– Man kan bare ta en sveip gjennom nyhetsbildet for å se hvor farlige konspirasjonsteorier kan bli i politikken, sier forsker ved HL-senteret, Terje Emberland fra Hosle, få uker etter at en terrorist som trodde at hvite rase utsettes folkemord, angrep to moskeer på New Zealand og drepte 49.

I neste uke utgir Emberland og Asbjørn Dyrendal boken «Hva er konspirasjonsteorier».

– En grei definisjon er troen på at negative utviklingstrekk i samfunnet er et resultat av onde makters bevisste planer.

Emberland mener konspirasjonsteoretikerne de siste 20 årene har gått gjennom en stor endring, og i dag fremstår mer synlige og stuerene. Han peker på populisme og ekstremisme i mange land.

– Vi har til og med en amerikansk president som twitrer konspirasjonssnakk hele tiden.

Terroristen Anders Behring Breivik var inspirert av konspirasjonsteorier, men ifølge boken ble også 22. juli-terroren umiddelbart gjenstand for internett-tvil. Fantes Breivik egentlig? Var det hele et skuespill for å skaffe Arbeiderpartiet og staten mer makt?

Rystende av terror-tvilerne

Stortingspolitiker for Arbeiderpartiet Åsmund Aukrust (34) fra Østerås var på Utøya i 2011 og så venner bli drept. Senere forsto han at det fantes folk som ikke trodde på øyenvitnene.

– Jeg hadde hørt sånt om holocaust. Det var rystende å høre dette om som jeg hadde vært del av selv.

Han blir ofte konfrontert med teorien om Arbeiderpartiets plan om å islamisere Norge.

Han er ikke så veldig bekymret for kommentarfeltenes evne til å skade partiet i et valgår, men veldig bekymret for at ungdomspolitikere skal oppleve hets.

– Dessverre ser vi at det øker. Folk oppildner hverandre i sosiale medier, sier Aukrust.

Ikke lett å overtale

Nylig tok AUF til orde for at 22. juli-senteret måtte bli i Regjeringskvartalet.

– Vi ser at vi lever i en verden med stadig mer konspirasjonsteorier, hvor alternative virkeligheter får fotfeste, og da er det viktig at vi har noen synlige bevis på at angrepet fant sted, sa AUF-leder Sindre Lysø til NRK.

Hans partifelle på Stortinget er enig i at det er viktig å ta vare på de fysiske bevisene.

– Vi må bare fortsette å fortelle, og undervise om historie. Jo mer tiden går, jo viktigere er det å lære, mener Aukrust.

Selv nøler han med å stupe inn i debatten når han kommer over den i sosiale medier.

– Litt, jeg burde gjort det mer.

Ifølge forsker Emberland er det ikke nødvendigvis fruktbart heller.

– Finnes det ikke noe bevis for at konspirasjonsteorien stemmer, tolkes det som beviset på hvor mektig konspirasjonen er.

En konspirasjon kommer sjelden alene

Ifølge Emberland er det vanlig at den som tror på én sammensvergelse, også tror på flere andre samtidig.

Gjerne motstridende. Emberland forteller om en engelsk undersøkelse som viste at de som trodde at det engelske kongehuset hadde forårsaket prinsesse Dianas død også gjerne oppga at de mente Diana fortsatt var i live.

– Det er fordi den enkelte teorien sjelden er viktig. Det viktige er mistillitsfellesskapet, og følelsen av å være en som har skjønt hvordan det egentlig henger sammen. Det er veldig forlokkende for folk som føler at man sakker akterut, og mangler innflytelse, i en verden som er kaotisk.

Spesielt farlige er ifølge Emberland det som kalles subversiv-myter. Det er fortellingen om en ytre trussel, som får hjelp av forrædere i blant oss.

– Hvis man tror at samfunnet er okkupert, som under krigen, hva gjorde gode nordmenn da? Det varer ikke lenge i disse diskusjonstrådene før noen sier at det er på tide å ta frem hagla.

Han understreker at de aller fleste som sitter med en vond følelse av at verden har rottet seg sammen mot dem, blir det med praten.

– Men uti der kan det sitte en potensiell fremtidig Breivik, advarer han.

Selv når det ikke ender i fysisk vold, mener Emberland konspirasjonsteoriene er til skade for oss. Han er bekymret for undersøkelser som viser økt avmaktsfølelse hos folk.

– Konspirasjonsteorier truer demokratiet på flere nivåer. Først ved at de undergraver folks evne til kritisk tenkning. Dernest folks evne til å treffe rasjonelle valg. De befordrer demagogi, og syndebukk-tenkning.