Utdrag fra samtale med tilfeldig mor med to barn, i vannkanten på Kadettangen, 3. juli 2014.

Budstikka: Vet du hvor kloakken blir av, når du trekker ned hjemme?

Heidi Hellebostad (37) fra Høvik: Nei – og jeg vil helst ikke vite det.

Hadde Heidi fra Høvik frekventert Kadettangen førti-femti år tidligere, hadde hun nok helt sikkert visst det. Da hadde hun visst hvordan våre etterlatenskaper så ut, etter å ha seilt gjennom rørene og tumlet omkring i badevannet en liten stund.

Hun hadde nok derimot ikke sett så mye av bunnen, og knapt nok en fisk.

Fjorden visnet

I årene etter krigen begynte Oslofjorden å dø. Det hadde vært én ting så lenge herr og fru Asker og Bærum med langt til nærmeste nabo hadde holdt seg med et eget lite hus, hvor gresset vokste litt ekstra frodig. Det var noe helt annet da befolkningen rundt fjorden eksploderte – nå ned i hvert sitt vannklosett – og alt sammen ble skyllet noenlunde rett ut i vassdrag og fjord.

Til å begynne med forsøkte man å trøste befolkningen med at dette var likt for alle. Like ille, altså.

Budstikka refererte fra et herredsstyremøte vinteren 1935, da direktør Holmvang på vegne av Nedre Ramstad Vel klaget på kloakkledningen som var tenkt ført ut i sjøen like ved vellets bade- og båtplasser – der det allerede var én slik ledning – ville ødelegge badelivet med «ulidelig stank».

LES OGSÅ: Veas-sjef lettet over løsning på kinkig kloakk-problem

Eks-ordføreren, Kaptein Alf Staver, «De som må bade i Solvikbukta i mindre bra vann de deler skjebne med næsten alle som bader i Oslofjordens innre basseng – vannet blir for hvert år som går mer infisert.»

"Skuffelse og dyp sorg" på Holmenskjæret

25. mai 1963 gikk formannen i Holmen og Landøen vel, Olav Øyehaug, ned til Holmenskjæret i Asker. Her ble han grepet av «skuffelse og dyp sorg», og skrev umiddelbart til lokalavisen sin.

«Den plett som vi er vant til å kalle «Holmenfjordens perle», eller Skjæret, er i dag sentret i en stinkende kloakk-pøl. Folk som ferdes der daglig, kan fortelle at i de siste regnværsdager har kloakken sprutet ut noen få meter fra land. I fjæresteinene ligger det nå ekskrementer, papir, preventiver og alskens sivilisasjonens vidundere. (...) «Badevannet» er en sleip ekkel væske, hvor en ikke kan se bunnen på 10 cm dyp. (...) Midt oppe i dette kunne en i dag se glade unger bade.»

Befolkningsvekst belaster kloakkanlegget

I 1963 bodde 82.170 mennesker i Asker og Bærum. I dag er vi 176.926 – men foreldre kan sende ungene på stranda uten vemmelse.
Ingenting har skjedd med våre menneskelige funksjoner.

LES OGSÅ: Lei av avføring på gulvet og doruller i toalettskålen – skole ber foreldre lære barna «do-kultur»

Det er på Bjerkås i Asker det har skjedd. Snart må det skje igjen, for nå renner det snart over.

Seniorrådgiver Øystein Moursund trekker på seg kjeledress og hjelm. Han går inn i fjellet. Dette er Veas, Vestfjordens avløpsselskap, eiet av Oslo, Bærum og Asker kommune, og åpnet i 1982. Fra sluk og klosetter leder alle veier til Bjerkås, gjennom dette store renseanlegget, og tre timer senere er vannet tilbake igjen i Oslofjorden – nesten helt som da du sist så det.

Bak den døra renner kloakken

Tunnelen Moursund rusler gjennom er stor nok til biler i to felt, bratt og grå.

Nå er han under havet. Luften er klam og varm og lukter litt do.

Der, peker han, mot en stor, bred og litt rustrød dør. Som vi ikke får lov til åpne. Nei, dessverre. Bak den døren, i en tunnel med diameter 3,5 meter, renner alt «vannet» fra 70 prosent av Oslos innbyggere, samt alt vi klarer å klemme ut av oss i Asker og Bærum, samt litt fra Røyken og Nesodden.

Det går an å kjøre båt på den elven. Fra startpunktet under Frognerparken bukter den seg like ved kysten, i 42 kilometer, under mye av Oslo og hele Asker og Bærum.

Lukter vondt, men hvilken akustikk!

Turen tar syv timer i båt, ifølge en informasjonsvideo fra 90-tallet. Nei, vi får ikke kjøre den båten. Ikke under noen omstendighet. Det kan være farlig.

Eks-direktør Paul Sagberg hoppet en gang ut i guffa for å redde et kamera verd flere hundre tusen kroner da kameramannen kom litt for nær en sleip tunnelside. Men han elsket de båtturene.

– En fornøyelse! Jeg fikk så lyst til å synge, omtrent som i dusjen, mimrer han på telefon.

Akkurat nå, som mange bidragsytere er i Kragerø og på Kreta, er «vannet» riktignok ganske lavt, men det kan stige plutselig og vi kan komme utfor lommer av gass. I forrige uke, for eksempel, under rekordnedbøren i Oslo, da var det smekkende fullt der inne, så fullt at 31,6 millioner liter måtte gå urenset i fjorden gjennom nødventilen på Lysaker.

– Det er ingenting, da er det så tynt, sier Moursund.

Solskinnshistorie

Enda så trist en ås full av bæsj kan virke, har Veas de første 30 årene vært en solskinnshistorie. Fjorden er blitt mye renere. Vannet er klarere.

Oksygenforholdene ved bunnen er bedre. Plante- og dyrelivet har blitt rikere. Rekene er tilbake. Veas’ anlegg er raskere og mer kompakt enn de fleste andre renseanlegg i verden, noe som i årevis har trukket lærevillige delegasjoner, særlig fra land i Asia, hvor plassen er knapp og folkemengden stor, men vi er i ferd med å bli mange her også.

I januar fikk Veas tilsagn om tilskudd fra eierkommunene til å starte et omfattende vedlikeholds- og oppgraderingsprosjekt. 864 og en halv million kroner skal sikre at distriktets store sluk ikke går tett i tiden frem mot 2020.

– Vi nærmer oss 600.000 brukere. Siden vi startet, har slammengden økt med 2,5 prosent i året. Nå behandler vi om lag 100 millioner kubikk avløpsvann i året.

Karpen som overlevde (en stund)

Gjennom den store tunnelen med døren vi ikke får åpne, seiler altså dusjvann, dopapir, mobiltelefoner, førerkort, leketøy, masse leketøy, faktisk, og naturlig nok store mengder fordøyet frokost, middag, lunsj og en og annen nattkebab.

Om Moursund kan få si én ting, så vil han gjerne innstendig be deg om å slutte å kaste våtservietter i do, for de skaper altså så mye kvalm i systemet her. Q-tips er også nei, selv om de er lettere å fange opp med de nye ristene.

For fem-seks år siden fant mannskapet en levende karpefisk som lå og slo med halen her på «rista», det neste rommet vi kommer til.

LES OGSÅ: Varmeste badevann på over 12 år

Så mirakuløst var det at den lille svarte fisken hadde overlevd, at Veas rådførte seg med eksperter for å se om helten muligens hadde fortjent til en ny sjanse. Det hadde den ikke. Arten hørte ikke hjemme i norsk natur, og fikk vel en brett på nakken.

- Ikke bli kvalm

Ristene er bratte brett strødd med 6 millimeter brede hull. Over disse «muskatraspene» skylles avløpsvannet, forklarer Moursund, og gestikulerer mot lukene.

– Kan vi åpne den, da?

Moursund tar i håndtaket, men nøler.

– Det er ikke noe pent syn. Ikke bli kvalm.

Han svinger opp luken.

Det er i slike øyeblikk man må spørre seg om mais egentlig har noen som helst næringsverdi. Menneskekroppen makter i hvert fall ikke å bryte dem ned, og ikke 42 kilometer heisatur under jorden heller. Der ligger de, like gule og friske som den dagen de ble lagt i pitabrødet sitt.

Måtte skyve klumpene tilside

I det minste ligger de ikke og dupper ved Holmenskjæret lenger.

John Arthur Berge, seniorforsker på Norsk institutt for vannforskning (NIVA), vokste opp i Tanumveien 4C i Bærum.

– Hvordan skal jeg formidle dette ... Det var jo ganske ille i Oslofjorden på 1960-tallet.

Han begynner forsiktig.

I sin tidlige barndom pleide han å bade på Kadettangen. Inntil mor innså hvor «uhygienisk» badevannet var, satte hun foten ned. Ungene fikk pendle til Hvalstrand.

Men ute med sjøspeiderne som 14-15-åring var ikke mor til stede for å stoppe ham fra å hoppe i vannet med de andre ungdommene – fra Hovedøya.

– Jeg husker at jeg måtte dytte klumpene til side!

«Blek, men fattet», husker Berge.

Svært dårlig sikt før det store renseanlegget startet opp

Vannet var grumsete og sikten var elendig – 30 til 50 centimeter. Nå er det, ifølge forskeren, vanlig å kunne se 4–5 meter under vann.

Men problemet var ikke først og fremst det vi kunne se. Mindre lokale renseanlegg var lite mer enn rister som fanget de største klumpene. Store mengder næringssalter ble sluppet ut i den solrike overflaten. Det ga en voldsom algevekst, som senere døde og sank og råtnet og brukte opp oksygenet til resten av livet. Rekene forsvant. Mark og skjell led. Fisken hadde ikke noe å spise. Bunnen lå død.

Ut fra rista skjærer avfallet ut én vei. Vannet går en annen. Vi følger vannet, som stadig ikke innbyr til krål, men som risler lystig i store, åpne basseng.

Denne lange hallen heter «Sandfanget». Her synker sanden til bunns. Fettet blir liggende igjen på toppen, før det blir skrapt av. Det ender i en stålgrå haug nederst i hallen.

– Har dere merket mer fett etter at lavkarbodietten kom?

– Det vet jeg ikke. Men vi merker godt når det blir jul, svarer Øystein Moursund, og minner om at ribbefett ikke skal i sluket.

Vann og slam skiller lag

Men vannet er på vei mot fjorden og vi må videre. I nok en ny hall går halvparten av vannet på hver side av en gangbro. Etter dette tilsettes kloakken kjemikalier som gjør at små partikler klistrer seg til hverandre i større klumper – de heter fnokker – og synker til bunns i store sedimenteringsbasseng. Fnokkegugga synker mot 11 meters dyp og suges vekk.

– Som havregryn, eller mer som tomatsuppe? lurer fotografen.

– Mer som tynn havregrøt, nyanserer Moursund, og skyver til side et lokk over et rør som sprøyter ut nevnte masse, presis som tynn havregrøt, bare ganske svart i fargen.

Guffa skal gjennom noen gigantiske råtnetanker og tørkepresser for å bli slamkaker, eller Veas-jord, som de liker å kalle det. Det er en slags (gratis) gjødsel til jordbruket. Ammoniumnitrat, derimot, et annet produkt som kommer fra Veas, tar de betalt for.

Biologisk rensing etter kjemisk

I den siste hallen skinner vannet grønnlig. Det sildrer ned en sklie og over nye i bassenger. Nede i dypet presses vannet gjennom filtre fulle av nyttige bakterier som spiser ammonium. Ammonium er lukten som stikker i nesen på offentlige toaletter. I neste kar bobler vannet som litt langsom farris.

Når boblene treffer vannflaten, slipper de ut nitrogengass. 70 prosent av nitrogenet i kloakkvannet blir borte på denne måten.

Øystein Moursund øser opp et litermål med vann. Det ser helt rent ut. Det er nesten helt rent.

– Dette er renset avløpsvann. Det er nok til at du nok blir gæren i magen om du drikker det. Men det vesle som er igjen av bakterier, blir drept av saltvannet.

...Og ut i fjorden igjen

Han heller vannet tilbake i karet som sildrer og sildrer ned i rørene og ut i fjorden på 50 meters dyp.

Så går vi i kantinen, spiser vafler og nyter utsikten mot stranda hvor en gjeng ansatte pleier å bade hver dag klokken 11.

– Kvalitetssikring, kaller Moursund dette.

Han kunne sagt frynsegode.

– Uten Veas tror jeg ikke noen hadde kunnet bade i den fjorden.

– Det vil jeg tro ikke hadde vært så hyggelig. Da ville vi hatt store hygieniske problemer. Dette kan jo skje allerede, ved overløp, samtykker NIVA-forsker John Arthur Berge.

Restutslipp øker med befolkningsvekst

Faren er ikke over for fjorden.

– Det er noen truende skyer på horisonten. Renseanleggene er nær kapasitetsgrensen og befolkningen øker fortsatt. Selv når alt går til rens, er det noe restutslipp av næringssalter, som øker med befolkningen, sier Berge.

Veas renser mye, men 30 prosent av nitrogenet og 10 prosent av fosforen går fortsatt ut i sjøen. Fra Veas’ årsmelding: «Forurensningstilførslene av nitrogen og fosfor til Indre Oslofjord er betydelig redusert siden 1970-tallet, men har de siste årene hatt en økende tendens.»

Den knappe milliarden som går med til oppussingen og utvidelsen av Veas vil måtte få følge av flere kroner. Veas planlegger utvidelser helt frem mot 2080. Anlegget skal ta høyde ikke bare for befolkningsvekst, men også klimaendringer.

Oftest god badevannskvalitet, også på Kadettangen

På Kadettangen smetter overingeniør Lisbeth Sloth fra Folkehelsekontoret i Bærum en matt plastflaske på tuppen av en lang stang. Hun er forsiktig med ikke å ta på den røde skrukorken.

Få meter fra strandkanten klatrer, hyler og svømmer en skokk med barn på den oppblåsbare gule og grønne badeparken.

Lisbeth senker flasken ned under vann og fyller flasken. Slik tester hun alle de store strendene i Bærum, hver fjortende dag hele sommeren.

Kvaliteten er oftest veldig god, selv akkurat denne stranden kan bli grisete etter regnskyll, advarer et svært skilt i vannkanten.

– Vi har en til to episoder med for høye bakterieverdier hver sesong. Mye nedbør gir overløp i kloakken, og da kommer kloakk med avføring ut i Sandvikselva, forklarer Sloth.

Hvis noen er syke i Oslo da, for eksempel ...

– Og det er alltid noen som er syke.

...Så kan den som bader og er uheldig nok til å gulpe i seg en munnfull også bli syk.

Vannet i flasken glitrer glassklart. Men skinnet kan bedra. For ikke lenge siden fikk Sloth ekle prøver en dag stranda var «helt hvit av svaner» og det som med dem følger.

Plutselig skuler Sloth mot noe hvitt som bølger ute på sandbunnen. En bleie? Det er i hvert fall ikke bra. Hvis ungen som brukte den har vært syk, skal det ikke mye til for å spre smitten til badegjestene.

– Det er en badehette eller noe slikt, melder fotografen tilbake.

– Å ja.