Det er stille her nå. Fellesferien er over. Sola er borte. Strendene er tomme.

Freya er skutt.

Hun ble avlivet på det som trolig var Østlandets siste skikkelige sommerdag. Med regnet ville trolig Freyas liv blitt betraktelig enklere, helt av seg selv.

At det var i Oslofjorden hun skulle ende sitt liv, etter å ha svømt fra havn til havn i Europa i mange år, er bare trist. Spesielt trist er det fordi saken handler om mer enn bare enkelthvalrossen Freya.

Hennes skjebne forteller mye om hvordan vi som samfunn forholder oss til naturen og de artene vi deler jorda med. Enda en gang har naturen måttet vike.

Enda en gang har naturen måttet vike.

Det er tankevekkende, når vi vet at naturkrisen, som vi nå står midt i, skyldes at vi mennesker tar opp altfor mye plass. Konsekvensen er at andre arter må vike, én etter én.

Det internasjonale naturpanelet (IPBES) regner med at 1 million arter i dag er truet av utryddelse. Det er tragisk fordi naturmangfoldet blir fattigere, dag for dag, men det er også farlig, fordi svekkede økosystemer er en direkte trussel mot menneskers matsikkerhet, tilgang på rent vann og frisk luft, beredskap mot ekstremvær og så videre.

Les også

Trist sorti for Freya

Fiskeridirektoratet begrunner avlivningen med «at publikum ikke fulgte anbefalingene fra myndighetene om å holde avstand». Da er det uforståelig for oss at ikke myndighetene tidligere satte inn sikkerhetstiltak. Kommunene langs Oslofjorden kunne stilt med vaktlag for å holde de skuelystne unna, frivillige hadde stilt opp og myndighetene kunne utstedt bøter til dem som ble for nærgående.

I Asker ble det iverksatt tiltak. Da Freya først dukket opp her, i Vollen Marina, ble det tatt grep. Havneområdet ble avstengt for allmennheten. Piren hun lå på ble sperret, og det ble satt vakter der. Freya lå på samme sted i 28 timer! Her fikk hun i hvert fall hvile. Det var to sommerleirer for barn i området samtidig. De satte vakter i båt og kunne raskt få barna ut av vannet om Freya skulle forlate Vollen.

Asker kommune ble kontaktet. De kom raskt til og la ut informasjon på kommunens nettsider.

Kommunen var beredt til å stenge av områder og sette ut vakter, dersom Freya skulle dukke opp på en kommunal strand eller friområde. Kommunen var sågar på Hvalstrand Bad fredagen, da Freya var tilbake i Leangbukta. Badegjester fikk beskjed i porten om at det var fare for at stranden kunne bli stengt. De kunne velge å dra et annet sted. Kommunen var i dialog med Fiskeridirektoratet.

Så ble løsningen likevel å avlive. Det virker for oss som en altfor lettvint løsning. Dessverre er den beskrivende for den naturpolitikken regjeringen og et flertall på Stortinget ønsker, også mot de andre store rovdyrene våre. Både ulv, bjørn og gaupe skytes i stort omfang med myndighetenes støtte, til tross for at de er truede arter.

Historien om Freya kunne ha blitt en solskinnshistorie der vi endelig fikk vist at vi er i stand til å gjøre tilpasninger for å ta vare på naturen. Dessverre brukte vi ikke muligheten.

At Norge skulle bli landet som ikke maktet å finne løsninger som gjorde det mulig å leve side om side med Freya, er ikke annet enn en skam.

Ja, så var Freya en hvalross litt ute av kurs. Men hun viste ikke tegn til aggresjon mot mennesker. Tvert imot var hun nysgjerrig og kontaktsøkende. Det virket nesten som hun likte oppmerksomhet.

All erfaring tilsier at hun snart ville funnet veien ut av Oslofjorden, helt av seg selv.

Med klimaendringene vi nå opplever, er det ikke usannsynlig at vi snart får nye gjester, på leting etter mat eller et nytt habitat. Neste gang må myndighetene være bedre forberedt. Å legge naturen død er en løsning som hører fortiden til.