– Jeg ville ikke ha byttet Brageprisen i et ryddigere hus

Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Etter 16 år på Østlandet, med mann, barn og rekkehus, føler Brageprisvinner Ruth Lillegraven fortsatt litt at hun bor på hybel.

DEL

medan eg parkerer sykkelen i
sykkelstativet utanfor leilegheita
spør ei eldre dame ei yngre dame
kva dette området eigentleg heiter
den yngre svarer ikkje
og eg er glad til
har allereie bestemt
at ho skal ut av bildet
at det er meg
den gamle dama
skal snakke med

Det var den kaotiske høsten 2004. Et forhold tok slutt. En ny forelskelse blusset opp. Erik Bye døde.

Aldri hadde forlagskonsulent Ruth Lillegraven skrevet noe som helst. Litt dagbok i barndommen hjemme i Granvin i Hardanger, kanskje. Skolestiler.

Så sto den fremmede dama der og øste ut av seg om Olav Thon og togturen hun tok med to unge gutter som ble tatt av raset like etterpå.

Der, på brosteinen utenfor leiligheten på Bislett, gjennom denne gamle damen som knapt lot den unge få inn et ord på tvers, kom det første diktet til Ruth.

– Dette kan jeg bruke. Dette er gull, tenkte hun.

Ruth skulket jobben og unngikk vennene. Det var den høsten alt kunne bli poesi.

Det var den første skriverusen. Som et par øl innabords. Hun var yr og lett og glad.

Kameraten Nils-Øivind Haagensen var allerede en etablert dikter. I baren på Mucho Mas på Grünerløkka la hun diktene sine foran ham. Og han grudde seg til å lese. Hva om det var elendig?

Det var det ikke. Nils-Øivind ringte sin kontakt i forlaget Tiden, og få uker senere hadde debutanten kontrakt.

Dessuten begynte han å gi henne utfordringer. Skriv et dikt som skal hete «Ein gut som heiter Ruth». Skriv om favorittfilmene dine.

– Også et skikkelig rølpedikt, et hvor du blir full.

Kjempeheldig - og alt føltes feil

Ruth debuterte med et lite brak i 2005: «Store stygge dikt». Kritikerne var positive. «Hun retter sitt selvransakende, granskende og avslørende blikk på verden. Idet teksten kler av seg selv, tekstens jeg; kler den samtidig av verden, avslører, blottlegger noe hittil ikke sett, noe flaut og ekkelt, noe vi ikke vil vedkjenne oss. Kall det gjerne skam,» skrev Bergens Tidende.

Journalistene var nysgjerrige: Var det, eller var det ikke Selma Lønning Aarøs pupper som ble omtalt i det såkalte rølpediktet, «Eg skuldar deg ei knust øl?»

På den ene siden visste hun at hun var «kjempeheldig» som ble lest, «en debutants drøm». Samtidig føltes alt bare feil.

Åtte år senere har paranoiaen bare så vidt sluppet taket.

– Nå ville jeg aldri klart å skrive den. Ikke turt å være så utleverende og personlig.

Helst vil hun slippe å snakke om debuten, selv om hun er stolt av den. Den har en friskhet og en ureddhet og en uskyld. Det er bare det at prosessen er ferdig.

Hun ser aldri på den boka, den er som en gammelkjæreste.

– For en forfatter er det alltid neste bok som er den viktigste.

Tidligere i år leverte Ruth nok et utkast til dikterkameraten Nils-Øivind Haagensen: «Urd».

– Nå er du på Brage-radaren, meldte han tilbake, men hun blåste beskjedent.

Poet på deltid

Halve uka leverer Ruth Lillegraven tvillingene sine litt senere enn hun egentlig burde i barnehagen, og tilbringer resten av dagen på et bitte lite kontor i etasjen over keramikkverkstedet på Bærums Verk: Skrivestua. De andre dagene går ferden til Samferdselsdepartementet. Det var i departementet hun møtte mannen sin, Thomas Ruud Sollien. Han er «ordentlig byråkrat».

Ruth skriver taler for politikere. Eksempel: «noen talepunkter om taxinæringen» på oppdrag fra statssekretær Bård Hoksrud.

Det var på det kontoret hun satt da Tiden-redaktør Mattis Øybø ringte og spurte:

– Sitter du?

Særlig mer skulle det ikke til for at taleskriveren forsto at hun var nominert til Brageprisen for diktsamlingen «Urd».

Ruth hylte så mannen på nabokontoret kom ut og sjekket om det var skjedd noe farlig.

– Det er sjelden man blir så kjempeglad som voksen.

Etter «Store stygge dikt» ville Ruth bevise (mest for seg selv) at hun kunne skrive en roman. Den heter «Mellom oss» og er en familiekrønike om dobbeltliv i krig og fred. Det kom tre billedbøker for barn. Så vendte hun tilbake til poesien.

– Det er som med musikere som kan spille på flere instrumenter, men som foretrekker ett.

Henter mye fra eget liv

«Urd» er historien om to kvinner som bor på samme lille vestlandsgård, men «i hver sin ende av det tjuende århundret». En del handler om sydama Seselja som dør ugift og barnløs. Resten handler om forfatteren Cecilie, som overtar huset til Seselja. Cecilie, som har tvillinger i magen og blir innlagt på sykehus natt til 20. januar, tre måneder og 20 døgn før termin, fordi livmorhalsen var 12 mm lang og 30 mm for kort.

Ruth Lillegraven ble innlagt på sykehus natt til 20. januar, med tvillinger i magen, tre måneder og ti dager før termin, fordi livmorhalsen var 15 mm lang.

Hun elsket å gå gravid. Men det var tøft å ligge stille i nesten tre måneder. Romkamerater kom og gikk.

... etter ti dagar seier E at nokon burde skrive ein roman frå obsposten
først då fortel eg at eg faktisk har skrive ein roman ein gong
E blir imponert og flau, nokre dagar seinare spør ho om
eg, som forfattar, alltid observerer andre, eg tenkjer litt
før eg svarar ja, og igjen blir eg flau, og E seier at eg
ikkje får lov å skrive om henne, ho nektar å dukke
opp i noka bok, eg kjenner eit sting av sorg
men nikkar og smiler, det lovar eg

Flest gode anmeldelser, husker best de dårlige

E fikk se diktet før det kom på trykk.

– Da jeg fortalte om det ble hun litt nervøs, tror jeg, men etter at hun hadde lest det, var det helt uproblematisk. Jeg tror hun er stolt av meg og boka.

De to ble gode venner på sykehuset, og E var tilstede da Ruth vant Brageprisen.

– Jeg skriver ikke bare om mitt eget liv. Seselja har for eksempel ingenting med meg å gjøre. Men det er enklest å bli troverdig når man skriver om noe man kjenner. Jeg har et veldig behov for å føle at det jeg skriver er ekte. Jeg tror jeg oppnår det lettere når jeg skriver om noe som har skjedd.
Å vente på kritikerne er grusomt. Den første hun fikk etter «Urd» var god. De aller fleste var gode.

Sine dårlige anmeldelser kan Ruth nesten på rams.

– Typisk meg. Masse kjempegode anmeldelser, men likevel henger jeg meg opp i den ene dårlige.

Hun klarer ikke la være å lese det som blir skrevet om henne.

– Jeg kan ikke si at jeg ikke bryr meg om kritikerne. Men jeg skriver for vanlige folk. Når noen kommer til meg og sier «Jeg har aldri lest dikt før, men jeg ble så rørt av din bok at jeg ikke klarte å legge den fra meg,» da blir jeg varm inni meg. Jeg synes det er flott hvis man liksom kan få flere til å lese poesi. Det er et veldig ambisiøst mål. Aller mest skriver jeg for min egen del. Det er ikke noe vits i å skrive hvis ingen leser.

Overveldende å vinne Brageprisen

Ruth er ambisiøs, sier redaktøren hennes. Og utholdende. Hun gir seg aldri. Redaktøren vet ikke hvor mange runder med korrektur han måtte gå før Ruth slapp «Urd».

De to tok følge til selve Brageprisutdelingen.

– Vinner vi ikke nå, så vinner vi en annen gang, sa hun.

I salen skjønte hun at hun hadde vunnet med en gang kulturministeren begynte å lese opp juryens begrunnelse. Hun ble jo veldig glad, da også, men ikke like glad som da hun ble nominert.

Det var en rar, overveldende følelse. Telefonen ringte hele kvelden.

To timer sov hun den natta. Grytidlig neste morgen satt hun i sminken, klar til en ny runde ros hos «God Morgen Norge».

Da kom tvilen igjen.

Hadde hun fortjent dette?

Den boka var vel ikke så god?

Pappa lærte Ruth å like lyrikk

Det var pappa Sverre som lærte henne å like lyrikk.

– Pappaen min.

Ruth blir blank i øynene og må se bort.

– Se her, kunne han si, er ikke dette fint?

Særlig høyt setter pappajenta Olav H. Hauge, og særlig «Din veg».

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.


– Vit at alt blir borte. Det er det det betyr. Det gjorde kjempeinntrykk på meg som tiåring. Jeg var nok en grublende unge.

Hang på kirkegården

Familien Lillegraven hører hjemme på gården Storegraven, som ligger rygg i rygg med kirkegården i Granvin. Moren Alice er opprinnelig nederlandsk, og traff faren, Sverre, i Athen. Sammen reiste de verden rundt før de tok over Sverres forfedres fruktgård. Mamma Alice slo om til Hardangerdialekt. Odelsjenta Ruth ble født i 1978, og lillesøster Siri i 1981.

Ruth forteller at ektemannen Thomas ler litt av historiene om henne som barn. Han er vokst opp med organisert idrett. Han går Birken. Ruth får frysninger av Birken. Hun går tur.

Og som barn satt hun helst alene på låven med kattene sine og en bok. Hva som helst. Fra Danielle Steel, hun med de glamorøse dameromanene, til Trygve Gulbrandsen, han med «Og bakom synger skogene». Hun og lillesøsteren bar fulle poser hjem fra biblioteket i Granvin hver uke.

Lillesøster husker henne som utpreget sosial, alltid omringet av venner. Ruth husker at hun tenkte mye på døden. Lille Ruth gikk i hælene på kirketjeneren og så knoklene som stakk ut av jorden når gamle graver ble gravd opp for å ta imot nye kister.

– Jeg tenker mye på epoker som tar slutt.

LES MER: Hanne var redd mormoren skulle dø av sorg - så laget hun julekalender

Bestemor Anna døde da Ruth var ni. Jevnlig stakk Ruth bort på kirkegården for å snakke til gravstøtten.

etter kvart pratar eg
også med dei andre, tanter og
oldeforeldre og tippoldeforeldre
til slutt kjenner eg nesten alle der

Dikt ble eksamensoppgave

Diktet «Haust i Hardanger» ble forresten eksamensoppgave på videregående i 2007. «Tolk diktet». Etterpå fikk Ruth telefon fra en fortvilet far hvis datter hadde strøket. En datter med gode karakterer i alle fag, som skulle bli lege. Ruth fikk lese besvarelsen og skrev tilbake at så galt var det jo ikke. Da fikk eleven gjort om strykkarakteren. Noen år senere fikk hun postkort fra jenta selv, som var i gang med medisinstudiet.

Hvor er nå egentlig det kortet? Det lå lenge i bilen, men nå kan hun ikke finne det.

I natt kjørte bilen kolonne over fjellet. Før de fikk barn var Ruth i Granvin alle ferier og hver femte til sjette helg. Nå er det litt sjeldnere, men ikke så mye sjeldnere.

– Dagen vi reiser hjem fra Granvin gjerne ikke den beste dagen.

Men turen gikk fint, de store var litt groggy, men de minste var i storform i morges. Det er ikke lov å skrive om hvordan bilen ser ut inni.

– Jeg sliter med å finne den ultimate rytmen. Husarbeid og unger og skriving og jobben og alt blir en stor suppe, med smarttelefonen som et ondt øye i midten.

Halvhjerta har jeg tenkt at livet mitt kunne blitt bedre med en 15 år gammel Nokia.

Hele livet har hun hatt stramme bokhyller sortert på størrelse. Da hun gikk gravid, den første høsten i hennes og Thomas’ rekkehus i Lommedalen, kom trangen til å alfabetisere. Fortsatt står mange bøker i stabler på gulvet. Uåpnede pakker med kosttilskudd ligger visstnok strødd hjemme. I dag har hun attpåtil fått purring på en av regningene som fulgte med Vitaeproeskene.

Røtter i vest

– Jeg gremmer meg. Jeg er glad i å ha det nydelig og rent rundt meg. Men jeg ville ikke ha byttet Brageprisen i et ryddigere hus.

Uansett er båndet til hjemgården så sterkt at Ruth (35) av og til føler hun fortsatt bor «på hybel». Det er egentlig først nå i år, nå som også lillesøster driver og stifter familie, at Ruth begynner å innse at den gamle kjernefamiliejulen er over. Denne blir den tredje hun feirer på Østlandet. Med mann, mannens eks, deres to barn Eilif (10) og Frøya (12), samt tvillingene Sverre og Torkil på halvannet.

– Jeg er nok en som klamrer meg fast til en del tradisjoner. Jeg liker ikke oppbrudd. Jeg er dårlig på overgangsfaser.

De snakket om julen i samferdselsdepartementet.

– Du må lage dine egne tradisjoner, sa en mer erfaren kollega.

Hun prøver. Litt. Ruth og de store barnas mor, Vibeke, samler ungene når skitne, tsjekkoslovakiske Askepott går på scenen i 11-tiden. Barna blir sittende med de voksne damene, «pliktskyldigst».

Som på gården serveres grøt kl. 12, men vestpå ville dagen fortsatt med kaffeselskap, kake og kakao klokken fem, en etterlevning fra oldemorens tid. Hun var født på julaften og fikk feiret sin egen fødselsdag før fokus ble flyttet til Jesus.

Pinnekjøttet kom ikke på bordet før halv åtte, og treet var hentet i egen skog.

Det er noe av det fine med Lommedalen. Masse skog. Akkurat som i Granvin.

Planen er at når de store barna er fløyet fra redet, så flytter Ruth og familien til Granvin og tar over gården.

– Som den sentimentalisten jeg er kommer jeg sikkert til å savne Lommedalen også.

Artikkeltags