– Det er en forferdelig overgangstid. Men så er det ganske vakkert også

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Skuespiller Henny Moan (78) har levd et langt liv i rampelyset. Nå gjør øyesykdommen at hun trives best i halvmørket.

DEL

Henny Moan: – Jeg har alltid vært nær døden: SE VIDEO OVER!

En sommerdag i 2009 oppdaget Henny noen skjønne, røde prikker i gresset utenfor sin røde villa på Jar. Da hun satte seg på huk for å plukke markjordbærene, var de imidlertid vekk.

Nei, der var de! Der, litt til siden.

Men da hun snudde hodet, forduftet også de bærene. Da skjønte Henny Moan at noe var galt med øynene hennes.

Oppvekst i Nord-Finnmark

De tidligste bildene på netthinnen er en grønn brakke, hvor Henny og broren lå andføttes i en seng. Et lekekjøkken i vedboden, som Henny holdt på å sette fyr på da hun lekte middag med ordentlige fyrstikker. En stor elv, og havet, og en voldsom strand.

Krigen kom. Fra Nord-Finnmark ble Hennys familie evakuert, og tilbragte krigen i Gratangen. Siden flyttet de til et halvt hus i utbombede Narvik.

Henny fikk gråhvit fiskebenskåpe med spenne i ryggen, hvite hansker og altfor små sko fra lageret med klær donert til de stakkars trengende i Nord-Norge. Så begynte hun direkte i tredje klasse og ble bedt om å lese høyt fra boken. Det handlet om en legebesøk.

– Og så kom «do-ko-torn», stotret Henny.

Det var første gang hun hadde hørt så mange mennesker le på en gang.

Scenens makt

Så sigøynerne til byen. De skulle opptre i «Verdensteatret», altså kinosalen. Hun hadde elsket å kle seg ut, fra hun var et lite barn, men ante ikke hvorfor. «Skuespillerinnen,» kalte bestefaren fra Gudbrandsdalen henne, men hun visste ikke hva det var.

Sigøynerkvinnen hadde røde svingskjørter i silke. Mannen hadde gitar. De danset for tilskuerne, og han var hypnotisør.

– Nu skal dere folde hendene sammen, og ingen av dere skal klare å få dem fra hverandre før jeg sier det.

Henny hender satt som klistret. Hun kunne ikke se noen andre som fikk sine hender fra hverandre heller.

– Da gikk det opp for meg for fullt, scenens makt.

Snart kledde hun seg ut for å snike seg inn på filmer for voksne. Med Doris Day, Ava Gardner og han som senere skulle bli selve yndlingen, Spencer Tracy.

Første kull på Statens Teaterskole

Avisen skrev om Statens Teaterskole, som høsten 1953 skulle ta opp sine første elever. Henny følte det som et «kall». Det var ikke seg selv hun ville vise frem. Hun ville vise menneskene hvordan de selv var.

Nesten ingen visste om denne drømmen. Én gang hadde hun dristet seg til å nevne at hun «kanskje kunne bli teatersjef».

– Jeg kunne ikke si noe sånt. Jeg ville blitt betraktet som gal.

Bare Spencer Tracy i glass og ramme ble med sørover, og betraktet 17-åringen henført fra kjøkkenbordet mens hun øvet inn sine linjer.

– Dette ble visst for dårlig, beklaget Henny hvis ordene stokket seg.

– Nei da, prøv igjen, oppmuntret Spencer Tracy.

Da det var klart at Henny var del av den aller første statlige teaterskoleklassen, fikk hun tre dager på seg til å slipe vekk lyden av nord.

– Etterpå turte jeg ikke gå der andre nordlendinger ferdes. Jeg hørtes så jålete ut.

R’en i «Narvik» og U’en i «Nu» er det eneste som er igjen av hennes opprinnelige dialekt nå.

Profilert skuespiller

Den snauklippede skuespillerinnen debuterte ved Det Norske Teatret, fortsatte på Det Nye, så i Fjernsynsteatret, og Nationaltheatret, før hun vendte tilbake til Det Norske. Hun har spilt 12 av Ibsens kvinner.

Hun har spilt i 24 filmer, blant annet legendariske «Ni liv» og «De dødes tjern». Den slanke skikkelsen i hvit kjole, på vei ut i diverse spøkelsesaktige tjern i Asker og Bærum er trolig også er det bildet som først renner leseren i hu når Henny Moans nevnes ved navn.

Sin første ektemann, forfatteren André Bjerke, møtte Henny nettopp på settet til De dødes tjern. De to giftet seg i et «Bærumspreget bryllup i Åsgårdstrand» (ifølge Budstikka 14. oktober 1959) og fikk datteren Vilde. Sønnen Sole har hun med artisten Ole Paus, som hun senere levde sammen med.

Bildene kommer selv om synet er dårlig

Huset på Jar kjøpte hun og André Bjerke i 1963. Nå bor hun her alene.

Fra stolen med ryggen mot det skarpe sollyset ser hun ikke ansiktet på samtalepartneren. Men hun så heller aldri publikum fra scenen. Bare det sterke flomlyset som skulle fremheve henne selv.

Enkelte ting ser hun fortsatt. Hvor vidunderlig grønn skogen er «ennå».

– Jeg har mange bilder i hodet mitt. Nu når jeg ikke ser så godt, kommer bildene allikevel.

Nylig var hun på kino og så Liv Ullmanns «Frøken Julie», en rolle hun selv har både spilt og instruert. Noen ganger er lyset så sterkt at alt blir bare hvitt for henne, og andre ganger så mørkt at alt blir bare svart for Henny, men denne produksjonen var så godt lyssatt.

– Til og med uttrykket i Jeans øyne, tror jeg at jeg fysisk så.

Tror. Hun har alltid brukt fantasien til å fylle tomrommene. For eksempel da fjernsynet viste bare svart og hvitt.

– For meg var det farver på det. Jeg tror det er derfor jeg klarer meg så godt i dag.

Vil bli boende så lenge som mulig

Det er også derfor hun vil fortsette å bo her. Hagen er full av røtter, men det er kjente og kjære røtter, på toppen av en bratt sti som vitterlig må være et mareritt for en gammel dame om vinteren?

Å, nei. Den er bare spennende. Da vet hun akkurat hvor hun skal gå, og så holder hun seg i de og de trærne.

Pappaen hennes kalte henne alltid for geita. Det beste er barføtt over svaberg.

– Det er som jeg har øyne på tærne.

Ellers støtter hun seg på hyrdestaven sin.

– Har jeg vist dere hyrdestaven min?

Hun tripper lett over gressbakker og røtter og plukker staven frem bak trappen. Det er en lang, mørkebrun stokk i nøttetre, skåret fra et buskas bak hennes eksmann André Bjerkes dikterstue i hagen.

Den, stokken altså, stakk hun i baken på en butikkmedarbeider, i forargelse over at Ecco-skoene ikke sto samlet på ett torg. Det var i fjor vinter.

Sier hun, fniser, til nød en smule flau.

Ikke redd for å dø

Redd er hun sjelden. Ikke for å dø.

– For jeg har vært død. Mennesker tror ikke på sånt. Jeg turte ikke fortelle det før mange år senere.

Det var etter hennes siste fødsel. Henny mistet mye blod.

– Jeg forsvant fra legemet mitt og svevet opp under taket.

Fra oven «så» hun seg selv ligge på operasjonsbordet. Hun mener hun hørte legen si at det nok var for sent.

– Jeg husker hva jeg tenkte. Jeg sa til meg selv: Det lille barnet. Du kan ikke forlate det. Så jeg fór ned i kroppen igjen. Jeg merket at to sykepleiere holdt meg om håndleddene. Jeg kjente den ene kvinnens blodåre og tenkte: Jeg bruker hennes puls til å komme tilbake til livet.

Minnet er ikke på noen måte skremmende.

– Det var bare vidunderlig å sveve. Blodtapet gjorde meg bare lettere og lettere. Det ble lysere og lysere.

Ikke redd for å bli blind

Hun går ikke rundt og engster seg for å bli blind heller, selv om sykdommen som gradvis svekker skarpsynssenteret, makula, ifølge Norsk helseinformasjon er den ledende årsaken til blindhet i Norge.

Henny velger å tenke at tåken som har lagt seg også kan være fin.

– Nei ... Jeg vet ikke hva jeg tenkte. Det er en forferdelig overgangstid. Men så er det ganske vakkert også. Litt dust, som et maleri av Renoir. Eller

Turner, som oppfant London-tåken. Og vet du hva jeg hørte i radioen! Turner hadde makula! Og Monet!

Hun er litt redd for alt det onde hun muligens må sone for i sitt neste liv.

– Jeg har vel ikke gjort så mye ondt egentlig. Men mye litt ... skurrete. Tanker som ikke var helt hjertegode.

Henny går ofte i den katolske kirken på Stabekk, selv om hun ikke er katolikk. Hun tror på reinkarnasjon.

Også i dette livet. Ennå er det roller hun gjerne skulle tolket.

– I førti år har jeg mast om å få spille Hamlet!

Artikkeltags