«It’s a new dawn, it’s a new day, it’s a new life for me!» Musikkanlegget slynger ordene ut i rommet, der åtte atletiske unge mennesker gjør fysiske krumspring som hadde sendt 90 prosent av det norske folk ut i akutt langtidssykemelding om de hadde forsøkt å kopiere selv de enkleste av dem.

Det er her, i fjerde etasje i Den Norske Opera, at Oslo Danse Ensemble forbereder sitt 20-årsjubileum.

Med ryggen mot glassveggen foran dem står en liten mann med bøyd hode, stille, i intens konsentrasjon. Bare av og til slipper han fra seg et enkelt lite ord, som et kjærtegn, nesten.

«Nice!», sier han, og «Cool!», litt senere, da åpningsnummeret glir over i udødelige «Puttin’ on the Ritz».

Toni Ferraz fra Torstadskogen i Asker. Det er han som står der. Han som har vært med å skape dette ensemblet, i 1994, sammen med Merete Lingjærde, slik han gjorde med Carte Blanche i 1984, sammen med norsk-engelske Jennifer Day, i en låve på Høvik. De slo ned som en bombe i det norske dansemiljøet, til de grader at daværende kulturminister Hallvard Bakke prompte eksporterte dem til Bergen, og gjorde dem til Norges nasjonalensemble for samtidsdans.

– Ren lidenskap

Norges første og eneste professor i jazzdans er det som står der, og til tross for alt dette har han aldri fått mer oppmerksomhet enn akkurat nå. Fordi han takket ja til dommerjobben i tv-programmet «Skal vi danse», og sitter der og vifter med hvite skilt plutselig, hver lørdag, skilt som er nummerert fra 1 til 10.

Selv har han gjort «alt sammen». Danset, til gispende jubel i «Chorus Line», «Chicago», «Cabaret», «West Side Story» og «My Fair Lady». Koreografert, i «So You Think You Can Dance», «Dansefeber», «Showbiz» og «Drømmerollen».

– Ren lidenskap, er det første jeg tenker på når du ber meg beskrive ham, sier en kilde.

– En ekstremt dyktig danser. Eminent, sier en annen.

– Toni er danser, koreograf og pedagog og gjør alt sammen like bra. En unik kombinasjon, sier en tredje, og alle har de særdeles solid bakgrunn for egne meninger.
Men det er ingen ting av alt dette som gjør oss sikre på at denne musikken, og i særdeleshet teksten, ikke er tilfeldig valgt.

– Å undervise er det aller viktigste. Jeg får abstinens hvis det går for lang tid siden jeg gjorde det sist, sier han.

– Endelig har jeg kommet dit at jeg vet hva og hvordan jeg skal undervise, men akkurat nå vet jeg ikke hvor mye lenger jeg kan fortsette med det.

Ryggsmerter

Det var i fjor sommer han fikk telefon fra kiropraktoren sin, på Føyka i Asker. «Når kan du komme?», spurte stemmen i røret.

– Det var noe i tonefallet som gjorde meg urolig. Jeg hadde kontaktet ham fordi jeg hadde smerter i bena, opp i ryggen. Som danser er jeg vant til å ha små «vondter» alle steder, hele tiden, men dette var annerledes. Som en låsning i ryggen som ikke ville slippe taket.

«Dette er noe helt annet enn en låsning», sa kiropraktoren og sendte ham til MR-undersøkelse. Nå forelå prøveresultatene. De kunne knapt ha vært verre for en danser. Syringomelia.

– Jeg syns ikke du skal plage deg selv med å google dette, sa kiropraktoren. Da gjorde jeg selvfølgelig det straks jeg kom hjem.

«Syringomelia er utviklingen av en væskefylt cyste innenfor ryggmargen. Over tid kan cysten vokse og skade ryggmargen. Dette kan forårsake smerter og nedsatt førlighet».

– Hvorfor meg? Jeg aner ikke. Legen mener sykdommen ble utløst da jeg kjørte motorsykkel og ble feid ned av en bil da jeg skulle inn på E18 i Holmenkrysset for fem år siden. Den hadde ligget latent lenge, men blitt holdt i sjakk fordi ryggmuskulaturen min er mer opptrent enn hos de fleste andre. Ingen har kunnet gi meg sikre svar.

Smertene hadde han i alle fall kjent lenge allerede, og kjenner dem fortsatt.

– De er der hele tiden. På en skala fra 1 til 10? 4-5, alltid. Og noen ganger, på dårlige dager, sprenger de skalaen. Og bena mine kjennes som om de sover døgnet rundt.

Besvimte bak rattet

Plutselig forsto han hvorfor han hadde besvimt bak rattet og kjørt av veien noen uker før han fikk «dommen».

– Jeg tror jeg vred meg i setet for å døyve smertene i ryggen, og at de plutselig hugg til så kraftig at jeg fikk blackout, sier han.

Plutselig forsto han hvorfor bena hans ikke lenger klarer å kjenne forskjell på varmt og kaldt vann i dusjen.

Den 23. november i fjor ble han operert for første gang, for å tømme cysten for væske. Det varte i fem timer. En farlig operasjon, med risiko for å bli lam, men Toni var ikke i tvil om at han måtte våge det. I februar var han på Sunnaas først og på CatoSenteret etterpå, til opptrening.

– Og det virket. Jeg følte meg bedre og sprekere enn på lenge.

Da personalet oppdaget at den nye pasienten kanskje kunne mer om trening og rehabilitering enn de gjorde selv, ba de ham kurse dem i teknikkene sine.

Norges første pilates-instruktør

Blant alt Toni er, er han også Norges første pilates-instruktør. Han har utviklet sitt eget slynge-system for trening, sine egne treningsprinsipper og sin egen treningsfilosofi, basert på all hans erfaring fra dansens verden.

– Muskelminne, heter det. Ved hjelp av dette minnet kan vi dansere huske fire-fem forskjellige balletter samtidig, til minste detalj, uten å blande dem sammen. Noen mener jeg bør skrive bok om dette, smiler han.

– Alle har krabbet, gått og løpt, syklet og svømt. I Norge har de fleste i tillegg gått på ski. Alt dette ligger kodet i muskulaturen vår. Impulsene går ikke fra hjernen til musklene, de går motsatt vei. Dette utnytter vi i dansen. Vi trener ikke enkeltøvelser men bevegelsesmønstre, for at hele sekvensen skal kunne foregå i en sammenhengende, vakker, flytende bevegelse, sier han og tegner et liggende åttetall på notatblokken vår.

– The line of infinity. I matematikken er dette symbolet for uendelighet. Hvis vi beveger oss slik, får dansen også preg av uendelig bevegelse, i stedet for at vi hakker den opp i rykk og napp.

Fikk en lam til å gå

Men det var da han fikk en lam til å gå igjen, at de ga ham tilnavnet Snåsa-Toni.

– Hun hadde sittet i rullestol i fire år da jeg begynte å trene henne. Jeg støttet henne ut av døren da hun skulle reise hjem, men hun gikk på egne ben. Nå trener hun hos meg på Elixia i Asker to dager i uken og gjør stadig fremgang.

I februar, noen dager etter at han ble utnevnt til professor ved Balletthøgskolen, var han til ny kontroll på Rikshospitalet. Resultatet var det verst tenkelige, igjen.

– Cysten var full, igjen. En ny operasjon ville være enda vanskeligere enn den første, fordi det er klare grenser for hvor mange inngrep og hvor mye arrvev nervene i ryggmargen tåler. Det var som å få et svingslag i magen. Et spark der det gjør aller mest vondt.

– Jeg gikk bokstavelig talt i svart. Stupte ned i mørket. Jeg hadde aldri vært «den syke» før. Jeg hadde tvert imot vært «den heldige», som alltid hadde unngått skader. Nå truet sykdommen hele min identitet. Det som gjør meg til meg. Dans er musikk gjort synlig. «Du må høre med øynene dine – se med ørene dine», sier jeg alltid til elevene mine. Så skulle jeg kanskje ikke kunne vise dem hva jeg mener lenger? Jeg følte meg plutselig null verd. Bare til bry, for alle. Men så kommer du på uforklarlig vis ut på den andre siden og er klar til å kjempe videre.

– Vil du ikke tenke over det, før du bestemmer deg for ny operasjon? spurte kirurgen.

– Nei. Jeg vil opereres nå, når jeg er fysisk sterk nok til å tåle det, sa jeg.

– Da gjør vi det. Og hvis du vil, kan vi legge inn ett dren, slik at vi kan tømme cysten uten ny operasjon.

Åtte timer lang operasjon

Slik ble det. Denne operasjonen ble åtte timer lang, men ni måneder etter at marerittet begynte, var Toni Ferraz tilbake på jobb igjen. Å la seg uføretrygde var et ikke-tema. Å ikke jobbe for fullt var like utenkelig for ham som å bli en NAVER.

– I dagens Oslo er det praktisk å kunne parkere med handikapbevis, smiler han ironisk.

Men en ting kan aldri bli som før. Enten han underviser eller koreograferer har han alltid demonstrert det han vil med sin egen kropp. Danset alle trinn og bevegelsesmønstre selv.

– «A natural mover» kalles mennesker som ham i dansemiljøet. Mannen er ikke i bevegelse, han er bevegelse. Har alltid ønsket å utforske bevegelse, grensene for det mulige ved hjelp av sin egen kropp. Det er hele hans identitet, dette, sier en som vet.

– Toni ble aldri danser, han ble født danser. Hos han kommer det innenfra. Motpolen er et menneske som lærer seg noe det ikke kan. Da blir det lett noe tillært, kunstig over fremførelsen, sier en annen, like kvalifisert.

Fra Trinidad til Fornebu

Det var i 1979 Antonio Ferraz kom til Norge for første gang, fra Trinidad, der han ble født i 1961, med tre eldre søsken og ett som er yngre, og en far som foret han med visdomsord som:

– Trinidad er og blir hjemlandet mitt, men hjemme er Norge, sier han.

– Jeg husker som om det var i går at jeg sto på toppen av flytrappen, på Fornebu, og kjente i hele meg at her vil jeg være.

Og likevel reiste han igjen, tilbake til Trinidad, til mor og far og fire søsken. De danset, de også, alle fire.

– Jeg visste det ikke, til å begynne med. Merket bare at storesøsknene mine forsvant hver lørdag formiddag. Hvor er de? spurte jeg. Vil du også danse? spurte mor, og tredde på meg en strømpebukse og en singlet. Slik begynte det. Jeg var seks år gammel da dansen valgte meg.

På dagen to år senere var han tilbake på Fornebu igjen, og denne gangen ble han her.

– Mor fortalte at de alltid hadde visst at jeg ikke kom til å bli på Trinidad og at de var veldig spente på hvor jeg ville havne.

Jazzdans og breakdance

Det var Jennifer Day som fikk han hit, men Kirsti Skullerud ble hans første norske arbeidsgiver.

– Det var et eventyr å få han med på skolen min. En fest. Latteren og humøret, det ene øyeblikket herlig barnslig, det neste, saklig, konsentrert og klarsynt. Toni underviste i jazzdans og breakdance, før noen visste hva breakdance var her i landet, og koreograferte elitegruppen min, Happy Feet. Han danset til og med som tistel, i Blomstertoget, på 17. mai I 1984. La hjertet sitt i alt han gjorde. 200 prosent innsats, uansett!

Så startet han Carte Blanche, sammen med Jennifer, og skapte norsk dansehistorie.

– Vi bestemte oss for å sette jazzdans skikkelig «på kartet» og det gjorde vi. Lagde ordentlig halloi! Moderne dans var veldig alvorlig den gangen, og her kom vi og snudde alt på hodet. At vi kjørte frem enerne og tillot noen å være best, var et radikalt brudd med fellesskapsidealene på 1970-tallet. Noen reagerte på at unge, uskyldige norske jenter sto på scenene sammen med «disse negerne!» Heldigvis har veldig mye forandret seg siden den gangen.

Da samarbeidet mellom han og Jennifer tok slutt, fortsatte han både dansen og livet sammen med Merete Lingjerde. Velkjent pedagog og dansedommer, hun også, nå dosent i jazzdans, ved Balletthøyskolen, hun også. Sammen overtok de lokalene etter Carte Blanche og startet sin egen danseskole som ble til Oslo Danse Ensemble, i 1994. Sammen fikk de Nicole først og Sebastian etterpå, og da de ble større gjorde de som mange småbarnsforeldre før dem: Flyttet på landet, til Torstad i Asker.

– Nå er de 18 og 22 år gamle, men Toni har vært en flott far for dem, alltid, sier Merete.

– Det er han som har lekt mest med dem, og danset mest med dem, hørt musikk og sett film sammen med dem. Det var han som tok dem med på ski også.

– Det var en av elevene mine som lærte meg det, i Kolsåsbakken. «Hvorfor kjører du ikke på ski slik som du danser?», spurte han meg. «Hvorfor danser ikke du slik du kjører på ski?», parerte jeg.

Snart elsket han å kjøre slalåm. Og snowboard. Og Telemark. Toni Ferraz har til og med koreografert det norske landslaget i skiballett!

Fluesfiske

Fluefiske ble han også bokstavelig talt hektet på. Fiske, i det hele tatt, og å padle og kjøre motorbåt.

– Og utstyret må alltid være tipp topp. Han er blitt nesten prektig norsk, og han elsker det, sukker Merethe.

– Mens folk flest trives i komfortsonen, trives Toni best når han går ut av den, inn i noe nytt og ukjent. En stund spilte han saksofon og så var det gitar. Å prøve nye ting er det morsomste han vet.

– Det er sant. Jeg er villig til å prøve nesten hva som helst, i alle fall en gang, ler Toni.

– Jeg har det etter min far. Han fortsatte å leke med oss til den dagen han døde, 75 år gammel.

Og lærte Toni visdomsord som «If you change your point of view, your point of view will change», og «Bruk det du allerede kan for å oppnå det du vil.

Han har fulgt dem alle. Derfor sa han ja til å gi lyd til «Grisen» i forestillingen ........på Operaen. Derfor fremførte han en tekst i Atle Antonsens tv-serie «Dag» som var så grov at hans egne barn ikke ville se på. Derfor spilte han «Bernard Lacroix» i en episode av TV-serien Fox Grønland», i 2001 allerede. Selvhøytidelig? Ikke.

20. november er det premiere ODEs jubileumsforestillingen, i Den Norske Opera.

– Koreografien er klassisk jazzdans, i den stilen jeg elsker høyest, som en hyllest til en tid og til de som har inspirert meg aller mest, sier Ferraz.

Ikke en svetteperle

Den gang Fred Astaire, Ginger Rogers og Gene Kelly svevet over dansegulvet til fengende storbandrytmer, eller steppet ubegripelig fotrapt over parketten. Den gang de største skuespillere først og fremst var dansere.

Prøven har vart heftig og intenst i over en time nå, men ikke en svetteperle synes på noens panne. Musikken smyger seg over i slepende coole «Mr. Bojangles». «And he danced a bit» synger Sammy Davis, mannen som gjorde alle livets forhåndstips til skamme som medlem i det legendariske broderskapet The Rat Pack, sammen med Frank Sinatra og Dean Martin, og avleverte følgende replikkunst da noen ville vite hvilket handikap han hadde i golf: «I’m a one eyed negro and a jew. Do I need another handikap?».

«OK!» jubler Toni stille da hele ensemblet kommer glidende over gulvet mot ham, med svarte gangsterhatter og sammenslåtte paraplyer, før de fortsetter rett over i en av de aller største evergreens verden har hørt, hymnen til delstaten Georgia.

«Yeah!», sier Toni og former trinnene selv, med fingrene, hendene og armene.

Så klarer han ikke å stå stille lenger, frigjør seg fra glassveggen, og danser. Akkurat i det åpningsmusikken vender tilbake, i finalen. «It’s a new dawn, it’s a new day, it’s a new life for me!»