Gjestegården holder stilen

SEM GJESTEGÅRD: Småstuene innenfor spisesalen oser av tradisjon og historie og sørger for en perfekt ramme rundt et koselig og smakfullt måltid.

SEM GJESTEGÅRD: Småstuene innenfor spisesalen oser av tradisjon og historie og sørger for en perfekt ramme rundt et koselig og smakfullt måltid. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Selv om antall retter krymper, er det slett ingen nedgang i kvaliteten på hverken mat eller servering hos Sem Gjestegård.

DEL

Det var ikke til å stikke under en stol at vi var temmelig skeptiske til hva som ville møte oss ved forrige besøk hos Sem Gjestegård for drøye to år siden. «Konferansehotell med middels dårlig mat», var fordommene. Snakk om å måtte bite i seg alt og vel så det. Mat til 5 og service til 6 taler sitt klare språk.

– Blir spennende å se om de har klart å holde kvaliteten på mat og servering, sier Gutten spent i det følget på fire runder inn i den trivelige resepsjonen i hovedbygningen på Sem. Veien videre til restauranten går på noe som fremstår som nær nye, knallrøde tepper i ganger som er belagt med historie. På vår vei finner vi så vel landbrukshistorie som kongelige tilbakeblikk.

Historisk vandring

– Kjempemorsomt med alle bildene, sier lille Følget som stopper og studerer sort/hvitt-fotografiene. Historie i bilder, redskaper og interiør følger oss helt ned i spisesalen, og gir gjestegården et hyggelig preg litt utenom konferansehotell-følelsen.

Her finner du flere restaurantanmeldelser

Spisesalen er delvis dekket til konferansegjester. Vi setter oss i et lite åpent rom ved siden av, og rundt hjørnet hører vi at nok et selskap har benket seg.

– Så koselig det er her, sier Følget og lar blikket streife rundt i den lille stuen – ja, vi har følelsen av å sitte i en liten spisestue i et historisk herskapshus. Tradisjonelle, avdempede bondefarger kler veggene, over alt små redskaper, pyntegjenstander og bilder som setter oss godt tilbake i tid. Den gedigne lysekronen også.

– Ifølge historiebøkene har dette området en nesten 2.000 årig historie med jord- og skogbruk, jakt og fiske. Sem er faktisk en forkortelse av gammelnorske Sæhemr – sæ og heimr – som betyr hjemmet ved sjøen, Semsvannet. Ikke rart det var fristende å lage landbruksskole her på slutten av 1800-tallet, kan Gutten fortelle.

Enkel meny

Og vips var historietimen over for denne gang, hyggelig avbrutt av en smilende svensk servitør som ønsker oss velkommen og gir oss menyen. Muntlig. For den er svært kort: En treretter, salat, hamburger eller omelett.

Her kan du lese flere nyheter om mat og vin

– Da er jo valget ganske enkelt, sier Gutten og får megetsigende nikk fra Følget og de unge.

I neste øyeblikk seiler det inn brød, vann og vin fra høyre og venstre – svensken har fått med seg en like blid norsk pike til å servere så det skal gå fort nok. Og takk for det – her går det unna! Men hele tiden med en utrolig avslappet stil og eleganse – snakk om proffe folk.

– Det er ikke bare servitørene som kan sine saker her, disse kamskjellene er nydelige, kvitrer Gutten.

– Og for en skalldyrsaus, kvitterer Følget, mens unge Følget og lille Følget bare smatter med.

– Kan nesten ikke vente på hovedretten, sier unge Følget. Andebryst står absolutt høyt på favorittlisten, og med en slik start på vårt måltid er det lov å spenne forventningene høyt.

Fantastisk saus

Ventetiden blir heldigvis sjeldent kort. Foran oss står en svært velduftende tallerken med to skårne stykker andebryst på potetmos, litt salat og – skal det vise seg – alt for lite saus.

– Må vel innrømme at det dufter og smaker utrolig mye bedre enn det ser ut. Ikke akkurat suverent presentert dette, men smaken er jo selvsagt viktigst. Helt nydelig! Perfekt stekt kjøtt, kjempegod potetstappe og ikke minst en fantastisk saus, stråler Gutten.

– Kokken har kjælt med sausen i nesten en uke, avslører vår svenske venn.

– Det kjennes på smaken, bekrefter Følget.

– Den sausen hadde stått seg i enhver sausduell i «Kokkenes kamp» på tv, mener Gutten. Som seriøst vurderer å slikke tallerkenen til slutt, men heldigvis finner en brødbit som gjør samme nytten.

Inn fra gangene renner det på med konferansegjester, som fyller et par store langbord. Uten at det får noen konsekvenser for servicen til resten av gjestene. Konferansefolket skal få samme treretter som oss – de kan bare glede seg, tenker Gutten og nipper til sin anbefalte Pino noir fra Burgund. Nydelig vin til maten. Så også chardonnayen til kamskjellene.

Snau time ved bordet

En hjemmelaget krokanis med bær og frukt skal runde av dette måltidet.

– Veldig godt, men ikke i samme liga som de to første rettene, mener Gutten. Resten av selskapet nikker med – mellom munnfullene.

Og plutselig var det over – på godt under en time, kaffen inkludert. Ikke noe stress og mas, men bare utrolig effektivt og solid levert. Til omtrent samme pris per person som fire-retteren forrige gang, som sender Sem ett hakk ned på pris-karakterskalaen. Det samme med menyen, som også er noe kuttet siden sist. Resten holder seg, og vel så det.

Dermed er vel det ganske klart at Gutten og hans følge mer enn gjerne kommer tilbake til hjemmet ved sjøen. Det unner de adskillig flere å gjøre.

Artikkeltags