Et snev av optimisme skjøt gjennom kroppen da jeg leste følgende fra politisk redaktør i Budstikka om Asker: « … her er det mulig å få gjennomslag, bare presset blir stort nok» (Budstikka 9. juni).

Wow, har de faktisk lyttet? Dreier Budstikka, i ny drakt, mot et større samfunnsansvar som pilar i lokaldemokratiet?

Nå viste sitatet seg å være misvisende, og konklusjonen endte med at lokalbefolkningens ønsker og behov står i veien for administrasjonens store planer.

Budstikkas dekning av kommuneledelse og lokalpolitikk i Asker har i mine (og andres) øyne lenge hatt en slagside. Til tider fremstår lokalavisens vinkling mer som en del av kommuneledelsens PR-avdeling, enn kritisk lokaljournalistikk.

All honnør til Budstikka for deres plattform for leserinnlegg, men er det en fallitterklæring at brorparten av det kritiske innholdet og saker til debatt kommer fra leserne og ikke Budstikka selv?

Hvor er den kritiske journalistikken rundt de med makt og ansvar for forvaltning av våre lokale interesser?

Vi får blaff av informasjon når noe større kommer frem i kommunestyret. Feilinformasjon, papirløse avtaler og bestemmelser uten politisk forankring.

Men det graves ikke. Ingen stilles til veggs. For den som har blitt tatt med buksene nede, kan Budstikka naturligvis være et fint sted å beklage litt, så alle kan gå videre med sitt.

Men tilbake til innlegget til politisk redaktør om press og vilje. Jeg har noen spørsmål til Budstikka og politisk redaktør:

  1. Hvem er det kommuneledelsen jobber for?
  2. Hva slags styre er det politisk redaktør ser for seg, om ikke innbyggernes ønsker og behov skal legges til grunn?
  3. Hvor passer innbyggermedvirkning inn i narrativet om at engasjerte innbyggere står i veien for planleggernes helhetlige arbeid?
  4. Og ikke minst: Når så mange protesterer høylytt fra så mange plasser i kommunen – er det folket som er problemet..?

Til byråkratene som fikk så stødig klapp på ryggen fra politisk redaktør, har jeg kontrabeskjed. Jeg har forståelse for at når planleggerne har jobbet hardt for en plan og presenterer den med stolthet og iver, så er det jo slitsomt når innbyggerne ikke er med på notene.

Men jeg tror faktisk ikke askerbøringer er et spesielt vanskelig folkeslag, som irriterende nok også har studert lærebøker om gjennomslag. Sakens kjerne er heller at vi er frustrerte.

Her er mitt råd for å unngå «politisk snekkerverksted»:

1. Kartlegging før planlegging.

2. Reell lytting til de som planene faktisk angår (altså mer presist innbyggerne – ikke utbyggerne).

3. Svelg alle stolte kameler og vend i tide, dersom noe annet viser seg å være en bedre løsning.

Da min datter var cirka to år, var hun ikke flau for å si «gjør det bedre pappa!» om ikke mine planer og løsninger var slik hun hadde tenkt. Sluttresultatet ble alltid best når jeg tok meg tid til å lytte og var åpen for justering basert på hennes innspill og vinklinger.

Så til dere som planlegger for innbyggerne, og dere som skriver om konfliktene som oppstår i kjølvannet: Gjør det bedre!