Fortsatt ingen Egon-opptur

GJENNOMFØRT STIL: Alle de snaue 40 Egon-restaurantene i landet følger samme designprogram. Så har du vært innom en, vil du veldig lett kjenne deg igjen hos en annen. Dessverre er det også tilfelle hva maten angår.

GJENNOMFØRT STIL: Alle de snaue 40 Egon-restaurantene i landet følger samme designprogram. Så har du vært innom en, vil du veldig lett kjenne deg igjen hos en annen. Dessverre er det også tilfelle hva maten angår. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Ny eller gammel restaurant – hos Egon blir du ikke overrasket. I alle fall stort sett ikke positivt hva maten angår.

DEL

Egon-restauranter finner du spredt over det ganske land, nærmere 40 i tallet kan vi lese på deres nettsider. De fleste ligger fra hovedsetet i Trondheim og sørover, med et par avstikkere mot nord.

Det er ikke lenge siden Gutten i Stikka besøkte siste skudd på Egon-stammen – i Asker sentrum. Der var vi ikke imponert over maten, og vi er derfor veldig spent før gjenvisitten hos Egon i Sandvika.

Ingen store overraskelser

Nytt eller gammelt, ingen store overraskelser her, nei. Standardiseringen er veldig gjennomført hos Egon. Et sjeldent myldrende interiør, med redskaper av mange slag, gyngehester og sykler. Her er farger og fart.

Det er fart på betjeningen også, de er effektive og raske rundt i lokalet. Effektive og raske på grensen til det hektiske og til tider i overkant mye armer og ben.

– Kan du løfte menyen så jeg får tørket bordet?

Følget sitter litt betuttet igjen etter oppfordringen fra servitøren, som hverken har hilst eller smilt til oss der vi har funnet en plass.

Ved tidligere besøk har Følget stort sett trivdes i Egons lokaler, men en hard og slitsom uke sitter i. Da kan det bli litt i overkant her inne.

Omfattende meny

Men det er fint for unga. Besteforeldre og andre med barnevakttjeneste tar takknemlig imot en uhøytidelig stemning med ballonger og lekerom til barna.

Menyen som måtte løftes unna vei for vaskekluten, er temmelig omfattende.

– Jeg er generelt skeptisk til så mange retter på spisekartet, prøver Gutten seg, men Følget legger godviljen til:

– Her må jo alle finne noe de kan like, det er nærmere 100 retter om vi regner med stort og smått! Pizza, amerikansk pizza, salater, pasta, kjøtt og fisk ...

– Utfordringen er å holde god nok kvalitet på så utrolig mange retter, skyter Gutten inn.

Partytallerken

– Men det er i alle fall artig at de har en egen fiskebåt, sier Følget som har latt seg sjarmere av bildet med fiskebåten «Geir II», som fisker alle Egons torsk. Dog er det ikke fisk som frister mest i dag.

– «Partyplatter» er fingermat som kan deles. Det virker som en god start, mener Gutten.

Et langt fint fat med ulike matbiter på rekke og rad. To sauser, rømmedressing og muggostdressing, men «party» ...?

– Er det små spareribs eller er det kyllingvinger? Ikke lett å slå fast ved første øyekast og nesten ikke ved første smaksprøve heller, brummer Gutten skuffet.

Bitene er dekket av et tykt lag marinade og krydder og har ligget så lenge i ovnen at den opprinnelige råvaren har gått i glemmeboka og er nær likegyldig.

En grovhakket salsa er sterk og god – fulgt av en kopp sprø nachos. Selleristenger og salatblader er friske, grønne og fine. Men så bærer det utfor bakke.

Slapt og smakløst

– De friterte løkringene smaker knapt annet enn fritert, og tempurascampiene får meg til å undres over fangstreglenes minstemål. Verre er innholdet – en slapp, smakløs, hvit masse, nær sagt uten noe å tygge på, fortsetter Gutten forarget.

En skål med friterte potetskiver kommer med. De er usaltet. Det kan vi tolke positivt og salte etter eget ønske, men manglende smak får vi ikke gjort noe med.

Den yngre delen av bordsetningen henfaller stundom til de enkle gleder.

– Jeg vil gjerne ha pølse med brød, ytrer unge Følget.

Valget faller på «Nudiedog». Det gode med den er at det har en grovere malt farse og at den smaker bedre enn vanlige pølser. Brødet ser fristende ut, nesten som en italiensk focaccia.

Så feil kan man ta – tørt og hardt som en kavring får det ligge igjen. Det følger med en sylteagurk og pommes frites som seg hør og bør. Alt servert på en heller snodig utseende tallerkenen.

Tallerken av palmeblad

– Ligner en tynn treplate, synes unge Følget og brekker av en flis i kanten.

På servietten finner vi trykket en forklaring. Palmeblader som har falt av treet blir tørket og formet til tallerkener. Et miljøvennlig tiltak vi får hilse velkommen.

Ingen av oss skal benytte oss av vinkartet i dag, men vi kikker som snarest gjennom utvalget. Hele spekteret er dekket, noe som selvsagt er positivt.

– Lurer på om jeg skal ta sjansen på biff igjen. Ble jo veldig skuffet for en stund siden i Asker, sier Gutten. Som likevel kaster seg ut i en «Ytrefilet av okse med lokk – fra Trøndelag».

Og blir dessverre skuffet igjen. Like trist utseende som ved forrige forsøk og ikke smaker den all verdens heller.

– Ingen spurte hvordan kjøttet skulle stekes, men her er den i alle fall medium slik jeg foretrekker. Men i tillegg til «lokket» er det i overkant mange trevlete biter i kanten. Til drøyt 300 kroner forventer jeg adskillig bedre, sier Gutten.

God burger

Hele Egon-kjeden er standardisert så til de grader at selv de skuffende opplevelsene gjentar seg.

– Jeg kjenner igjen peppersausen!

Følget har fått sin «Egonburger» med samme peppersaus som biffen. Burgeren er grovmalt og smaker godt. Brødet er bra med mange frø på toppen.

Vi må bestille og betale vår mat ved disken, oppgir bordnummeret og så blir maten bragt til bordet. Men kaffen får vi ved disken, så når desserten kommer er kaffen kald, eller tom, eller begge deler.

Klissete crème brûlé

– Det er vel nesten ikke lov å håpe at min lakmustest for dessert skal ha bedret seg særlig, sier Gutten om en av de store favorittene, crème brûlée.

Den har Egon hatt på spisekartet lenge. Hittil har den ikke vært noen suksess, men det er jo lov å håpe.

– Ikke bra. Riktignok et sprøtt sukkerlokk, men puddingen er klissete og altfor søt. Klin lik Asker-varianten, og den vi fikk her forrige gang. Fortsatt skuffende, sukker Gutten.

– Fortsatt er Egon et populært sted, og du vet alltid hva du får. Men for hva det koster, synes jeg man kan forvente seg et høyere nivå på kvaliteten – både på mat og service, oppsummerer Gutten.

Artikkeltags