Hør Charter-Svein lese dikt: - Jeg er jo egentlig en helt vanlig fyr.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Med dikt formet som stettglass ønsker Charter-Svein å få nordmenn til å ta ham på alvor.

DEL

En høy stemme buldrer mellom blokkene på Heggeholmen.

Den høres først gjennom en åpen verandadør på fremsiden, før lyden kommer gjallende ut den ene oppgangen.

Med et dunk går en ytterdør opp, og Svein Østvik spretter ut mellom en mann og en nabokone.

På den kraftige gestikuleringen å dømme virker det som om det har skjedd noe alvorlig.

– Det finnes helt sikkert en måte å løse dette på! Er det ingen av dere som har slike kaffekapsler? Jeg kan liksom ikke la være å servere kaffe når det kommer folk!

Nabokona rister på hodet.

– Jeg har bare sånne runde.

– Nei, de må være firkantet for å passe i maskinen min!

Østvik tar et skritt frem, og ser over veien.

– Tror du noen av de der borte kan ha? Eller vet du om noen annen måte å løse det på? Du har ikke en sånn vanlig trakter?

Nabokona smiler.

– Jo, det har jeg. Jeg kan komme opp med en kanne jeg!

Han slår gledestrålende ut med hendene.

– KAN DU? Helt nydelig altså! Tusen takk!

Poet i åpen skjorte

Noen minutter senere står en rykende kopp kaffe på bordet i stuen hans.

Ved siden av et glass Farris han ikke er sikker på om det faktisk er Farris i, kan han ha fylt det opp med bare springvann da han skulle skylle glasset?

Nei da.

Selv står han bredbeint midt i stuen i den splitter nye leiligheten sin i Heggedal og ler av seg selv så den runde magen rister over parketten.

Boligfeltet er nytt, gulvet er nytt – og selv kan mannen i de blekede dongeribuksene og den flagrende hvite skjorten (som for sikkerhets skyld er åpen til midten av magen) i disse dager legge til en helt ny linje i den sydenturistifiserte, listetoppherjede og danseshowgnistrende CV-en sin: Poet.

"Du er ingenting"

Diktsamlingen «Sveins verden», som ble lagt ut for nettsalg forrige fredag, består av 31 dikt. I tillegg finnes der også et knippe personlige og humoristiske reiseskildringer fra Shetland, Kreta, London, Mallorca, Roma og Portugal.

På coveret er det bilde av en alvorlig Østvik i sort-hvitt. På baksiden blått hav, en sydendrink og et fly.

Latteren stopper.

– Skal jeg lese et dikt kanskje?

Det må bli yndlingsdiktet i boken.

Han setter seg ivrig ned på stolen, og setter noen knall lilla briller på nesen.

Stemmen som vanligvis spytter ut ord som en vulkan i utbrudd, blir plutselig mange hakk roligere, tydeligere.

Han mumle-øver litt for seg selv, før han kremter høyt, og starter å lese:

«Kjenner ingen glede ved å treffe noen, kjenner ingen glede ved å la være, kjenner redselen for å være alene sterkere enn redselen for å være alene. Kjenner angsten for å kjenne på det og ikke orke mer skammen over å være til bryderi..»

Etter hvert skifter han toneleie.

Tar i.

De siste setningene buldrer i rommet:

«Ingen ønsker å se, ingen ønsker ta på, ingen ønsker å ha noe med deg å gjøre. Forstå det. Ta det innover deg. Du er ingenting».

 

Gjennombruddet på TV

August 2005: Svein Østvik sitter alene på en benk i Asker sentrum.

Han og kona har akkurat gått fra hverandre etter 16 års samliv, og 44-åringen er arbeidsledig og nedtrykt.

De tre barna hans leker lystig ved fontenen like ved siden av, mens Østvik sitter nedseget i egne tanker.

Hittil i voksenlivet har han jobbet 15 år som pleieassistent på Dikemark sykehus og drevet et lite småbruk på Veme i Ytre Soknedal.

Han har også vært sykemeldt i en lang periode for alkoholproblemer, og gått til psykoterapi for å komme seg på beina.

«Nå må jeg skape meg et nytt liv», tenker han der på benken.

«Men hvor skal jeg begynne?».

Så plutselig oppdager han det: Yngstedatteren er borte!

Østvik hopper opp fra benken, roper febrilsk til de to guttene, og begynner å løpe nedover veien mens han skriker datterens navn.

Så får han plutselig øye på henne.

Hun står smilende foran isdisken inne på Narvesen.

Idet han skjelvende tar datteren over skulderen, ser han dem bak seg. Kamerateamet fra NRK.

- Herregud, for en herlig fyr

– Kan du tenke deg? De var i Asker for å spille inn et program om etikk, og drev og spurte forbipasserende om hvor viktig de mente det var å hedre sin mor og far. Der sto jeg, skjelven som faen, med en mikrofon presset opp til ansiktet, og begynte å legge i vei om at det fjerde budet var det viktigste av dem alle, om psykoterapi og Freud, og at man alltid burde utnytte muligheten til å plumpe uti ting. Til slutt lo lydmannen så fælt at jeg fikk lydbommen i hodet. Hahaha!!

Det var da alt startet.

I hvert fall alt som har med den Svein de fleste har et forhold til:

Den crazy, storkjeftede og latterbrølende partyløven Charter-Svein – som i åtte sesonger av realityserien Charterfeber har flørtet og drukket seg gjennom sydentur etter sydentur – i to sesonger med moren sin på slep.

Etter at kameraet var skrudd av utenfor Narvesen, skjønte nemlig Morten Skovdahl i tv-teamet øyeblikkelig at mannen foran ham passet som hånd i hanske i hans planlagte realitykonsept: Småbarnsforeldre på Sydentur.

– Jeg tenkte «herregud, for en herlig fyr.» Plutselig sto han der foran kamera, med en skokk unger rundt seg, og sprutet ut energi. Han måtte vi bare ha med, forteller produsenten.

Har aldri angret

Da Østvik fikk tilbudet, takket han sporenstreks ja.

Da serien begynte å rulle på skjermen høsten 2006 ble han rikskjendis over natten, fikk nytt kallenavn, og ifølge kommentarskrivende sofasynsere også ordet «harry» usynlig tatovert i pannen.

– Jeg har aldri angret. Jeg står for mye av Charter-Sveins oppførsel. Men alle skjønner at det ikke er lurt å kjøre i seg 19 shots Jägermeister på tre minutter. Slike stunt har jeg skammet meg over i ettertid. Mest fordi jeg er far til tre, og burde vite bedre. Men jeg er så innmari impulsiv og spontan, og blir veldig revet med i øyeblikket. På godt og vondt. Jeg er jo egentlig en helt vanlig fyr.

«Vanlig» er kanskje ikke ordet nordmenn flest ville brukt om den høyrøstede mannen som annethvert minutt spretter opp av stolen for å dramatisere livshistoriene sine med små sketsjer og tilhørende gapskratt på stuegulvet (i midten av intervjuet bestemmer han seg for å lukke vinduet for ikke å irritere naboene aaaltfor mye.)

Siden tv-debuten i 2006 har han i tillegg til å «plumpe i det» på sydenferie, vært en kjent spilloppmaker i en rekke tv-program og musikkscener.

I 2007 deltok Østvik i talentprogrammet «Sangstjerner» på TV3, der han gikk helt til finalen.

I 2008 ga han ut låten «Kongen av Mallorca», og i 2009 svingte seg på parketten i underholdningsprogrammet «Skal vi danse», der han ble stemt ut i femte program.

I vår dukket han opp på tv-skjermen som karakteren Bingo-Bjørn i Hotel Cæsar.

I tillegg kommer reklamefilmer og en rekke humoristiske TV-opptredener. Blant annet.

Kan bli såret over kommentarer

Østvik vet det er mange meninger om ham.

Senest i NRK-programmet «Karl Johan», der tilfeldige forbipasserende fikk spørsmål om hva de synes om ham, mens Østvik skjulte seg bak ryggen deres.

"Oppmerksomhetshore». «Ute å kjøre». «Gærning».

– Går slike beskrivelser inn på deg?

– Det spørs. I utgangspunktet ikke. Ikke når det kommer fra folk som ikke kjenner meg. Men jeg kan bli såret om det kom fra en av mine nærmeste.

Beskrivelsene fra vennene er derimot av en hyggeligere karakter. «Godhjertet». «Snill». «Herlig entusiastisk.» Negativt?

Ja, noe der også. At han kan «bli litt mye» og «ta stor plass».

Suksess som Peer Gynt

Ifølge Sveins mor, Lilli, var ablegøyemakeren et veldig «alminnelig» barn.

Han ble født i Kristiansand i 1961, men familien flyttet raskt til Kongsberg, der Svein og den tre år eldre søsteren vokste opp.

Faren jobbet i militæret, moren i kolonialbutikk. I barne- og ungdomsårene var Svein en aktiv fotballspiller, skiløper og korsanger.

Fremtidsplaner var det derimot få av.

Han likte ikke tanken på å bli satt i et utdanningssystem.

Så en dag foreslo en lærer at han burde bli skuespiller.

En gnist vokste, og etter fullført videregående begynte han på teaterlinjen på Romerike Folkehøyskole.

Der var årets skoleforestilling Peer Gynt. Og hvem ble plukket ut til å spille Peer? Svein Østvik, selvsagt.

Men uken før premieren, den 8. mai 1981, ringte 20-åringen hjem til moren, og ba henne om ikke å komme.

Hvorfor ikke?

For han ikke var klar. Replikkene satt ikke som de skulle, og han var redd for at alt ville gå skeis.

Et par dager senere ringte han igjen. Nå kunne hun komme likevel, han hadde øvd og øvd.

– Det ble en braksuksess, og jeg var veldig stolt, forteller moren.

Alkohol og Frp

På folkehøyskolen traff Østvik Frithjof Wilborn, som senere ble programleder i TV2. Wilborn spurte om han kunne tenke seg å flytte til Asker.

Dikemark sykehus trengte pleieassistenter, og ryktet sa det var lett å få jobb.

Så sagt, så gjort.

Vel innlosjert begynte Østvik å spille på Askers fotballag.

Året etter havnet spissen på «Årets lag» i Budstikka.

– Jeg var bare en som gikk til linja og la inn ballen, kommenterer storscoreren selv.

Han snakker ellers i ett.

Om roen han finner i zen-buddhistisk meditasjon.

Om evnene han mener han har til å heale både seg selv og andre.

Om alkohol som både venn og fiende – med innrømmelser om at han fortsatt er mer glad i vin enn de fleste.

Om misnøyen mot Frp.

Om hvordan han ofte står midt på stuegulvet og synger av full hals – med en knyttet hånd som mikrofon.

Om favorittartistene Pink Floyd, Jethro Tull og Robbie Williams.

Om skrekken som lammet ham første gangen han skulle synge foran et publikum.

Til tross for at den eneste sangeren han synes sang bedre enn ham selv var Øivind «Elg» Elgenes.

Skrev dikt i Portugal

Betyr dette at det finnes perfeksjonisme og prestasjonsangst i Charter-Svein Østvik?

Han skyver plutselig stolen inntil bordet, og vrir frem og tilbake på diktsamlingen. Sydensol og mørke.

– Dette er de vanskelige tingene. De man blir formet av, og som er kjernen i alt. For min del handlet det om en svært autoritær far. Han fikk meg til å føle at jeg ikke var god nok. At jeg ikke hadde rett til å føle at jeg hadde talent.

Østvik trekker pusten.

– Det er veldig viktig å si at han også var en snill mann, som hadde stor empati for de svake i samfunnet. Det fine er at jeg og faren min fikk snakket ut før han døde, i 2004. Den dagen forandret resten av livet mitt. Han var ærlig på hvorfor ting ble som det ble. Og det gjorde at jeg fikk muligheten til å gå videre.

Diktskrivingen har vært en god venn helt fra han var i 25-årsalderen.

At boken ble til, handlet om en sterk drøm, en god venn og et slott i Portugal.

– Helt fra jeg var ung har jeg hatt en drøm om å sitte på en veranda i Portugal og skrive dikt. Jeg så detaljene for meg: Brostein utenfor vinduet, meg i en stol foran en gammel skrivemaskin. Med langt grått hår, ler Svein.

Blir lykkelig av alkohol

Han nevnte tilfeldigvis drømmen for kameraten og forleggeren Geir Felling Andersen, som for øvrig hadde lest flere dikt Østvik hadde lagt ut på Facebook-siden sin.

– Jeg fikser det Svein, sa han umiddelbart.

Han forteller at han hadde tro på kameraten.

To dager og en telefon senere var slottet i Portugal bestilt.

Charter-Svein satte seg på flyet til Syden for å dikte.

– Det regnet hele tiden, håret var langt fra grått, og jeg er glad jeg valgte PC og ikke skrivemaskin. I løpet av de tre første dagene skrev jeg 25 dikt. De bare raste ut av meg.

Alle diktene i boken har fått form etter et stettglass eller en flaske.

Selv drakk han «overraskende nok mye mindre enn normalt» under skriveprosessen.

For som diktskrivingen har alkoholen også vært en mangeårig følgesfant for Østvik.

– Mange tror mennesker drikker fordi de har det vondt. Jeg tror det like ofte er motsatt. Mange barn, inkludert meg selv, fikk ofte kjeft og formaninger når den altoppslukende, boblende gleden spredde seg i kroppen, fikk oss til å hyle av latter eller skravle høyt ved middagsbordet. Kjeften gjorde lykken til noe skamfullt. Når vi i voksen alder kjenner på brusende lykkefølelser, assosierer vi det med noe «ulovlig» og negativt. Alkoholen rettferdiggjør lykkefølelsen, og blir derfor både venn og fiende. Slik er det også for meg.

Vil bare være seg selv

Boken er også på godt og vondt. Noen av diktene er lette og rimbaserte, andre av dypere karakter.

Favorittdiktet i den nyutgitte boken heter «Århundrets profesjon».

Ordene som for en time siden buldret gjennom stuen illustrerer sydenfarerens viktigste kampsak.

Øynene blir plutselig blanke bak den nabokokte koppen med kaffe.

– Vi lever i et projeksjonssamfunn, der folk ikke tør å bli venner med sine egne skyggesider, men heller projiserer følelser av mindreverd og skam over på andre.

Skammen kan gå ut over både kjæresten, ektefellen – og i verste fall barna. Stolthet, forfengelighet og fasade er samfunnets verste fiender.

Han nikker til neste spørsmål.

Han er selv far til tre barn på 12, 15 og 17 år.

– Hva synes barna dine om deg?

Han tenker i noen sekunder.

– Jeg tror enkelte ting i Charterfeber har vært vanskelige for dem. Alkoholinntaket og damefokuset. De har nok å ta meg på, for å si det sånn. Men de vokser i hvert fall opp med en far som er seg selv, og som de kjenner. Det viktigste for meg er at vi har det bra når vi er sammen. Og det har vi.

Han hopper for tjuende gang opp fra stolen, og smiler bredt:

– Målet mitt er at jeg skal ende opp med et sluttresultat som viser at jeg har forsøkt å være meg selv. Jeg føler jeg så langt er på god vei til å lykkes.

Artikkeltags