Én ting var Pernille Sørlie og Petter Haslie enige om: At de ville ha et felles etternavn.
Deretter var det stopp.

– Hvem er jeg, hvem er du, hvem skal vi være sammen? Som jente har jeg lurt hele mitt liv: Hva skal jeg gjøre når jeg gifter meg? Hvem blir jeg med en annens navn? Vi kranglet ikke, men det ble så touchy. Både Petter og jeg hadde sterke følelser om navn og identitet. Såpass at vi ble litt overrasket over oss selv, sier Pernille.

Les også: Navnebytte skapte voldsomme reaksjoner for familien Holmberg

Diskusjon i flere år

Diskusjonen gikk over flere år. Så meldte lille Truls sin ankomst.

– Da måtte vi bare bli enige, sier Pernille.

Til bindestreksbruk var de to navnene altfor like, mente de.

Og ingen av dem ville ta den andres navn.

Les også: Rundt 1.400 askerbøringer og bæringer bytter navn årlig

– Vi er sta begge to, bemerker Petter.

Så lette de i slektstrærne.

– Hver hadde sine favoritter. Storm likte jeg godt. Min grandonkel het Storm til fornavn, og min mormor het Storm til etternavn. Men vi ble ikke enige om dette heller.

Til slutt begynte de å leke.

– Jeg vet ikke hvem som sa det først, men navnet kom jo fordi vi begge hadde navn som sluttet på «-lie». Dobbelie var så morsomt, vi gikk og lo av det, husker Pernille.

Les også: Byttet navn for å redde slekten

- Søkt navn

Den ville ideen fikk fotfeste. Pernille og Petter hadde funnet sin løsning. Snart diskuterte de hvordan det nye navnet skulle staves, og hvordan det skulle uttales: På norsk vis, med trykk på første stavelse, ikke med fransk schwung, med trykk på siste.

Les også: Fakta: Slik har loven om bytte av navn endret seg gjennom tidene

– Vi lurte på om det var seriøst nok. Og om vi kunne få det godkjent.

Petter slo nummeret til ligningskontoret, bare for å sjekke at Dobbelie ikke for eksempel var navnet på en liten fransk-norsk adelsslekt som kunne tenke seg å protestere på å få den lille gjengen fra Eiksmarka inn i familien, så å si.

Les også: Ville hete det samme som huset sitt

Til damen i den andre enden fortalte Petter historien om Sørlie og Haslie og fellesnevneren de endelig hadde funnet.

I fem-seks sekunder etterpå var damen helt stille.

– Er ikke det litt vel ... søkt? spurte hun.

– Ja, det er mulig, men det er ikke det jeg spør om. Er det lov?

Jo, det var det. Og slik ble det.

Nachspiel-ide

– Det høres vel ut som en nachspiel-idé, men vi var edru, begge to. For oss føles navnet helt naturlig. Noen ser litt rart på oss når vi forklarer, men vi har fått veldig mange positive reaksjoner, sier Petter.

Les også: Byttet navn til favoritt-årstiden

– Det eneste er at det er litt vanskelig å stave. Dobbelie, sier jeg, og så skriver folk «ii», ler Pernille.