Jeppe jekker seg litt ned

TRIVELIG: Jeppe på Stabekk er en intim og veldig trivelig restaurant, selv om den til tider føles litt vel intim. Og de kan med fordel skjerpe seg noe med maten.

TRIVELIG: Jeppe på Stabekk er en intim og veldig trivelig restaurant, selv om den til tider føles litt vel intim. Og de kan med fordel skjerpe seg noe med maten. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Drøye to år etter åpningen på Stabekk fortsetter folk å strømme til Jeppe. Da er det synd at kvaliteten på maten synker.

DEL

Ingen tvil om at Jeppehuset er et populært sted. Både for familiemiddag, vennetreff og ikke minst større samlinger i det adskilte selskapslokalet innerst i restauranten. Skjønt helt adskilt er det ikke, for lyden derfra bærer fortsatt godt i hele lokalet.

– Virkelig stilig lokale dette. Lett å føle seg hjemme her, mener Følget idet vi runder inn i restauranten via konditoriet.

STOR OVERSIKT: Her finner du flere restaurantanmeldelser

Det brenner livlig i peisen, og sammen med skinnet fra de dråpeformede taklampene blir de fargesterke kunstverkene på veggene lyst opp. De mange gjestene har benket seg på og ved de mørke stolene og bordene, som på ingen måte gir lokalet noe dystert preg. Snarere tvert imot. Stilig.

– Uten tvil. Vanskelig å se for seg at restauranteieren måtte slå seg vei med slegge for å bygge dette. Imponerende, men jeg synes fortsatt det er vel tett her inne, mener Gutten.

Håndspåleggelse

– Og så må jeg si at velkomsten denne gangen var adskillig mer avmålt enn forrige gang. Nå ble vi knapt verdiget et blikk fra bak disken, mens forrige gang sto man nesten på hendene og ønsket velkommen, sier Følget.

– Kan hende at det den gang hadde noe med at de nesten akkurat hadde åpnet, tror Gutten.

Men han minnes med gru fra forrige besøk den overstadig hyggelige servitøren som hele tiden insisterte på å ta på gjestene og konsekvent presenterte rettene som noe helt annet enn de faktisk var. Denne gang skal det vise seg å bli stikk motsatt.

Her kan du lese flere nyheter om mat og vin

– Fortsatt veldig fin meny. Her finnes det noe for alle. Selv barna har mye godt å velge i her, konstaterer Gutten og studerer menyen fornøyd.

Hardt brød

Også vinutvalget er bra her, og pluss for gode anbefalinger til ulike retter.

– Løksuppe – nam! kvitrer Følget, som også lar seg friste av en tapastallerken til hovedrett.

– Skalldyr er aldri feil, mener Gutten og går for scampi og blåskjell i olivenolje og hvitløk.

– Og så er noe med meg og filét – husker at hjortefileten var en skikkelig opptur forrige gang, så da må vel lammefileten være vel verdt et forsøk, sier Gutten.

Så feil kan man ta, skal det vise seg.

– Dette brødet har tydelig ventet lenge på gjestene sine. Veldig hardt, mener Gutten og lar det være med den ene biten.

– Veldig tause disse servitørene, repliserer Følget og ser seg rundt i lokalet, der servitørene stort sett plasserer maten foran gjestene uten store miner, eller kommentarer. Så også hos oss.

– God suppe, selv om jeg har smakt den kraftigere, mener Følget.

– Løken er altfor lite varmebehandlet etter min smak, men suppen smaker absolutt godt, mener Gutten, som selvsagt sniker seg til en skje.

– Disse scampiene er også kjempegode, men blåskjellene er vel noen av de minste jeg har sett. Ikke er de spesielt gode heller, fortsetter Gutten.

Filét-skuffelse

– Men alt i alt en god start, spent på fortsettelsen. Etter at tapasrestauranten ved stasjonen like nedi bakken her forsvant, er Jeppe enerådende på den slags på Stabekk, sier Følget idet de spanske fristelsene seiler ned på bordet.

Presist levert, men taust og uten snev av entusiasme.

– Må innrømme at de ikke ser spesielt lekre ut noen av disse rettene. Håper de smaker bedre enn utseendet tilsier, mener Gutten og skjærer en god bit av lammefileten.

Skuffelsen er stor.

– Fullstendig ihjelstekt, kald og uten krydder. Heller ikke de stekte potetene har fått noe salt. Spinaten er iskald ytterst og så vidt lunken innerst. Må ha ventet altfor lenge før servering. Men det unnskylder ikke den dårlige behandlingen av kjøttet, sier Gutten skuffet.

Gummi-ost

Noen særlig trøst er det ikke å finne i tapastallerkenen heller. Kjempesalte oliven, svett gummi-aktig ost, store flak av soltørket tomat som smaker at de kommer rett fra glasset, temmelig smakløse kjøttboller og helt ordinær skinke.

– Utrolig at det går an å servere slik ost. Helt uspiselig, sier Gutten indignert.

– Men sausen til kjøttbollene og scampiene smaker kjempegodt, mener Følget – og trøster seg stort sett med dette.

– Rart at ingen kommer bort og spør om maten smaker, eller fyller på vann. Det er da ikke så mye å gjøre, synes Gutten.

– Der ser du hvor mye en servitør har å si for matopplevelsen. En enkel presentasjon av maten idet den blir servert og litt oppmerksom oppfølging underveis er hele forskjellen, fortsetter han.

Og Følget, som har måttet gi opp deler av tapastallerkenen, nikker megetsigende.

Nydelig mousse

– Da har vi alle fall plass til dessert, mener Gutten og går for en panna cotta med urtemarinert kirsebær.

– Pasjonsfruktmousse ser helt perfekt ut, mener Følget og får helt rett.

– Nydelig, er ganske enkelt konklusjonen etter første bit.

Og etter sin første bit – både av egen dessert og ikke minst Følgets – er Gutten sikker på at han valgte feil. Panna cottaen, som på ingen måte hadde noen usmak, er god men litt kjedelig. Ikke engang på samme planet som pasjonsfruktmoussen.

– Synes faktisk man med fordel kunne droppet vaniljeisen til denne moussen, mener Følget.

Og Gutten er helt enig.

– Tror det er en av de beste pasjonsfrukt-desserter jeg har smakt, konkluderer han.

– Til tross for en varierende mat- og serviceopplevelse, som tilsier et poengfall fra forrige besøk, er jeg ikke i tvil om at dette er et restauranthus som forsvarer sin plass, selv om ikke alt forsvarer sin pris. Restauranten er absolutt et hyggelig sted å være, konditoriet appellerer til forbipasserende og så har du jo torsdagsjazzen også, for dem som liker den slags, konkluderer Gutten.

Artikkeltags