Høy på Holmen

FULL FART FOROVER: For arbeidsnarkomane Tomm Murstads går livet fortsatt i hundre, dag og natt.

FULL FART FOROVER: For arbeidsnarkomane Tomm Murstads går livet fortsatt i hundre, dag og natt. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Tomm Murstad er lei seg nå. Etter 50 sesonger vurderer Asker kommune å la solen gå ned over livsverket hans.

DEL

– Jeg er ikke så trist for min egen del, jeg begynner jo å bli en voksen mann. Men for alle de barna som ennå ikke har fått oppleve en sommer på Høyerholmen ville det være fryktelig leit, sier han dystert.

Det er en strålende vakker morgen over Murstads ørnerede i Holmenkollåsen, med utsyn over mer enn syv blåner, men en nokså dårlig dag likevel. Tomm og hans datter Anniken har fått et kvarter på seg senere i dag, til å overbevise Askers politikere om at Tomm Murstads sjøleir bør bestå, og at tanken om å selge eller leie eiendommen på Høyerholmen bort til andre er en fryktelig dårlig idé.

– Vi har laget et lite lysbildekåseri, men et kvarter er jammen ikke mye for å oppsummere et helt livsverk, brummer han og pirker i disposisjonen på bordet foran seg.

– Jeg tror Asker kommune skal lete lenge for å finne en annen leietager som er villig til å bruke like mye tid og penger på å vedlikeholde anleggene på Høyerholmen slik vi gjør.

Livet går i 100

Det er ikke ofte Tomm Murstad er hverken lei seg eller dyster. Til vanlig går livet hans i 100 kilometer i timen, både dag og natt, for ikke å si 139, som er «persen» hans i «speedskiing», som er noe av det morsomste han vet om. Egentlig er han aldri på jobb, fordi han jobber alltid, men aldri har sett på det som arbeid, fordi å arbeide er det aller morsomste han vet.

– Jeg bor i ei verktøykasse, hele sommeren,

– Jeg bor i ei verktøykasse, hele sommeren, sier han fornøyd.

Skraper og pusser og kitter maler 90 vinduer og to vegger på den 300 kvadratmeter store hovedbygningen, hvert år, og sager og snekrer og murer, for å holde både husene og båtene og de 14 påhengsmotorene og alt det andre utstyret på Høyerholmen bokstavelig talt ship shape, slik at 536 unge mennesker fra ti til femten år skal ha det som plommen så lenge leiren varer.

Totalt arbeidsnarkoman

Om vinteren er det skiverkstedet på Tryvann skisenter, nå omdøpt til Oslo Vinterpark, i det vi andre oppfatter som normal arbeidstid.

Der har han egentlig solgt seg ut for tre år siden, og er egentlig helt vanlig ansatt nå, i halv stilling, men jobber ifølge sine kolleger 150 prosent, før han fyker ned i Korketrekkeren og arbeider en arbeidsdag til, med utleie av de 440 kjelkene sine, såkalte rodler, til folk som fullstendig frivillig risikerer liv og lemmer og prolaps og bekkenløsning i Norges beste kjente akebakke.

– Tomm er en jævla slitsom kjernekar, sier hans beste venner.

– Jævla god på ski, jævla god på vannski, jævla god til å seile og en jævla god håndverker, sverger de.

– Og totalt arbeidsnarkoman!

Alltid nye prosjekt

- Å skille mellom arbeid og fritid har han aldri gjort. Tomm har aldri kommet presis til et selskap noen gang, og når han først dukker opp, tar han av seg kjeledressen på trappa.Når sommersesongen er over på Høyerholmen, hviler han et par tre timer, og så begynner han på vintersesongen.

– Jeg pleier å ta tre ukers golfferie i Spania på sensommeren, da, protesterer han mildt.

– Si tre dager, før han blir rasløs og begynner å tegne nye ideer i sanden på stranden, kontrer hans venner.

– Svære, kostbare prosjekt, slik at vi er helt sikre på at bunnlinjen kommer til å bli ganske elendig neste halvår også.

Vannskishow med Gamle Tomm

Det spørs om det lages mennesker som Tomm Murstad lenger. Fra han var fem år reiste han land og strand rundt og var med på vannskishow sammen med faren sin, Gamle Tomm. Det var han som startet sjøleiren på Høyerholmen, så overtok Lille Tomm mer og mer, og siden har han aldri gjort noe annet.

Hva sier han at han er, hvis noen spør?

– Disponent. Jeg disponerer jo veldig mye, men noen utdannelse har jeg ikke.

– Folkeskolen har vel alle?

- Jeg hata skolen

– Ikke jeg. Jeg slutta etter tredje klasse, jeg. Var dønn ordblind, men dysleksi var det ingen som visste hva var den gang. Så ble jeg stua bort, bakerst i klasserommet. Fikk ingen hjelp. Jeg hata skolen!

Jeg slutta etter tredje klasse. Var dønn ordblind.


I fjerde ble han flyttet over til Vestheim privatskole i Oslo, gikk opp til folkeskoleeksamen etter syvende klasse, og strøk med glans. Begynte på spesialskolen på Ottestad ved Hamar, fortsatte på realskolen på Ris og strøk med glans igjen.

– Aldri mer skole! erklærte unge Murstad og begynte i lære på Kværner mekaniske.

– Det var kjedelig, det! Dess-uten hater jeg tidlige morgener, så da jeg hadde stempla inn, låste jeg meg inn i garderobeskapet mitt der jeg sovna, stående, til sjefen kom og henta meg!

Over dammen

Det varte bare et år, så ble han sendt «over dammen», til USA, for å lære språket. Det varte bare et år det også. Da han kom igjen, begynte han på Høyerholmen, og der er han ennå.

At han lever er et skinnbarlig under. Det er nemlig et ugjendrivelig faktum at han har holdt på å sette livet til i alle fall fire ganger. Den første gangen det skjedde er den største tragedien i hans liv.

– Vi skulle reise med sjøfly ned til fars sommersted ved Larvik. Tomm, hans forlovede, piloten og hans søster. Var i ferd med å ta av utenfor Veritas-stranden da alt gikk fryktelig galt.

Tragedie med sjøfly

– Den ene vingetuppen tok nedi. Dermed tippet vi rundt. Ble liggende opp ned mens vannet strømmet inn i cockpiten.

Tomm hadde ikke festet sikkerhetsbeltet da det skjedde. Dermed var han den eneste som var løs og klarte å snu seg med hodet opp. Klarte å snappe noen munnfuller med luft før cockpiten fylte seg helt. Greide å sparke ut et vindu og komme seg ut og opp, som eneste overlevende.  

– Det var en forferdelig opplevelse. Jeg ble syk med lungebetennelse og var helt ute av drift i trekvart år etterpå.

Jeg var helt ute av drift i trekvart år etterpå.

I 1970 giftet Tomm Murstad seg for første gang, med Åsta fra Norddal på Sunnmøre.

– Vi var skiinstruktører begge to. Anniken er datteren vår, men etter fem år skilte vi lag, forteller han.
I 1983 giftet han seg igjen, med Marit fra Harestua, og de to holder sammen fremdeles.

Uinteressert i penger

Stadig ifølge sine venner er Tomm Murstad egentlig ganske uinteressert i penger, annet enn som middel til å gjøre anleggene sine bedre. Bostandard og bosted kan tyde på at han har til salt på grøten likevel, og det har han.

Da gamle Tomm giftet seg med Nathalia Mustad, giftet han seg godt. Siden Nathalia bodde på Mustad-familiens høyst presentable residens Sjøholmen i Sandvika, flyttet de nygifte inn der, de også.

Der ble Lille Tomm født, og der vokste han opp, helt til mor klinket til og kjøpte eiendom i Holmenkollåsen. Der bor Tomm jr. og hans frue fremdeles.

– Det sto bare en liten tømmerhytte her den gang, men eiendommen var stor. Så stor at far bygde sin første barnehage akkurat her vi sitter nå, sier han.

Kongelige elever

Den første av seks. Gamle Tomm var nemlig ikke veldig ulik sin sønn. Han måtte finne på noe hele tiden, han også.

– Verdens eldste skiskole for barn, for eksempel, i 1936, med opptil flere kongelige elever. Men far var ikke så arbeidsnarkoman som jeg. Han overlot gjerne driften til andre.

Far var ikke så arbeidsnarkoman som jeg.

Til sin egen sønn, for eksempel, i 1965, da Lille Tomm returnerte fra Seattle.

– Mens junior sto med rompa i været og spadde ned et dusin dobøtter eller seilte til Sandvika og hentet tre tonn drikkevann om dagen, kom Gamle Tomm cruisende innom i motorbåten sin, imponerte alle i senk med vannskishowet sitt, før han vinket farvel til alt folket og feide innover fjorden igjen, sier de som var der den gang.

Country & western

– Nå har vi både vann og kloakk innlagt. Det er en helt ny verden, sier Lille Tomm.

Amerika-reisen satte forresten synbare spor i en ung manns sinn. Unge Tomm røkte aldri på jobben og aldri hjemme, men i bilen var det fritt frem. Med en nytent «cooli» i munnviken og country & western på bilstereoen, spant unge Murstad ut fra parkeringsplassen etter arbeidstid som en annen James Dean. Nå er han antirøyker i særklasse.

Havnet på sykehus

Andre gang han holdt på å drukne klarer han nesten å le av nå, mange år senere.

– Jeg skulle ha vannskishow for ungene på Høyerholmen. Så falt jeg, og klarte å vikle slepelinen rundt den ene armen. Prøvde å vinke med den frie armen for å varsle at noe var galt, men han som kjørte båten misforsto og ga gass. Dermed ble jeg trukket under, om og om igjen.

Hver gang jeg klarte å komme til overflaten og snappe etter luft veivet jeg med armen, men båtføreren trodde det var en del av showet og ga bare enda mere gass. Da han endelig stanset, var kokka på Høyerholmen den første som forsto at noe var helt galt. Hun hoppet i sjøen og fikk meg på land, og så bar det rett på Bærum sykehus der armen min ble gipset.

Kjøpte for fin hytte

Egentlig angrer han litt på at kjøpte så fin hytte som han gjorde, på Hafjell.

– Det var altfor fort gjort å fikse det som burde fikses! Jeg snurra noen ganger rundt meg sjøl, og så bygde jeg et anneks, men nå er det også ferdig. Nå vet jeg søren ikke hva jeg skal finne på der oppe!

Nå vet jeg søren ikke hva jeg skal finne på der oppe!

Heldigvis har han beholdt sitt gode sovehjerte, og siden han gjerne vil ha med seg tv-sporten i helgene, er han ikke på plass i bakken før i totiden, der han straks begynner å klage over at underlaget er så løst, fordi det er så mange som har kjørt der allerede. Så går han inn igjen og koker gulasjsuppe.

Druknet i gulasjsuppe

– Tomm elsker å kokkelere både det ene og det andre, men gulasjsuppe er spesialiteten hans, sier en sikker kilde i seilerkretser.

– Vi skulle hente en 50 fots Bavaria i Skagen og seile henne over til Kragerø. Været var skikkelig ruskete, men Tomm insisterte på å lage suppe. Vi mente det måtte være umulig i slikt vær, men Tomm klarte det. Han var på vei opp leideren for å servere rorvakten da uhellet var ute. En kjempebølge slo inn over oss og feide Tomm på ryggen ned i ruffen igjen der hele suppekjelen veltet over ham.

– Pensjonere meg? Ærru gæren! Da hadde jeg blitt helt skrullete.

.
Til sitt eget 70-årslag ankom jubilanten på vannski, i fullt cowboy-utstyr, med et Winchester-gevær under armen. Her er det nemlig full fart forover, fremdeles.

– Pensjonere meg? Ærru gæren! Da hadde jeg blitt helt skrullete, grøsser han.

Rett på Bærum igjen

Tredje nesten-drukning skjedde under seilas med sjøleirens 30 fot lange trimaran, en seilbåt med tre skrog, en av verdens raskeste i sitt slag.

– Vi gikk ut med åtte av ungene, i skikkelig ruskevær. Jeg sto i baugen og skulle fotografere da baugstaget røk, viklet seg om den ene foten min, røsket meg over bord og der lå jeg, på ryggen i kjølvannet, i 22 knops fart, uten redningsvest.

Jeg var i ferd med å besvime og gå under da den andre instruktøren fikk tak i hånden min, halte meg om bord og bokstavelig talt pumpet meg. Så bar det rett på Bærum igjen.

Noe godt kom det ut av opplevelsene. Til da hadde redningsvest vært et krav bare til ungene. Nå ble det et krav til de voksne også. Alltid redningsvest, uansett.

Agentur på Kombijoller

Begynnelsen til alt dette har vi forresten helt glemt å fortelle. Året var 1960, Norsk Sprengstoff hadde fått enerett til å selge Kombijoller her til lands, for å markedsføre båtene ville de arrangere en sommerleir, og hvem passet vel bedre til å lede en slik leir enn Gamle Tomm.

– Og far fikk blod på tann. Kjøpte 24 båter selv, leide seg inn på Høyerholmen, og så var Tomm Murstads Sjøleir et faktum.

Og en suksess, kunne han med all rett ha lagt til. Når de 536 plassene legges ut i oktober hvert år, tar det kun minutter før alle er opptatt.

Men likevel; Var det en arv til besvær Gamle Tomm etterlot til sin sønn?

– Absolutt ikke. Dette har vært og er fremdeles det morsomste jeg kan tenke meg å holde på med. Men veldig krevende, med et enormt ansvar, og unger som krever mer og mer av oss. Full underholdning, fra ti om morgenen til ti om kvelden.

112 drukningsulykker for mye

Og hva er så stas med det?

– I fjor var det 112 drukningsulykker her i landet. Det er 112 for mye. Vi lærer ungene å oppføre seg på sjøen, både båtvett og generelt sjøvett. Her lærer de aldersgrenser og fartsgrenser, lys, lanterner og sjømerker, og ikke minst styringsregler; hvem som skal vike for hvem. Ingen reiser fra Tomm Murstads sjøleir uten å kunne kjøre båt. Alle må opp til skriftlig prøve for å få sjøvettsdiplomet vårt. Til prøven hører både å kunne svømme 25 meter og kunne sjøvettreglene på rams.

Brettet mitt brakk i to, og kjølen i fire biter.

Fjerde drukningsforsøk fant sted på Kreta.

– Jeg og min beste venn Geir Nytvedt var akkurat blitt bitt av windsurfing-basillen. Vinden var kjempefin, syntes vi, og stikk i strid med lokalbefolkningens advarsler om skumle understrømmer, satte vi ut. Lenge var det kjempeflotte forhold, så ble det blikkstille, og så kom bølgene. Enorme bølger! Vi ble kastet til himmels og dratt under. Brettet mitt brakk i to, og kjølen i fire biter før vi heldigvis ble kastet opp på stranden.

Happy end

Slalåmulykken i Zermatt i Sveits blir nesten litt – matt til sammenligning. Tomm og Geir igjen, kom i susende fart fra hver sin kant der to løyper møttes og kolliderte med et brak. Tomm havnet på sykehus, igjen, der legen erklærte at «Sorry, but your ski season is over for this year».

Han tok feil. Neste dag var herr Murstad tilbake i bakken, proppet med Paralgin forte og armen i fatle.

Det er blitt kveld da telefonen ringer i redaksjonen:

– Hei, det er Tomm Murstad. Nå er jeg ikke det spor lei meg lenger! Kommunemenneskene var meget positive og ser på mulighetene til forlengelse av leiekontrakten! Er’e ikke flott?!?

Visst er det så. Kjempeflott. Happy end!
 

Artikkeltags