Fra asken til Stabekk

VARIERT: Jeppe på Stabekk huser noe for enhver smak, fra konditori til restaurant og bar med totalt 330 sitteplasser i lekre og innbydende lokaler. BEGGE FOTO: KNUT BJERKE

VARIERT: Jeppe på Stabekk huser noe for enhver smak, fra konditori til restaurant og bar med totalt 330 sitteplasser i lekre og innbydende lokaler. BEGGE FOTO: KNUT BJERKE Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Som en fugl Føniks har Jeppe reist seg fra askehaugen på Vinderen, latt seg drive vestover med vinden og landet trygt på Stabekk.

DEL

Noen utfordrende hindringer har de hatt på veien, for turen har tatt hele fire år. Men da de endelig slo opp dørene for tidligere i høst i det ærverdige kinobygget, kjente publikum sin besøkelsestid.

Og det er slett ikke rart. Jeppe huser nemlig noe for enhver smak, fra konditori til restaurant og bar med totalt 330 sitteplasser i lekre og innbydende lokaler.

– Så nydelig, utbryter Følget i det vi trår inn i konditori-delen av Jeppe. Den opplyste glassdisken er fylt med kaker og andre lekkerbiskener og i den tilhørende kafeen er det omtrent ikke en ledig stol å oppdrive.

Gutten og Følget blir vist en liten trapp opp og inn i et lite hav av dråpeformede lamper som henger fra taket i restauranten, en halvannen meter lang bio-peis lyser opp lokalet som er litt over halvfullt.

LES OGSÅ: Flere restaurant-anmeldelser fra Budstikka

Intimt

– Stilig her. Og så gode stoler å sitte i, mener Gutten.

– Her er det mye som frister, konstaterer Følget som har kastet seg over menyen. Og er veldig rask med å plukke ut forrett.

– Scampi i olivenolje og hvitløk. Og så laks i kaperssaus til hovedrett. Gleder meg allerede, stråler Følget.

– Kamskjell frister alltid. Og så kommer jeg ikke utenom hjortefileten, kvitterer Gutten.

– Et lite minus at de har satt bordene så tett. Kan fort bli vel intimt her, synes Gutten.

– Og så er det et minus at man blir veldig deltagende i et selskap man ikke er invitert i, mener Følget og hinter til det temmelig støyende selskapet som hoier, klapper og skråler i naborommet. Rommet som huser et 20-talls personer, kan leies til bursdager og andre markeringer og er skilt fra resten av restauranten kun med glassvegger og den gjennomgående peisen – altså fri flyt av lyd.

LES OGSÅ: Flere artikler om mat og vin

Gode smaker

Velduftende, lekkert utseende forretter seiler ned på bordet. Og i glassene matchende Chablis.

– For en smak! Følget har fått bekreftet av valget av forrett var innertier.

– Godt dette også. Perfekt stekte kamskjell, men de er litt tamme på smak. Litt kjedelige, rett og slett. Savner krydder. Kan jeg får smake scampi? Undrer Gutten, og angrer umiddelbart på sitt valg i det smakene nærmest eksploderer i munnen.

– Kjempegod start. Ingen tvil om at det her drives av folk som har sans for god mat. Så har da også eieren en smule erfaring, sier Gutten og tenker på Bekkestua-mannen Konrad Langeland. Som 18-åring startet han Jeppes kro på Vinderen med plass til 38 gjester. Det var i 1971. Ti år senere hadde Konrad utvidet til 250 sitteplasser, og helt til stedet brant ned den 13. august 2008, hadde det en svært trofast menighet.

Hjort og laks

Synet og duftene av de to lekre rettene som settes på bordet spenner forventningene høyet hos Følget og Gutten. Hvis maten hadde blitt presentert på en skikkelig måte av servitøren, ville det toppet opplevelsen. Ikke ta den solid ned ved å si: «Og her kommer litt eplekake til deg», mens han for tredje gang legger hånden relativt klamt på skulderen vår. Da den samme slette vitsen presenterer maten ved nabobordet også, ja, da blir det hele en smule patetisk. Det er heldigvis ikke maten.

– Nydelig hjort, den smelter på tungen, stønner Gutten. Og tar nesten bølgen av begeistring.

– Laksen er kjempegod også. Men nå er jeg usikker på om det var kaperssaus eller bare med kapers, for alle «bærene» ligger på ene siden her, smiler Følget.

– Og perfekte grønnsaker. Eneste jeg kan styre meg litt for er den halve pæren. Heldigvis er den fylt med rørte tyttebær, sier Gutten. Og tar en smak av den argentinske rødvinen som ble anbefalt til hjorten: Finca La Celia Reserva Malbec 2009, en mørkerød fyldig, frisk argentiner spekket med garvesyre til tre ganger polpris. Slett ikke noe dårlig valg, men den etterlater en brent ettersmak som Gutten nok kunne klart seg uten.

Vinblemme?

At den samme vinen ble anbefalt til laksen er derimot skivebom, rett og slett ikke godt med den metalliske ettersmaken. Heldigvis var Chablis-glassene fortsatt halvfulle, så det ble redningen for Følget.

Ved desserten – etter å ha fått den servert med ny håndspåleggelse – er det Følgets tur til å angre. Sorbet med friske frukter, mandelstang og en dæsj konjakk er en liten skuffelse. Fordi det smaker akkurat som den mango- og jordbærsorbeten vi plukker opp av fryseren i en middels norsk matvarebutikk. Mandelstangen likeså, og konjakken var ikke spesielt fremtredende. De friske jordbæret unnskylder vi, fordi det er utenfor sesong og slik smakte det også.

Da er Guttens valg mer midt i blinken. Solbær- og sjokolademoussen er en nydelig avslutning på måltidet. Akkurat passe frisk – og søt. Men jordbæret kunne vi gjerne unnvært her også.

Etter oppgjørets time – med påholden hånd det også, må vite – ser vi allerede frem til neste besøk i håp om at serveringspersonalet fortsetter å være like hyggelige, litt rausere med å dele kunnskapen om maten og litt mindre kontaktsøkende.
 

Artikkeltags