Hun tiet om skrekkopplevelsen i 21 år. Så brast det for Berit.

USYNLIG SYK: Ingen kan se på Berit at hun har opplevd mye tøft. Hun synes det er vanskelig å snakke om det også. Det byr henne imot å skulle identifiseres som «den voldtatte» eller «den anorektiske».

USYNLIG SYK: Ingen kan se på Berit at hun har opplevd mye tøft. Hun synes det er vanskelig å snakke om det også. Det byr henne imot å skulle identifiseres som «den voldtatte» eller «den anorektiske». Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Forfatter Ruth Lillegraven (35) har fått skrive om livet til Berit Bjerke (67), trolig Norges første offentlige anorektiker.

DEL

Les alt innhold på budstikka.no – bestill abonnement her

Det røde håret er det første som stikker frem gjennom løvhekken på Eiksmarka. Så står hele Berit Bjerke (67) i sin barndoms hage. Hun strener rett til balkongen i første etasje på den gule blokken. Døren står på gløtt.

Gjennom hekken følger fjorårets Brageprisvinner, dikteren Ruth Lillegraven (35), også fra Lommedalen. Litt mer usikker. Kan hun egentlig valse omkring her?
Berit sprudler.

– Dette var vår leilighet! Og skal jeg si deg noe?

Hun veiver mot soveromsvinduet ved siden av. Dette var hennes vindu.

– Ut her klatret jeg når pappa ga meg husarrest. Så tråkket jeg på vannkranen her, og løp av gårde. Etterpå klatret jeg tilbake inn samme vei.

Her, i gaten bak, satte hun Eiksmarkarekorden i rockering. «I to timer!» sto hun og rugget, inntil mammaen ble så forbanna på ungen som ikke hørte etter at hun rev henne ut av balanse og inn til middag.

Mellom blokkene deltok hun i tissekonkurranse med gutta, men vant aldri.

Spenningssøkende

Skyhøyt der oppe, i loftsvinduet, satt hun med nesten hele kroppen ut av vinduet og slapp taket. Grep og slapp igjen.

– Bare fordi det var så spennende. Ikke fordi jeg var suicidal, forsikrer Berit.

då høyrer eg
dei andre nede
på bakken

mammaen til birgit
mammaen til birgit
ropar dei

birgit sit i vindauget
igjen

birgit er gæærn
birgit er spik
spenna gæærn

Et eldorado tross alt

Berit – Birgit, som hun heter i boka – blir helt rørt av å være tilbake ved barndommens blokk.

– Jeg bodde jo her når jeg opplevde det vonde.

Men selv det kan ikke dempe gleden over de gode minnene i dag. Se, der går stien ned til Øvrevoll. Der bodde André Bjerke! Barna hørte skrivemaskinen hans helt ned på plenen.

– Det var et eldorado.

Intens graving i fortiden

I over et år har dikter Ruth fulgt Berit på denne måten. Inn i hager. Langt pokkerivold inn i skogen. Opp og ned gangene på Eiksmarka skole. Da var

Ruth passe svett.

Og helt inn til Berits dypeste, vanskeligste hemmeligheter.

Nå er diktsamlingen «Manilahallen» trykket. Den brune boken med harder permer ligger her på kafébordet foran Ruth og Berit. Eit dikt. Eit liv, står det på forsiden. Det er Berits liv. Ruth Lillegraven har ført pennen.

- Ingen av oss er glad i small talk

Det er Berit som legger merke til Ruth først, høsten 2011.

Hun har fått låne Ruths roman «Mellom oss». Skrevet av hun som bor, du vet, borti der, og som er gift med han der som Berit kjente til fra før av. Etter å ha lest boken, går Berit på Facebook og sender en melding til Ruth for å skryte av verket. Snart har de to utvekslet telefonnummer. De avtaler å møtes til en kaffe på Bærums Verk. De ble sittende i flere timer.

– Ingen av oss er glad i small talk. Vi falt ned i de grunnleggende samtalene ganske fort, husker Berit.

65-åringen og 33-åringen blir venner.

– Hun var livlig, frisk og direkte. Frekk, på sin måte. Vi hadde mye å prate om, og jeg fikk innblikk i hennes livshistorie, på godt og vondt, husker Ruth.

En sprø tanke

Ruth er i innspurten med sitt forrige diktverk, «Urd», som i 2013 skal vinne Brageprisen, når tanken på neste prosjekt plutselig stryker gjennom hodet på henne.

Hun står på kjøkkenet hjemme i Lommedalen. Kjapt taster hun av gårde en sms til Berit.

«Eg fekk ein sprø tanke. Eg har så lyst til å skrive om livet ditt.»

Svaret kommer kjapt.

«Ha, ha, ha.»

Det er ingen spøk.

Det er det ikke for Berit heller. Om hun skal gjøre dette, skal ingen vite hvem hun er.

Dette er ikke første gang Berit våger seg ut i offentligheten.

En egenrådig unge

Lille Berit er et etterlengtet barn. Et enebarn, unnfanget på den tidligere milorg-hytta Montebello, med tilnavnet «Veslehælvete», langt oppe i Bærumsmarka, nyttårsaften 1945.

Den rødlette jenta vokser opp med mor og far i et hus med glassveranda på Krydsby i Lommedalen. En egenrådig unge, en som hopper fra vinduet selv om bestemor truer med at hun kommer til å slutte å vokse, en som sier det nye stygge ordet hun har lært, selv om bestemor sier hun kommer til å brenne seg på tungen hvis hun sier det igjen.


ræva
ræva
ræva

ingenting skjer
og ingenting brenn

 

Slutter å spise, slutter å drikke

Mor, far og barn flytter til det nybygde Yngre ingeniørers boligbyggelag på Eiksmarka. Fra «bannan» til «banaaaan». Fra muggsopp til vaskemaskin og lukten av ny maling.

Så vidt omgivelsene kan se, er det en lykkelig barndom, en lykkelig ungdom, en lykkelig 18 år gammel brud som flytter tilbake til Lommedalen, får to barn, blir skilt, gifter seg igjen, og føder sitt tredje barn.

Det er også lykkelige år.

Det er nesten så Berit ikke forstår selv hva som rammer henne. Hun skal bare gå ned de siste gjenstridige kiloene etter siste svangerskap.

snart står eg bøygd over
badekaret, lejpar vatn frå
dusjhovudet, berre litt, berre
bitte litt, og huda mi blir så tørr
så knitrande tørr, men eg smør
meg ikkje, ikkje med nokon av
kremane i skapet, for alle kan
dei trengje gjennom huda
og bli til feitt

kjøper cottage cheese
to teskeier kvar dag
varer ei veke

38 kilo, føler seg lekker

På det minste veier hun 38 kilo. Hun føler seg lekker i bikini, men er i virkeligheten dødelig underernært. «Jeg har hørt om noe som heter Anorexia nervosa, kan det være det jeg har,» leser hun i en spørrespalte i et ukeblad. Deretter fulgte en beskrivelse av symptomer som matchet hennes egne.

Hun legger seg inn på Blakstad, blir tvangsfôret på Bærum, går opp noen kilo. Syv måneder bor og behandles hun på Modum bad.

to halve brødskiver, det er ordren
eg balar det i meg, eser og eser, blir
større og større for kvart tygg og
kvar svelg, kjenner kantar
og konturar bli borte

ei brødskive, to brødskiver
ei brødskive, to brødskiver

endeleg ferdig, opp på beina
og bort til døra, då stansar eg
då hyler eg, det går ikkje, det
går ikkje, eg kjem til å setje
meg fast, så stor har eg
blitt

 

"Norges første offentlige anorektiker"

To måneder etter utskrivelsen, fortsatt skjør og tynn, setter hun seg ned i NRKs tv-studio sammen med en nervøs NRK-programleder, Frantz Saksvik, og professor Leo Eitinger. For hele Norge, i 40 minutter, skal hun snakke om den ennå ganske ukjente lidelsen anoreksi.

Året er 1980. Berit har svære briller, smalt ansikt og blå bluse. 34-åringen er gravalvorlig nesten hele tiden. Endog flau, for at hun, en voksen, en mor, skulle miste kontrollen på denne måten. Fjollete, kaller hun sykdommen.

– Her jeg sitter nå, sånn som jeg ser ut i dag, føler jeg meg ... fet, sier Berit.

– Er det lov å spørre ... Hvor mye du veier? spør programlederen.

– Fire og førr.

– Hvor mye tåler du å gå ned igjen?

Berit sukker.

– Jeg knekker på rundt en og førr. Jeg har cirka tre kilos margin å gå på nå.

– Men det vil du ikke. Du vil jo leve, for du er jo livsglad? påpeker programlederen, for det har de allerede snakket om her i studio.

Berit smiler litt skrått.

– Så vil jeg leve og så vil jeg dø. Det svinger.

og aldri har nokon
snakka om anoreksia i beste
sendetid på nrk, det er eit skup
dei veit det og dei treng det, verda
treng det, og eg treng det, treng å
sitje der og vere eit menneske
verdt å lytte til

En slags kjendis

34 år senere nyter Norges første offentlige anorektiker rundstykke med brunost i ro og fred hos Baker Hansen på Bærums Verk. Det kunne hun knapt nok gjøre da programmet nettopp hadde gått på luften i 1980 (og i reprise).

– Husk hvor stort det var. Folk hadde én kanal, sier dikter Ruth Lillegraven.

Berit blir en slags kjendis. Ukebladene ringer, men hun sier nei. Kafégjester gransker bestillingen hennes. Eter hun, nå? Hvor mye?

Medmennesker fra hele Norge skriver til Berit og forteller om sine spiseforstyrrelser. Berit føler ansvar og svarer så godt hun kan. Dette er jo også lenge før de enkelt kunne ha googlet seg frem til all verdens vitnesbyrd. – Jeg er jo litt idealist. Det var en verden der ute full av spiseforstyrrede mennesker, oppdaget Berit.

En periode jobbet Berit med støttegrupper for spiseforstyrrede i Bærum. Hun tok kurs i terapi og brukte egne erfaringer i foredrag på skoler i Bærum.

Overfallsvoldtekt

Én erfaring holder hun imidlertid for seg selv i mange, mange år: «Det vonde». Først i behandlingen på Modum bad røper hun hva hun var utsatt for som 12-åring, minner som har ulmet i henne alle disse årene. «Skyggen bak ryggen» er dikterens uttrykk. Rett ut sagt er det snakk om en overfallsvoldtekt.

12-åringen forteller ingenting til foreldrene, men haler seg selv opp på beina igjen. Hun slåss med en uforklarlig skamfølelse, men klarer etter hvert å tvinge seg til å tenke positivt.

– I det minste er det bedre å ha vært utsatt for vold, enn å være den som utøver vold, tenker ungjenta.

Det mantraet er en effektiv trøst i mange år. Men «skyggen bak ryggen» blekner ikke.

Orker ikke se ordene på trykk i avisa

Berit synes fortsatt dette er fryktelig vanskelig å snakke om. Hun måtte overtales til å la Ruth inkludere diktet om voldtekten i samlingen, selv om også hun–etterpå, utenfra – ser at det var viktig. Hun ber likevel om at disse verselinjene ikke blir gjengitt i lokalavisen. Det er lettere å tåle ordene når de står som en helhet, i en bok om hele henne.

Hun insisterer på at hun ikke skammer seg over å være et voldtektsoffer. Egentlig forteller hun gjerne. Mener til og med egentlig at hun burde.

– Så mange har opplevd denne typen vold. Så mange kommer til å oppleve det. I dag, i kveld, i morgen. Det bør snakkes om. Traumet blir bare større om man lar det bli liggende.

Underlig nok gjør det ikke intervjuet det spor enklere.

– Jeg har jo både hjerte og hjerne.

Vil ikke stemples som "hun voldtatte"

Uansett hva hjernen sier, frykter hjertet fortsatt hva «de andre» måtte synes om henne. Ikke så mye den nærmeste familien. Ikke heller komplett fremmede. Men heller de i sjiktet mellom, som kjenner henne bare litt og nå får én opplysning å henge på hennes knagg. Hun vil ikke stemples som «hun voldtatte».

Like lite som hun egentlig hadde lyst til å bygge identitet som «hun anorektiske». Det har heller ikke vært lett å fortelle om livet som usynlig syk. Ingen kan se det, men den smertefulle sykdommen sjøgrens syndrom styrer i virkeligheten hverdagen hennes nå. Det er en sorg å måtte begrense seg av hensyn til kroppen når hodet vil så mye og i hvert fall ikke fortelle andre at hun er nødt til å ta seg en hvil fordi hun er syk.

– Jeg haaaaater offerrollen.

Et nydelig liv

For har det ikke vært et nydelig liv, så langt? Til tross for overfall, anoreksi, bilulykke, brist i kraniet, brudd i ryggen, sjøgrens ...
ja, og kreft

men flaks har du
ikkje hatt, seier legen
smiler så vidt


Når hun etter måneder med intense samtaler får lese noen av de ferdige tekstene, oppdager hun at det ikke er fullt så skremmende som hun har trodd å bli dikt.

De gode minnene sitter best

Da Berit for to uker siden sprettet opp konvolutten og endelig kunne holde «Manilahallen» i hendene sine, dirret hele kroppen hennes.

– Den følelsen. Ikke forelskelse. Ikke som å ha født et barn. Men det var jo en liten baby dette også. Ruth sin, da, presiserer Berit.

– Men når jeg åpnet den, så var det mitt liv.

Å endevende fortiden har bevist for Berit at de gode minnene flyter til overflaten.

– For meg var Modum egentlig bare gøy. Syv morsomme måneder, sier Berit, og mimrer om det sterke vennskapet som tross alt kan oppstå mellom likesinnede på et slikt sted.

– Du var jo der fordi du var dødssyk, innvender Ruth.

– Jaja, vifter Berit.

Hvert menneske sitt drama

Hva er vel anoreksi mot familie, vennskap, kjærlighet, skogen, kulturopplevelser. Og den skyen der!

Utenfor barndomshjemmet på Eiksmarka sitter Berit og Ruth seg i hver sin huske. Sandkassen under er nesten gjengrodd av ugress, men bildekkene svinger villig. Berit og Ruth, to selverklærte glanere og drømmere, stirrer mot himmelen.

– Se den nydelige skyen der! Nå er jeg overlykkelig. Sånn er mitt liv, sier Berit.

For dikter Ruth har venninnen vært et fascinerende prosjekt. Selv om hun tidligere har brukt mye av sitt eget liv i sin litteratur, er dette hennes første dokumentariske prosjekt.

– Selvfølgelig kunne jeg satt meg ned og bare diktet. Men jeg har vært opptatt av det vanlige livet. Finnes det egentlig? Berits liv er et liv fylt av dramatikk, og det tror jeg ofte vanlige liv er. Hvert menneske drar rundt på sitt eget drama.

Artikkeltags