Hanne var redd mormoren skulle dø av sorg - så laget hun julekalender

GJENSIDIG GLEDE: Mormor Ragnhild Stauning (83) sørger fortsatt over bestefar Stein, som gikk bort i 2011. For tredje gang lager barnebarnet Hanne Kvigne (39) julekalender til mormor - full av gode barndomsminner og hyggelige småting.

GJENSIDIG GLEDE: Mormor Ragnhild Stauning (83) sørger fortsatt over bestefar Stein, som gikk bort i 2011. For tredje gang lager barnebarnet Hanne Kvigne (39) julekalender til mormor - full av gode barndomsminner og hyggelige småting. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Den første julen uten bestefar trodde Hanne Kvigne at mormor skulle dø av sorg. Derfor laget barnebarnet en julekalender full av gode minner.

DEL

Les alt innhold på budstikka.no – bestill abonnement her

Ragnhild fra Kjelsås møtte Stein fra Bekkestua på danseaften i Bøndenes hus i Oslo en vinterkveld i februar 1950.

En ung mann i lys dress tappet henne på skulderen og bød henne opp. Ragnhild, i sin lille sorte, takket ja. Seks timer senere sa han det for første gang:

– Jeg elsker deg.

Han fulgte henne til døra på Kjelsås, og da trikken var stoppet å gå for natten, gikk han hele veien hjem til Bekkestua i lakksko.

Deretter så Ragnhild bare én. Det var de to. Snart var de fire. Og før de visste ordet av det, bodde de i generasjonsbolig med barn og barnebarn i Bekkestuveien 19.

– Ikke gråt, Ragnhild. Dette skal vi klare

1. juni 2011 tastet Ragnhild Stauning nummeret til barnebarnet Hanne Kvigne på Bærums Verk.

Mormor var urolig. Bestefar orket ikke kle på seg eller spise eller svelge tablettene sine.

Hanne sto sammen med besteforeldrene da legen på Bærum sykehus fortalte at bestefar hadde kreft med spredning. Han var 80 år gammel, men hadde vært i fin form helt til i går. Mormor brøt sammen, men bestefar tok hånden hennes.

– Ikke gråt Ragnhild. Dette skal vi klare.

12. juni døde han.

Vegg i vegg med mormor

Hanne var det første barnebarnet. Moren Laila var bare 19 da hun ble født. Ni måneder gammel ble ungen innlagt på sykehus med hoftedysplasi. I enda ni måneder lå hun med føttene i strekk. Mormor bar Hanne så mye at hun fikk gnagsår på hoftene av skinnene.

Da jenta ble skoleelev og bodde vegg i vegg med besteforeldrene, slapp hun aldri forbi mormors våkne blikk uten å stikke innom og spise litt, eller helst mye: Brødskiver med ekstra mye pålegg, veldig sterk saft og en kopp altfor voksen te.

Hun lærte Hanne å behandle de skjøre glasseplene i hagen forsiktig, og ga henne rasjoneringskortene fra krigen for å vise hvilken velstand barnebarna vokste opp med.

Mormor lærte Hanne å si takk, ta av seg på beina, vaske seg og stelle håret hver dag, ikke joggesko til skjørt, og lykke til i ny jobb på lekebutikken på KI-senteret, men ikke før du tar av deg den olashortsen og skifter til hel og pen langbukse.

KALENDER4

Hanne flyttet på hybel på Vøyenenga som 18-åring og tok arbeid på et solsenter på Bekkestua. Jobben startet klokken ti hver morgen. Klokken ni lød deres faste signal – to raske «ding-dong» på ringeklokka til mormor og bestefar. Så spiste mormor og Hanne frokost sammen.

Noe hyggelig å stå opp til i adventstiden

Sommeren 2011, bare et par uker etter at bestefaren var gått bort, begynte Hanne å tenke på julen. Hvordan skulle det gå med mormor, den første julen som enke?

– Hun kommer til å dø av sorg.

Hanne var redd og lei seg. Da fikk hun ideen. Mormor skulle få noe hyggelig å stå opp til hver morgen i adventstiden. Hun skulle få en julekalender. Hanne ringte moren og tanten og ba dem bidra med sine barndomsminner.

Hun kjøpte inn noen småting, som servietter, julepynt og kremer. På pappbiter skriblet hun ned anekdoter, små historier og noen vitser «som var litt på kanten» og klistret på noen stjerner.

Så reiste hun til mormor og overrasket henne med førjulsgaven.

30. november noterte 81-åringen i dagboken sin:

«Jeg har aldri sett noe så fint. Det er den første kalender jeg noen gang har fått.»

Lyspunkt i sorgen

– Man høster som man sår, sier Hanne.

Denne morgenen har hun lagt siste hånd på sitt tredje verk, og nå banker hun to ganger på døra til mormor på Dønski bolig med service. Innenfor venter mormor med pepperkaker, sandkaker og krumkaker.

Luften dufter av Oscar de la Renta. Hanne har stusset over at parfymeflaskene blir tomme så fort. Det er fordi mormor sprayer litt i rommet også.

JULEKALENDER

– I år også?! utbrøt mormor overveldet på telefonen i går, da Hanne varslet at hun ville komme både med journalist og kalender.

Ragnhild Stauning savner sin Stein fryktelig fortsatt.

– Hvert ledige øyeblikk faller øynene mine ned på det bildet, sier hun.

Hun nikker til rammen rundt ektemannens blide fjes. Den siste skjorta han hadde på seg ligger fortsatt i senga hennes.

– Ja, hvis dere visste hvordan jeg savner denne herligheten. Han var så snill. Jeg var så bortskjemt. Jeg tror ikke jeg skiftet en lyspære på 64 år. Man vet ikke hvor godt det er å være to før man blir én.

Etter juleselskapene satte de to seg alltid ned sammen for å evaluere kvelden. Hun har en «stor og deilig» familie som tar vare på henne, men når julenatten nærmer seg, kommer hun til å sitte alene, i år igjen.

Tyvtittet på morgendagens luker

Men morgenstund med kalender 1. desember gleder hun seg til.

– Kjærlige ord, det er den største gaven jeg kunne få. Jeg har aldri fått maken. Dette gir meg mange lyse stunder.

Så ler hun.

– Og vet du hva. Det har hendt at jeg har vært så nysgjerrig at jeg har sniktittet i morgendagens luke før jeg la meg! Gamle jeg!

julekalender2

Artikkeltags