Alt for Afrika

INGEN FLYTTEPLANER: – Hvor lenge jeg skal bli? Til sanfolket sier at «nå tror vi at vi greier dette selv». Når det skjer, aner jeg ikke.

INGEN FLYTTEPLANER: – Hvor lenge jeg skal bli? Til sanfolket sier at «nå tror vi at vi greier dette selv». Når det skjer, aner jeg ikke. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

– Jeg reiste for å redde dyrene i Afrika og endte med å redde meg selv, sier Aleksandra Ørbeck-Nilssen.

DEL

Hun har markedsført seg selv siden hun var 13, og nå har hun gjort det igjen. Vært hjemme i Norge og «solgt» seg, til inntekt for livs-prosjektet sitt, Nanofasa Conservation Trust.



– Nanofasa er et akronym, sammensatt av fire latinske ord: Natura non facit saltus. Nature never jumps. Det er bare vi mennesker som hopper rastløst hit og dit i jakten på et eller annet. Naturen bare fortsetter, som en bred elv, sier hun.

Gikk til Kristiansand

Det kortsiktige målet hennes er å skaffe sanfolket, også kjent som hottentottene, disposisjonsretten til 800 mål land i det nordøstlige hjørnet av Namibia. Derfor gikk hun fra Asker til Kristiansand i sommer, for å samle inn de 1,4 millionene avtalen vil koste henne.

Egentlig hadde hun frist til 14. oktober, for da skulle de lokale landbruksmyndighetene i Namibia fatte endelig beslutning om transaksjonen kunne gjennomføres.

Kjemper for san-folket

– Jeg har holdt på med dette i to år nå. Kjørt ufattelig mange mil, fra landsby til landsby for å få tilslutning fra lokalbefolkningen og lederne deres. Det har vært et voldsomt puslespill, men nå var endelig alle brikkene på plass. Så reiste plutselig «forkvinnen» for landbruksutvalget på jakt med bestefaren sin. Så ble det ingen beslutning nå heller, men dette er også Afrika, smiler hun.

Det langsiktige målet er å reetablere og bevare sanfolkets tradisjonelle levemåte, kjent som den eldste stammekulturen i verden. Det vil koste veldig mye mer, men hun er forberedt på å ta den tiden det trenger.

Gikk 300 kilometer

Nei, hun er ikke sårbent etter sommerens spasertur.

– Jeg kjente det litt de første dagene, men så var det over. Jeg er vant til å gå, sier hun.

Opptil åtte timer om dagen, når hun er på jobb. Da hun skulle reise hjem til Norge i mai og oppdaget at visumet hennes hadde gått ut, gikk hun 300 kilometer, fra hjemmet sitt i Namibia, over grensen til Botswana og tilbake igjen.

– På den måten fikk jeg forlenget visumet mitt med tre dager. Jeg kombinerte det med å hjelpe en venn av meg som driver organisasjonen «Walking for lions» og samler penger til vern av løver.

Hun har travle dager mens hun er her. Opp klokken halv fem hver morgen, så bærer det til «by’n» for stadig nye møter med potensielle bidragsytere. Hun er ikke alene. Hun har et styre her i Norge, en norsk stiftelse, og et team av gode hjelpere til det praktiske arbeidet i Namibia. Men innsamlingsarbeidet faller på administrerende direktør, Aleksandra Ørbeck-Nilssen.

Begynnelsen på alt

Akt en i Aleksandras liv begynner i 1989. Det er da hun blir født, syv år etter den yngste av sine tre brødre. Doktor Aasmund Ørbeck-Nilssen og hans journalist- og forfatterfrue Constance er henrykt over å ha fått en jente i flokken.

Syv år senere løper en langbent liten unge omkring i skogene på Borgen og leker Pocahontas, indianerprinsessen, når hun ikke henger opp ned i trærne, som en annen Pippi.

– Noen ganger lekte jeg at jeg var et dyr, fordi jeg savnet hunden jeg hadde vokst opp med og fordi jeg elsket å spille skuespill, forteller hun.

Den forfengelige reven

Så begynte hun å spille teater på alvor, hos Askers eksentriske dramadronning Anne Lene Sett Gjessing. Spilte busk, tre og sky, og «Blått barn nummer 5», før hun toppet det hele som «Den forfengelige reven».

– Anne Lene syntes den rollen passet glimrende for meg, ler hun.

En så langbeint unge måtte vel være skapt for dans? Så begynte hun å danse, hos Kristine Glenne, 32 timer i uken, på det meste.

Aller første catwalk

Akt to i Aleksandras liv begynner i 2002. Det er da en venn sender et bilde av henne til Oslo Fashion Week. 13 år gammel går hun sin første «catwalk» og skjønner knapt hva hun er med på.

– Jeg trodde det var en spøk. Å bli modell var aldri en av mine drømmer, sier hun.Men det ble hun. Frem fra kulissene dukket hele verdens modellmamma Eileen Ford og «scoutet» henne for oppdrag i selveste New York.

Å bli modell var aldri en av mine drømmer

14 år gammel reiser Aleksandra Ørbeck-Nilssen til «The Big Apple», er der en sommer, kommer hjem til Norge, og – flytter til Paris.

– Det passet meg glimrende. Noen ganger følte jeg at det ble litt trangt rundt meg her hjemme. Utdannelse kunne jeg ta på nettet, på mye kortere tid enn å slite skolebenken i årevis.

Forsiden på Vogue

Så gjorde hun det. Tok videregående på kveldstid hjemme i sin egen leilighet. På dagtid strømmet modelloppdragene på. Hun ble i Paris i halvannet år, og så – flyttet hun tilbake til New York. Snart hadde hun gått flere catwalker enn hun hadde telling på, for Hugo Boss og Diesel og Wella, og prydet forsiden av prestisjetunge tidsskrift som Vogue. Begynte å få filmroller også, og akkurat da, kjente hun et slags savn etter noe hun ikke visste hva var.

– Jeg satt på toppen av branntrappen utenfor leiligheten min og så ned på alle menneskene som myldret forbi. Ingen av dem så meg, for alle stirret bare ned på gaten foran seg. Så kikket jeg opp, og det er sant at du ikke kan se stjernehimmelen i New York. Jeg fikk lagt inn fuglekvitter på mobilen min, som en slags trøst, men det hjalp ikke noe særlig.

Snurret på globusen

Akt tre, og den viktigste i Aleksandras liv, begynner i 2009.

– Jeg husker jeg tenkte at det var lenge siden jeg hadde lyttet ordentlig til meg selv. Tatt meg tid til å tenke over hva jeg ville med livet mitt. Så dreide jeg på globusen og satte pekefingeren ned et sted i Afrika. Namibia, sto det. Deretter googlet jeg «Jobbe med dyr i Namibia». «Harnas Wildlife Foundation» var svaret, et sted hvor de arbeidet med å føre dyr tilbake til naturen.

Så dro jeg av sted, sammen med bestekompisen min, Jonas Voigt fra Asker. Vi skulle være der i fjorten dager, Da de var gått, reiste Jonas hjem igjen, men jeg ble. Det er den viktigste beslutningen i mitt liv. Jeg reiste for å redde dyrene i Afrika og endte med å redde meg selv.

Stifinner i Botswana

Så ble hun ansatt. Begynte som «Animal care taker», dyrepasser. Dro til Botswana og fikk opplæring som stifinner og fikk lære overlevelsesteknikker og såkalt «bushcooking». Dro tilbake til Harnas som «ranger», og der satt hun plutselig, med åtte jobber på en gang.

– Og etter et år hadde jeg fått ansvar for det meste av driften. Det ble en bratt læringskurve, men det gikk. Heldigvis har jeg hode for å lære fort og mye. Dessuten er jeg litt som en svamp. Suger til meg kunnskap alle steder der jeg finner den, enten det er i bøker eller hos andre mennesker.

Blant løver og leoparder

Mediefolket hadde problemer med å tro det de hørte. Kastet hun vrak på sin glitrende glamorøse modelltilværelse for å berge løver og leoparder og geparder og gaseller og bavianer og hyener og mus, til og med? Så kom de valfartende for å se og lage reportasjer, og så oppdaget de at det var sant. Aleksandra Ørbeck-Nilssen hadde slått seg ned på en «wildlife foundation» for å ta vare på de største kattedyrene i Afrika.

Magasinet Elle klinket til med en reportasje med fotografier verden knapt hadde sett maken til, av en smellvakker Aleksandra, på tur i bushen med løve, slumrende med hodet på magen til en leopard, rundslikket av en leken gepard. Hadde hun ikke sluttet som modell likevel?

Etikk og moral

– Jeg har aldri sagt at jeg har sluttet, men jeg gjør det sjeldnere enn før, og bare til inntekt for arbeidet mitt.

Men er det ikke i det minste et paradoks, å tjene penger på en bransje som ikke er mest kjent for etikk og moral?

– Jo visst. Derfor bruker jeg tid å sette meg inn i hvilke motehus som har en forkastelig profil og hvilke som ikke har det.

- Samtidig er jeg blitt mer pragmatisk enn jeg var. Jeg ser ikke lenger verden like svart/hvitt. Vi spiller alle forskjellige roller, og jeg har fått stadig større forståelse for mangfoldet. Vi mennesker er i essens grunnleggende like, selv om vi eksistensielt lever våre liv helt forskjellig. Det er det viktig å erkjenne og respektere.

Arendal som økosystem

Da jeg gikk langs bryggene i Grimstad i sommer, ble jeg akutt provosert av alle de digre luksusbåtene som lå langs bryggene der, men så slo det meg at hvis jeg valgte å betrakte Arendal som et økosystem, så er det jo båteierne og hyttefolket som, i løpet av noen korte sommeruker, holder liv i hele byen. Og da blir jo bildet unektelig et helt annet. Poenget er at for å utgjøre en forskjell og oppnå resultater, er det viktigere å bygge nærhet enn å ta avstand.

Så var det altså sant. Aleksandra Ørbeck-Nilssen hadde flyttet til Afrika. 600 kilometer fra nærmeste matbutikk og kafé. 1.200 kilometer fra nærmeste by i vår målestokk. Men kunne det vare?

– Mange trodde nok det bare var et blaff. En klassisk, kort og heftig Afrika-forelskelse. Men det er ikke det. Dette er ekte kjærlighet, sier hun.

Fant livsprosjektet


Og ennå skulle det gå to år til før hun hadde funnet selve livsprosjektet sitt; sanfolket.

– Sanfolket er så gammelt at de er blitt betraktet som «the missing link», mellom det primitive og det moderne mennesket. Det er bare tyve år siden myndighetene i Botswana aksepterte at de er mennesker!

Sanfoket er blitt betraktet som "the missing link"

Da resten av menneskeheten beveget seg over til jordbruk og fast bosetting, fortsatte sanfolket som jegere og samlere, og slik lever de ennå, i et økosystem som er nøye tilpasset det de kan høste av naturen som omgir dem.

Ekstremt sårbare

Men de er ekstremt sårbare. En gang var de tallrike og reiste fritt over enorme landområder, over grenser de ikke ante eksisterte. Nå er det bare 22.000 igjen av dem, presset sammen i det nordøstlige hjørnet av Namibia. Sanfolket snakker såkalt klikkspråk, har hverken tallsystemer eller skriftspråk, så hvis ingen hjelper dem med å stå imot presset fra omverdenen, er det stor risiko for at hele kulturen deres går til grunne.

Første tiltak for å forhindre at det skjer er å skaffe dem retten til landet de lever på. Til å begynne med trodde Aleksandra at hun måtte kjøpe en million hektar land. Så sent som i fjor trodde hun at hun måtte skaffe til veie svimlende 36 millioner kroner.

Kjøper landet for 25 år

– Så ble det heldigvis ikke nødvendig. Myndighetene i Namibia har faktisk erklært dette som kommunalt land. Men for å være helt sikre på at sanfolket får full selvråderett, kjøper vi retten til 800 dekar for 25 år fremover, med opsjon på å forlenge avtalen med 25 år til.

Faktum er at redningsaksjonen allerede har startet. 400 meter utenfor den lille landsbyen Nkoma er ti helårstelt satt opp. Midt blant dem står en lapa, et hus med stråtak, men uten vegger, tradisjonelt brukt som møteplass og spisested. Og her, i denne leiren, bor hun selv. Her sovner hun hver kveld til sang og andre lyder fra landsbyen og bjeffingen fra sjakalene som rusler rundt i utkanten.

Starter barfotakademi

Her skal sanfolkets «Barefoot academy» bygges opp.

– Ikke for å lære dem, men for at de skal lære oss. Hvorfor skal bistand alltid handle om å gjøre mennesker til noe annet enn det de er? Vi er alle på en evolusjonsreise, vårt europeiske system kan ikke være løsningen på allting for alle andre. På barfotakademiet skal vi snu dette kolonistiske tenkesettet på hodet.

Vi skal minne sanfolket om alt de kan og er, reetablere deres selvfølelse og stolthet over sin egen kultur. De er jo en lys levende bekreftelse på et økosystem som har fungert lenger enn noe annet. Barfotakademiet skal være en «camp» på deres premisser, der de er mentorer.

Turister får ikke komme i større grupper enn åtte om gangen, og de kommer som studenter, for å lære. Sanfolket kan lese og tolke og klare seg i naturen som nesten ingen andre. Dette akademiet skal videreføre kunnskapen deres.

” Jeg jaktet etter et hjem helt til jeg skjønte at det var i meg selv.

Forstår sanfolket hva hun forsøker å få til?

– Definitivt. Jeg kom til dem og sa «Jeg kan mye og samtidig ingen ting. Lær meg!» De skjønner hva jeg prøver å få til, og de er med meg.

Men er det mulig å stå imot tidens elv? Vil ikke Coca-kulturen før eller siden erobre san-land også?

– Kanskje. Men dette prosjektet handler om å gi sanfolket tid til å bli seg bevisst og ta vare på alt de er og har, slik at de har reelle valg.

Fire år i namibia

Hun har levd fire år i Namibia allerede. Med en kjæreste i Amsterdam og familie og venner en halv jordklode unna, hvor lenge skal hun bli?

– Jeg jaktet etter et hjem helt til jeg skjønte at det var i meg selv. Er du hjemme i deg selv, kan du leve hvor som helst, er du det ikke, vil du ikke bli lykkelig noen steder.

Jeg har fått nye venner i Namibia, men det er klart det er et element av ensomhet i dette. Jeg sier ikke at jeg skal bli der for alltid, men har heller ingen planer om å reise derfra. Jeg vil bo der til sanfolket sier at «nå tror vi at vi greier dette selv». Når det skjer aner jeg ikke.

Utseende med seg

Hun har jo ikke akkurat utseendet mot seg. Er det en fordel eller ulempe i kampen for å samle midler?

– Det slår begge veier. Jeg har opplevd mye rart og har etter hvert fått en veldig god radar som styrer meg unna dem som bare er opptatt av å bli sett på byen med en kjent modell. Jeg forhandler svært ofte med menn. Min teknikk for å bli tatt på alvor er å aldri åpne for flørt og tulleprat, men kjøre konsentrert og fokusert på agenda, alltid.

Jeg går inn i dette med hele meg. Jeg har ikke tid, sanfolket har ikke tid, til å bli holdt med prat. Da står jeg heller på stand i fjorten timer og selger eiendelene mine, slik jeg gjorde på Vestkanttorget i sommer. Eller går til Kristiansand.

Det er klart jeg får lyst til å skrike og grine av og til, når noen forteller meg at det er tull at en som jeg snakker om bærekraftig utvikling. Men det varer ikke lenge før jeg er oppe igjen. For dette handler ikke om meg. Det ble tilfeldigvis meg.
 

Artikkeltags