Nå er jeg der, der jeg aldri trodde jeg skulle havne. Jeg er blant de fattige i landet, jeg lever under fattigdomsgrensen.

Den grensen ble satt til 247.000 kroner i 2021. Smak litt på det tallet, 247.000 kroner i året, og det skal dekke alt, absolutt alt.

Huslån, felleskostnader, forsikringer, utgifter til lege, tannlege, medisiner, strøm, telefon, studielån, drivstoff, mat, klær og så videre.

Etter en kjapp hoderegning vil de fleste se at dette går i minus. Mange lever på enda mindre.

Jeg pleide å være en ressurs. Jeg har god utdanning og hadde en jobb jeg elsket. Jeg har fire barn. Så ble jeg syk, kronisk syk og klarte ikke jobbe lenger.

Les også

Da helsa sviktet, havnet alenemoren fra Bærum under fattigdomsgrensen: – Mange tenker nok at sånn er det ikke her

Dermed begynte en lang reise i sykmelding, utredning, usikkerhet, arbeidsavklaringspenger og nå på vei til uføretrygd.

Ikke nok med at jeg fikk en kronisk sykdom og ikke kan jobbe, men i tillegg kom den ekstra belastning som kanskje har vært tøffere enn å bære selve sykdommen – den lave inntekten og all bekymringen som følger med.

Det å ikke vite om pengene strekker til, eller hvilke regninger som må prioriteres denne måneden, eller om barna skal få være med i bursdag eller om vi kan kjøpe nye sko, eller kan de få være med venninnene på kino, blir det middag i dag?

Nei det går nok dessverre ikke, jeg beklager, jeg er lei for det, unnskyld …

Dette er på ingen måte ment som et sutreinnlegg, mer et rop om dyp fortvilelse. Det er mange med meg som ikke får sove om natten fordi den gnagende bekymringen gir deg angst.

Bekymringen for hvordan regningene skal betales, maten som skal kjøpes, jula som står for døren. Det gjør ubeskrivelig vondt.

Så når Fredrik Solvang løfter denne tematikken frem i Debatten på NRK, men ikke blir møtt med annet et tomt prat uten innhold, nei, hva da?

Hvorfor øker ikke trygden i takt med alle de økte utgiftene? Hvordan er det tenkt av vi som lever under fattigdomsgrensen, skal klare disse tøffe tidene?

Kjære politikere, det må gjøres noe nå, dette kan ikke vente.