Han var høy, blond, med litt krøll i det kortklipte håret. Wenche Wilsbeck (61) fra Rykkinn ser ham for seg ennå: Den unge mannen som drev dansekveldene på Geita. Han ga Wenche stjerner i øynene.

Selv før hun fylte 18 klarte hun å komme seg inn på Geita – som var oppnavnet på Sandvika gjestgiveri – og så tittet hun på ham. Ned fra Brenneveien på Vøyenenga tok ungdommene bussen. Når klokken slo tolv, sto mor med ferskt førerkort og ventet i bil utenfor gjestgiveriet.

Mange år var gått siden lille Wenche hadde vært med moren, sittet på glassverandaen i samme etablissement, og fått brus, og brus var så stas.

Nå ville hun danse mellom speilene.

LES OGSÅ: Da Neptuns kro var siste stopp på den gamle bussterminalen

Så var det i desember – kanskje i 1968? – på bursdagen til Wenche – at venninnen forsøkte å legge inn et godt ord for Wenche.

– Wenche har bursdag, røpet hun.

– Hvor gammel er hun da? spurte han tilbake, og da forsto venninnen at hun hadde røpet litt vel mye, for Wenche var bare 16.

Men hun fikk bli! Bare hun sluttet å utbasunere hvor gammel hun var.

Wenche ler godt.

– Jeg savner det faktisk. Vi hadde det så artig!

LES OGSÅ: Østby konditori: Minner med sukker på

Se flere bilder ved å bla i bildekarusellen øverst i saken (gjelder ikke mobilbrukere)

Familien bodde over restauranten

Sandvika gjestgiveri åpnet dørene i 1934. Før – kanskje helt fra 1665 – hadde bygget ved bukten huset både skjenkested, hotell, skysstasjon, landhandel og til og med barnehjem.

Enken Goro Marie Olsen drev gjestgiveriet i 20 år før hun ble så gammel at sønnen Kaare Skaugen – med kona Nelly og deres to barn Jarl og Snorre – flyttet til Sandvika for å ta over stafettpinnen i 1954.

For 11 år gamle Snorre – i dag 70 og eneste beboer i hele det såkalte Finstadkvartalet – var det som å leve i en blanding av storfamilie og kollektiv. I tillegg til kjernefamilien bodde mye av staben også i huset.

LES OGSÅ: Kioskene som forsvant

Kameratene til Snorre spøkte med at gjestgiverens sønn pleide å ringe ned i første etasje og bestilte en cola levert i de private gemakkene oppe. Det kan ha vært noe i den påstanden.

Kinesisk kokk med treben

I 1957 kom den kinesiske kokken Ah Ling til Geita. Han hadde et treben. Angivelig hadde han mistet benet da han var kokk på et britisk skip som ble torpedert under krigen.

Snart satt Kaare Skaugen bøyd over utkast til nye menyer og kopierte de nye rettenes kinesiske tegn, strek for strek. Haifinnesuppe. Vårruller. Med kokken fra Kina kom nye dufter og smaker som bergtok både gjester og vertskap.

– Hva vil dere ha til julemiddag, spurte pappa Kaare sine barn.

– Chop Suey, svarte Snorre.

LES OGSÅ: Asker sentrum i Bassens tid

Gjestene kom i hopetall.

– Vi spiste for å spise, men den var sikkert god, sier Lill-Ann Giæver (66), som også kom for å danse.

Den unge kvinnen bodde i Fornebukrysset, men trakk heller mot Geita i Sandvika eller Bellevue på Nesbru.

– Oslo, det syntes vi var for kaotisk.

E18, en skikkelig festbrems

Så kom kaoset også til Sandvika. Den nye Drammensveien sprengte og hakket og dundret seg vei – få meter utenfor glassverandaen hvor lille Wenche fra Vøyenenga en gang hadde sittet og drukket brus.

Snorre Skaugen, som fortsatt bodde hjemme som student, husker lyden godt.

– En eksplosjonsmotor oppå en rambukk slo pæler gjennom mudderlaget. Det smalt, de forferdelige smellene gikk gjennom marg og ben. Det klirret i rutene. Det var så man ikke kunne sitte stille mens de holdt på.

Gjestene tok med seg pengene sine og forsvant.

Søksmålet gikk helt til høyesterett

Kaare Skaugen gikk til sak mot staten. Helt til høyesterett gikk søksmålet. Der fant dommeren at Vegvesenet burde ha lagt til rette for bedre støyskjerming. Den såkalte Sandvika-dommen har senere vært pensum på jusstudiet.

– Far vant saken. Han fikk en slant til erstatning (30.000 kroner, journ.anm.). Men det tok mange år. Jeg tror det tok de siste kreftene hans.

LES OGSÅ: Den store pilkekonkurransen

Da veien var ferdig, stilnet kompressorene, men da kom jo alle bilene, midt i synsfeltet, og med sin egen støy. Gjestgiveriet la familien ned i 1969.

Kaare Skaugen døde i 1971, mens Nelly levde til 1995, de siste årene sammen med sønnen Snorre.

De siste årene har huset vært kontorer utleid til bedrifter, men Snorre, som stadig bor i toppetasjen, har bevart et lite hjørne i kjøkkenavdelingen til mini-museum. Det er åpent søndager fra 13–16 (se etter skilt utenfor), og sesongen åpner i morgen, 4. mai.