Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er et sterkt førsteinntrykk. Rett på innsiden av det nye minnesenteret i Al-Noor-moskeen er glassdøren Philip Manshaus skjøt seg gjennom, utstilt. Bak glassdøren, som fortsatt har rester av smadret glass, ligger biter av teppet og vegg- og takplater med synlige hull etter kulene som var ment for å drepe. Det er umulig å ikke bli grepet av alvoret og brutaliteten i det som skjedde den 10. august 2019, vist gjennom den enkle utstillingen og de få utstilte gjenstandene.
Atta skulle se på fotballkamp da han fikk den uvirkelige meldingen. Først da han så ambulansen, innså han alvoret
Det nye minne- og læringssenteret ligger i et rom ved siden av moskeens bønnerom. Tekstplakater forteller historien nærmest minutt for minutt, om hvordan 17 år gamle Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble skutt og drept av sin stebror i familiens hjem på Eiksmarka. Om de fire mennene som var i bønnerommet i moskeen på Skui da Manshaus angrep. Om Muhammed Rafiq som alene oppholdt gjerningsmannen i 20 minutter.
– Vi kan fjerne de åpne sårene, men arrene må vi leve med, sier arkitekt Atle Aas. På den hvite veggen i bønnerommet henger svarte plater der skuddene falt. Kontrasten i fargene gjør det visuelt og enda tydeligere hvor nær Manshaus var i å lykkes med sitt ønske om å drepe.
– Det er så flott at dere åpner opp og inviterer inn, i stedet for å låse døren fordi dere er redde, sa kunnskapsminister Tonje Brenna under åpningen av senteret fredag. En tydelig beveget ordfører gikk sammen med statsråden. De stoppet ved dialogsirkelen, en gruppe stoler der vi inviteres til å sitte ned og snakke sammen. Lisbeth Hammer Krog er opptatt av at moskeen, Stiftelsen 10. august og det nye senteret legger til rette for samtaler og bidrar til viktig brobygging.
Gjennom prosessen med minne- og læringssenteret har man ikke bare bygget broer. Man har gått over dem, gått videre, sammen. Allerede dagen etter at moskeen ble angrepet, tok styremedlem i Stiftelsen 10. august Atta Mohammed en telefon for å strekke ut hånden til samfunnet. Atta ventet ikke for å fordøye det som hadde skjedd, men startet med en gang arbeidet med å forene de ulike partene i tragedien. Fredag denne uken satt de alle samlet i bønnerommet.
Gjennom prosessen med minne- og læringssenteret har man ikke bare bygget broer. Man har gått over dem, gått videre, sammen.
I de tre årene som har gått, har medlemmer av moskeen, Stiftelsen 10. august, en referansegruppe, en prosjektgruppe, familiene til både Johanne og gjerningsmannen og andre partnere samarbeidet om dette prosjektet. Det har vært møter, samtaler, sorg. Målet er å ivareta sporene etter angrepet og minnes Johanne, samtidig som man vil legge til rette for kunnskap og dialog, og bidra til forebygging av radikalisme, ekstremisme, rasisme, diskriminering og utenforskap. Utstillingen er første skritt i retning mot et komplett læringssenter.
Det en sterk utstilling, men enda sterkere er det å høre hvordan ønsket om forsoning og forebygging har gått foran frykt og sorg. Det står enorm respekt av åpenheten og viljen til å stå sammen, og det bør inspirere. Dette er raushet i praksis og et viktig skritt for Bærum i kampen mot rasisme og ekstremisme.