Kristin Eidem Fostervold står ved komfyren hjemme på Bærums Verk. Det er tirsdag, dagens middag er tomatsuppe med pølser og hun har dårlig tid. Om en drøy time skal hun haste av gårde til et møte i rådhuset om tv-aksjonen. En tenåringsmammas hverdag er travel. Spesielt om du er alenemor.

– Jeg tror vi har et nærmere forhold fordi det bare er oss to. Men det er klart, vi har våre utfordringer vi også, sier Kristin.

Datteren Sofia Fostervold (13) heller opp et glass med Coca-Cola Zero og setter seg til bords. Hun nikker og flytter blikket fra suppeskjeen til moren.

– Jeg tror det er derfor det er lettere å snakke sammen. Fordi vi har vært gjennom det meste.

For et år siden, da Sofia gikk siste året på barneskolen, ble mor Kristin ferdig med brystkreftbehandlingen.

– Vinteren i sjetteklasse var vanskelig. Mamma fikk kreft. Jeg hadde en vanskelig periode på skolen og hadde ikke så mange venner. Både pappa, mormor og morfar var i utlandet. Da snakket mamma og jeg mye om psykisk helse, sier Sofia.

Uansett hvor vanskelig noe er, finnes det alltid en vei ut av det, var hovedbudskapet fra mor til datter. Og samtaler. Lange samtaler. Det kunne gjerne finne sted midt på natten.

Det har de mye igjen for nå, tror Kristin.

Foreldre må våkne opp

«Vi foreldre er idioter. Vi sitter i designsofaene våre på vestkanten, smatter på den tørre Rieslingen, og lukker øynene, stikker fingrene i ørene og nekter å høre.»

Det skrev professor og tenåringspappa Torkel Brekke i en debattert kronikk i VG sist uke. Han skriver om at dagens ungdommer på Oslos vestkant, i Asker og Bærum er del av en råtten ungdomskultur.

Og at det er på tide at foreldrene begynner å prate med dem og med hverandre. Bakgrunnen for kronikken er hans erfaringer med egne barn.

Dette er faktaene, slik Budstikka skrev da Ungdata-undersøkelsene fra kommunene lå klare før sommeren: 26 prosent av elevene på videregående i Asker svarer at de minst én gang har brukt hasj eller marihuana det siste året. Andelen i Bærum er 23 prosent, mens landsgjennomsnittet er på 9 prosent. I Asker og Bærum svarer 69 prosent av elevene at de har drukket så mye at de har følt seg tydelig beruset minst én gang det siste året. På landsbasis er andelen 56 prosent.

Dette svarte foreldrene

Men det er ikke bare alkohol og narkotika som lurer der ute. Vi leser om prestasjonspress og flinke piker. Om gutter som tar anabole steroider for å bygge muskler. Om spiseforstyrrelser, om mobbing, om sexpress og psykiske problemer. Listen er lang.

Derfor spurte vi foreldrene hva de frykter mest. Denne mandagen sendte vi ut en undersøkelse til tenåringsforeldre ved ungdomsskolene gjennom FAU. Nesten 500 svarte.

Undersøkelsen er ikke statistisk representativ, men den gir en god pekepinn: Narkotika er deres største bekymring. Deretter følger mobbing, og kravene om å prestere og se bra ut. Foreldrene tror deres barn er utsatt for mer press enn de selv var.

«Weed er billigere enn alkohol og lettere å få tak i. Ungdommen tror ikke at det er farlig eller vanedannende. Nettet flommer over av artikler som forteller en hvor ufarlig marihuana er. Vi som foreldre kommer til kort når vi informerer om farene.», mener en lokal forelder.

«Psykiske problemer grunnet prestasjonspress er noe vi har erfart. Det er en tung bør å bære for ungdommen og familien.», skriver en, mens en annen fremhever at også foreldrene er utsatt for stort press:

«Det er ikke bare elevene som føler press på karakterer, mote, utseende, popularitet – også foreldre føler press fra andre foreldre som utad skal virke perfekt på vegne av barnet sitt. Det er ikke måte på hvor fantastisk barnet til enkelte tilsynelatende er, får til, mestrer og blir sett opp til av sine foreldre.»
 

Digitale restriksjoner

Hos familien Fostervold er data- og telefonbruk det store samtaleemnet om dagen.

– Jeg har passordet til både telefonen og Facebook-kontoen hennes slik at jeg har mulighet til å sjekke hva som foregår der. Selvsagt har Sofia rett til privatliv, men det er også en tillitsgreie mellom oss, sier Kristin som har nedfelt begrensninger i forhold til tidsbruk og ulike apper.

Ask.fm, også kalt for «mobbeappen», er ikke tillatt. Det samme gjelder for «Hot or Not», en variant av date-appen Tinder, bare rettet mot yngre brukere. På Instagram må hun ha privat brukerkonto, og når det gjelder Snapchat er Kristin på glid.

– Jeg har sagt nei i utgangspunktet fordi jeg har hørt at enkelte sender lettkledde bilder til hverandre. Det kan få store konsekvenser for dem senere som de ikke er klar over nå.

– Men mamma, alle har jo Snapchat. Man jo må være med der de andre er, protesterer Sofia.

Hun bruker chattetjenesten Kik, som har 13 års aldersgrense, til morens frustrasjon. Men da Barnevakten hadde foredrag for elevene på Mølladammen ungdomsskole hvor Sofia går, var det bare tre elever som ikke rakk opp hånden da de ble spurt om de brukte Kik.

Dermed fikk Sofia lov til å logge seg inn igjen. Men mobilen, den må legges igjen på kjøkkenbordet når tenåringen går til sengs. Det er fristende å sitte oppe nattetid for å chatte.

– Foreldre må stå sammen

I sofakroken på Bærums Verk har det vært mange samtaler de siste årene. På faste plasser i hver sin sofa, med en kopp kaffe eller te. Nå diskuteres det hvorvidt Sofia får henge enkelte steder i Sandvika eller ei.

– Du må stole på meg, mamma. Skal ikke jeg når alle vennene mine får lov? spør Sofia.

Kristin er skeptisk. Gjennom møter på skolen har hun fått vite hvor det omsettes narkotika. Hennes største frykt er at datteren skal utsettes for narkotika eller drikkepress.

– Det er veldig bekymringsfullt å lese at ungdom starter å drikke allerede i 14–15 års alderen. Jeg er også bekymret for piller og narkotika, som så vidt jeg har forstått er blitt svært utbredt. Mye dumt og farlig kan skje når man er beruset, for eksempel er det mye større risiko for å bli utnyttet seksuelt hvis man er halvt bevisstløs. Det er en grunn til at vi har aldersgrenser for kjøp av alkohol, sier Kristin som jobber som innkjøper i Vinmonopolet.

– Nå som Sofia har begynt på ungdomsskolen har jeg meldt meg inn i FAU fordi jeg ønsker å bli kjent med de andre foreldrene. Jeg har tro på at vi må stå sammen for å passe på ungdommene våre.

– Datteren min er jo et englebarn, men det er ikke sikkert at hun er det bak min rygg. Jeg har jo vært ung en gang jeg og.