«Kan dere ta på dere å stoppe opp og trekke om møblene i Eidsvollsbygningen?».

Slik lød den første forespørselen Inger Eide mottok på forsommeren i fjor, fra Geir Thomas Risåsen, ansvarlig konservator for samtlige møbler, interiør og farger i Norges nasjonalbygning.

Men det var da hun leste spesifikasjonen at Eide virkelig forsto dimensjonene på denne jobben.

– Det var snakk om samtlige møbler i bygningen. Sofaer, stoler, senger og benker, 70 møbler i første omgang, fordelt på 15 rom.

Og hvilke rom! «Christian Frederiks sengekammer», «Salige Anettes sengekammer», «Kongens sengekammer», biblioteket og spisestuen. For ikke å snakke om selveste Rikssalen, der Norges grunnlov ble skapt i 1814.

Stolen til falsen

Den 13. juni underskrev hun kontrakten, og siden har både hun og tre ansatte mildt sagt hatt nok å gjøre. Det aller meste av arbeidet er utført i det lille verkstedet på Stabekk, Christian Magnus Falsens forgylte stol, til og med, foreviget på det mest klassiske av alle maleriene av riksforsamlingen, Oscar Arnold Wergelands «Eidsvold 1814», i dag på hedersplass i Stortingssalen.

– Hvor gammelt hvert enkelt møbel er, vet vi ikke. Etter 200 år er det ganske få som daterer seg helt tilbake til 1814, men gamle er de, garanterer Eide.
benkene i Rikssalen måtte de reparere på stedet.

– Ti stykker ti meter lange sittebenker, både langs veggene og ute på gulvet, sier Eide.

Benkene i Rikssalen

Så der satt hun, dag ut og dag inn, sammen med to av lærlingene sine, i selveste Rikssalen på Eidsvoll.

– Etter min mening er den ett av de viktigste rommene i Norges-historien. Jeg følte rett og slett ærefrykt hver gang jeg var der. Ingen andre fikk slippe inn mens vi holdt på. Det var jo litt ekstra stas da!

Altså måtte vi slå inn 7000 nellikspiker for hånd

Først ble benkene trukket i et grovt, grått linstoff som underlag, deretter kledd med et vakkert rødt ullstoff fra Mandal veveri.

– Moderne hjelpemidler, som stiftepistol, var utelukket. Altså måtte vi slå inn 7.000 nellikspiker for hånd. Med begge langsidene og kortsidene i tillegg ganger ti benker ble det 300 meter spikersøm til sammen.

Fru Anchers sengekammer

Som om ikke det var nok ble hun bedt om å ta 30 møbler til, etterpå, fordelt på enda flere rom. Fru Anchers sengekammer, for eksempel, og herr Anchers ditto.

At nettopp hun fikk denne jobben var ikke tilfeldig. Møbeltapetserer er definert som et verneverdig yrke myndighetene er villig til å betale for at overlever. Gjennom Kultur-ringen i Akershus får Eide tilskudd slik at hun til enhver tid kan ha to lærlinger i arbeid. Verkstedet hennes er definitivt intet hvilehjem.

– Vi arbeider hardt og effektivt og ofte lange dager for å bli ferdig med oppdragene i tide. Jeg er opptatt av at jentene mine skal skjønne at dette er et yrke, ingen festlig fritidsaktivitet for kreative hjemmeværende med velstående partnere. Skjønner de det og jobber hardt nok, kan de faktisk leve godt av dette faget.

Men at Inger Eide, ble møbeltapetserer, var aldeles tilfeldig.

Fem år i Roma

– Jeg hadde levd fem år i Roma, som maler og gateselger. Så reiste jeg hjem igjen for å begynne på jusstudiet, forteller hun.

Men så ble hun med moren sin til Hans Sundt Monrads møbelverksted på Grini Mølle, fordi mor skulle kjøpe noen gjordbånd til de gamle stolene sine.

– Det sto seks godt voksne karer der inne og jobbet med gamle møbler. Det var en helt spesiell verden, og der og da kjente jeg at dette hadde jeg lyst til å holde på med, jeg også.

I bunn og grunn er jeg en god gammeldags kremmer

Ikke før hadde de gått ut igjen, så fikk mor klar beskjed: Her skal jeg gå i lære, hvis jeg får lov!

Det fikk hun, i 1980, som Monrads første lærling på veldig mange år.

– Det er det lureste valget jeg noensinne har gjort. Jeg gjorde det fordi jeg trodde dette skulle være morsomt, men at det skulle være så morsomt hadde jeg ikke drømt om!

Miljø av håndverkere

Fire år senere var hun svenn, og siden da har hun drevet for seg selv.

– Først i min egen kjeller hjemme i Skogveien, deretter i en gammel låve på Husmorskolen på Stabekk, og til slutt ti år i en gammel melkebutikk i Gamle Drammensvei.

I 2000 tok hun Mesterbrevet, i 2011 ble lokalet etter Martinsens malerforretning ledig, etter 73 års drift, vegg i vegg med Stabekk kino, og der holder hun til nå.

– All ære til Bærum kommune som har valgt å leie ut til tre håndverksbedrifter på rekke og rad, en «storurmaker», en gullsmed og meg. Slik blir det et fint lite miljø av, sier Eide.

Klart til åpning

Hun har hatt store jobber før også. 35 hestehårsstoler i Munthe-salen i Bærum rådhus, for eksempel, og hele møblementet til administrasjonen i ABB, møbler, gardiner og tepper, og alle gardinene til Kredittilsynet sydde hun selv, for ikke å snakke om da hun kledde veggene i staselige gamle Stabekk kino med blå damask.

– Vi leverer full pakke! Innreder hele hus, med tapet, maling, gardiner og møbler. Ja, jeg er møbeltapetserermester, men i bunn og grunn er jeg vel en god gammeldags kremmer!

Tirsdag 18. februar gjenåpnes den nyrestaurerte Eidsvollsbygningen for publikum.