Anita er 21 år og plassert på eldrehjem

DELER FRUSTRASJONEN: Både mor og datter er fortvilet over Anitas situasjon.

DELER FRUSTRASJONEN: Både mor og datter er fortvilet over Anitas situasjon. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Anita er 21 år gammel. For tre måneder siden ble hun plassert på sykehjem sammen med eldre beboere.

DEL

(Se alle bildene ved å bla i toppen av artikkelen.)

Det er fredag ettermiddag på Bråset bo og omsorgssenter i Røyken. Noen har limt en papp-plakat på veggen til venstre for døren. «Velkommen til rehabiliteringsavdelingen», står det på den, men ingen har skrudd ned skiltet som viser at dette egentlig er en helt vanlig sykehjemsavdeling.

Det er ikke et menneske å se her inne, hverken i korridoren eller dagligstuen. Ikke en lyd å høre.

– Alle hviler nå, før ettermiddagskaffen, sier Lena Bjørklund og banker på døren til høyre.

Vi går inn, og der ligger datteren hennes. Anita. 21 år gammel.

Anita har vært syk i åtte år. Lam fra livet og ned siden 2008. Det er tre måneder siden hun kom hit, i ambulanse fra Drammen sykehus. Dagen før hadde legen på nevrologisk avdeling fortalt at hun ville bli sendt til Bråset i Røyken.

– Jeg forsto ikke hva hun mente, for jeg visste ikke hva Bråset var. Da legen hadde gått, satte en sykepleier seg inntil sengen min og forklarte. Først klarte jeg ikke å ta inn over meg det hun sa, men så skjønte jeg det. Jeg ble så sint! Og så fortvilet at jeg holdt på å begynne å grine.

MER OM DENNE SAKEN:

– Fullstendig uakseptabelt

Viser til taushetsplikten

Historien gjentar seg

Holder seg på rommet

Isteden sendte hun en tekstmelding til moren sin: «Nå skal de faen meg sende meg på sykehjem!»

– Jeg ble fryktelig sint, jeg også! Og forsøkte å få treffe legen som hadde bestemt dette, men hun hadde ingen interesse av å snakke med meg. Anita var jo myndig, sier Lena.

Ingen foreldre skal behøve å besøke ungene sine på et sykehjem. (Lena Bjørklund, Anitas mor)

Så Anita ble sendt til Bråset, den 23. mai i år. Der er hun ennå, og der holder hun seg stort sett på rommet sitt. Spiser ikke sammen med de andre på avdelingen og sitter ikke i stuen sammen med dem.

– Dette er en av de få tingene i livet mitt jeg fortsatt kan bestemme selv, sier hun.

– For gamle mennesker

– Jeg skulle aldri ha vært her. Dette er et sted for gamle mennesker. Den yngste jeg har møtt her var over 40, men han forsvant etter kort tid. Ikke misforstå meg, jeg har ikke noe imot eldre mennesker. Jeg synes synd på dem også, jeg, for det skjer jo ingen ting her. De sitter bare og stirrer ut i lufta, og det er jo kanskje ikke så rart når andakten er ukas høydepunkt.

Synet som møtte henne da hun ble trillet inn på rommet sitt for første gang, var en bukseløs gammel mann utenfor vinduet. Nå har hun skiftet rom, med utsikt til et lukket atrium mellom avdelingene.

– Det er som en slags luftegård. Hver søndag er det fullt av andre eldre der, som har fått besøk av sine pårørende, sier Anita.

– Kan kalle det hva de vil

– De kan kalle det hva de vil. Bråset er et sykehjem og dette er en sykehjemsavdeling, de har bare skiftet skiltet på døra. De som jobber her er kjempesøte, flotte, flinke mennesker, og fysioterapien er bra, men de har jo hverken plass eller det utstyret en rehabiliteringsavdeling burde ha, sier Lena.

Så hvor burde Anita ha vært?

– På Sunnaas, eller en skikkelig rehabiliteringsavdeling på sykehus, sier hun selv.

– Vi har søkt Sunnaas, men fått avslag. Fastlegen min har klaget på avslaget, men foreløpig ikke fått svar.

Jeg kunne til og med ha vært her, hvis dette var en fullt utbygd rehabiliteringsavdeling, adskilt fra sykehjemmet, med pasienter i alle aldre. Ikke minst flere unge mennesker, sier Anita.

– Jeg skulle gladelig ha kjørt veldig mye lenger for å besøke Anita hvis jeg visste at hun var der hun skulle være, på et sted med spesialkompetanse om sykdommen hennes. Ingen foreldre skal behøve å besøke ungene sine på et sykehjem, sier Lena.

Med i Puls på NRK

Mange ble kjent med Anita da NRK Puls satte søkelyset på flått og borrelioses 13. september 2010. Anita er et av tilfellene som omtales i programmet, blant annet fordi hun har havnet midt i en profesjonsstrid i det norske helsevesenet.

Jeg skulle aldri ha vært her. Dette er et sted for gamle mennesker

Anitas lege ved Norsk borreliosesenter, Rolf Luneng, samarbeider med den omstridte klinikken Borreliose Center i Ausburg. Da den analyserte Anitas blodprøver i 2009, var konklusjonen at hun led av en komplisert og sammensatt infeksjon, forårsaket av bakterier og parasitter, alle såkalt flåttbårne, men norsk helsevesen avviser den tyske klinikkens metoder.

– Så her ligger Anita, aldri helt ferdig utredet. Derfor har hun aldri fått en endelig diagnose heller, sier Lena.

– Sånn er det bare, sier Anita.

Og smiler! Hvordan er det mulig?

– Fordi jeg ikke har noe valg. Jeg har mistet hele ungdomstiden min, men hvis jeg gir meg over er jeg ferdig, sier hun.

Hjelp døgnet rundt

Derfor tok hun examen artium i fjor vår.

– Jeg brukte fire år på å klare det. Det var tungt, men resultatet ble bra. Firere, femmere og seksere. Det var ekstremt viktig for meg å klare det. Jeg er avhengig av andres hjelp døgnet rundt. Å lese og gjøre lekser er en annen av de få tingene jeg selv har kontroll over fortsatt.

«Anita, du er det sterkeste mennesket jeg vet om» har noen skrevet på en av tegningene hun har hengt på oppslagstavlen sin.

– Jeg fatter ikke hvor hun tar den mentale styrken sin fra, sier Lena.

Ingen av dem vil at dette skal være enda en flåttsak. De vil det skal være en sak om hvordan unge mennesker feilplasseres i Helse-Norge.

Datt rett i gulvet

Det var i 1996 Lena kom flyttende til Bærum, sammen med de to barna sine.

– Vi bodde i tredje etasje uten heis. Da Anita havnet i rullestol var det ikke mulig lenger. Derfor flyttet vi videre til Vardåsen i Asker, i 2010, der vi bokstavelig talt fikk bakkekontakt.

Ingen flått-sak, nei vel, men likevel årsaken til situasjonen Anita er kommet i.

– Det startet i november 2005. Jeg hadde gått og hanglet en stund. Nå kjente jeg en intens hodepine og var stiv i nakken. Jeg tenkte jo på hjernehinnebetennelse, sier hun.

– Jeg sto i garderoben etter gymtimen da bena plutselig sviktet under meg. Jeg datt rett i gulvet.
Men karet seg opp igjen og kom seg tilbake til klasserommet. Der klappet hun sammen igjen, og kom seg opp igjen.

Overført til psykiatrien

I 2006 ble hun innlagt på Rikshospitalet, til utredning. Forklaringen lot vente på seg.

– En kjenning av meg spurte om vi hadde tenkt på borreliose. Vi hadde ikke det, men da ba jeg spesielt om at hun måtte testes for det. Svaret var at det allerede var gjort, uten å ha gitt utslag. Først fire år senere, da Puls tok opp saken, fikk vi vite at Anita aldri hadde blitt testet for borreliose, sier Lena.

Isteden ble Anita overført til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, BUP.

– Dette er dessverre en vel kjent historie, sier styremedlem i Norsk Borreliose-Forening, Ottar Longva.

– Når ikke blodprøver gir klare svar, har helsevesenet to «favorittdiagnoser» de gjerne griper til. Den ene er at symptomene har psykosomatiske årsaker, den andre er ME/CFS-diagnosen, eller utmattelsessyndromet, som det kalles på folkemunne. Den siste gir kanskje juridiske rettigheter, men ingen medisinske.

Kuttet kontakten

– Dette hadde vi også forstått. Derfor bestilte vi en psykiatrisk undersøkelse på Volvat medisinske senter. Konklusjonen var helt klar. Tilstanden min har ikke psykiske årsaker, sier Anita.

Tre måneder senere valgte Anita og Lena å avslutte kontakten med BUP. Livet vendte tilbake til en slags normal. Anita fortsatte med fysioterapi, gikk på skolen og spilte teater i Bærmuda, som hun pleide, til 2008.

– Men så fikk vi poliovaksine på skolen. Jeg ble akutt syk, inne på legekontoret. Klarte nesten ikke å gå.

Besvimte på Kalvøya

I året som fulgte fikk hun plutselig alle infeksjoner det var mulig å få.

– Øre, nese, hals, alt på en gang, flere ganger, sier Anita.

I august det året gikk det fra vondt til verre. Valler videregående arrangerte turdag på Kalvøya. Anita kjente seg dårlig og ble raskt verre. Så besvimte hun.

Da hun kom til seg selv kunne hun ikke røre seg og ikke snakke og ble kjørt i ambulanse til Bærum sykehus. Der fikk hun igjen førligheten i overkroppen. Med underkroppen var det verre.

– Du får en million hvis du klarer å holde benet ditt oppe, sa legen som undersøkte meg, til ingen nytte. Så la de meg inn på geriatrisk avdeling. Jeg var 16 år gammel. De visste tydeligvis ikke hva de skulle gjøre med meg. Jeg fikk vite at de hadde kontaktet Rikshospitalet og fått beskjed om at det sikkert var det samme som forrige gang. Derfor var det ingen grunn til å utrede meg på nytt.

Innestengt i fem måneder

I stedet ble Anita sendt på rehabilitering ved Kysthospitalet i Stavern, i seks uker.

– Og jeg ble litt bedre. Klarte å gå litt.

Så bar det tilbake til Bærum, før hun ble sendt hjem, den 19. desember 2008.

– «Bare du får helgen på deg så er du oppe og går igjen», sa de.

Hun var ikke det. Først fem måneder senere, i mai 2009, kom Anita seg utendørs igjen. I rullestol.

– Siden har jeg vært avhengig av den, sier hun.

Men har klart seg ganske bra likevel. Klart å dusje og kle av og på seg selv.

Anfall foran Stortinget

10. mai i år ble alt veldig mye verre igjen. Borrelioseoppgjøret 2013 gikk av stabelen i Oslo og 28 andre byer, verden rundt. Demonstrasjonen foran Stortinget ble frontet av blant andre TV-kjendis Lars Monsen. Anita var også ivrig deltager, i rullestolen sin, da hun plutselig klappet sammen med kraftige kramper.

Ambulanse ble tilkalt, og så bar det i hui og hast til Legevakten. Der bestemte de seg for å sende henne videre til Bærum sykehus. Før avreise fikk hun et nytt anfall som ikke gikk over, men ble sendt videre like vel.

– Det gikk fryktelig fort på veiene i Bærum den dagen.

– Bærum reddet livet mitt

Ambulansepersonalet varslet sykehuset om at situasjonen var svært alvorlig, og da vi kom frem sto et helt team av leger og sykepleiere klare til å ta imot meg. Jeg var bevisstløs hele tiden, så dette er jeg blitt fortalt og har lest meg til i ettertid, men jeg tror de reddet livet mitt den dagen, sier Anita.

– Det første de gjorde var å medisinerte meg for at krampene skulle gi seg. Deretter la de meg i narkose, knyttet meg til respirator og kjørte meg videre til intensivavdelingen ved Buskerud sentralsykehus i Drammen. Dagen etter overførte de meg til nevrologisk avdeling, og noen dager etter det – sendte de meg hit.

Nekter å gi seg

– Så hva skjer nå? Er det noen som arbeider for deg?

– Fastlegen min har vært en kjempestøtte. Han har klaget på avslaget fra Sunnaas. Hva resultatet blir, vet jeg ikke. Han har også skrevet en bekymringsmelding til kommuneoverlegen, men har ikke fått svar på den heller.

– Hvor lenge skal du være her?

– Det vet jeg ikke.

– Når er du oppe og går igjen, da?

– Det vet jeg ikke det om noen gang kommer til å skje. Håpet mitt og målet mitt nå er at jeg skal klare å bevege meg rundt i en rullestol på egen hånd.

Og så håper jeg at historien min kan føre til at andre slipper å oppleve det samme som meg, at de får hjelp raskere, på et bedre egnet sted. Det hadde vært fint.

Kaffepausen er over da vi går. Det er like stille som da vi kom, men i stuen sitter tre eldre og stirrer ut i luften. Ingen av dem sier et ord.

Artikkeltags