Erik Bjørnebye ble født 23.11.1944 i Skottland, og døde fredfullt på Ullevål sykehus 3.4.2023, med sin kjære sønn Andreas og svigerdatter Anette ved sin side.

Bakgrunnen for fødestedet var at faren Helge var jagerflyger i RAF under krigen, sammen med fire brødre. Mot alle odds kom alle fem velberget tilbake etter krigen, noe som gjerne ble omtalt som «Bjørnebye-flaksen». Eriks familie vendte tilbake til Asker, der han fikk en trygg og god oppvekst, sammen med en eldre og en yngre bror, og mange gode venner.

Som ungdom vendte han tilbake til Skottland for å studere, der han også knyttet livsvarige vennskap. Han tok siviløkonomeksamen i 1969 og fullførte høyere grad med utmerkelse året etter.

Han begynte i Utenriksdepartementet i 1971 og ble der hele yrkeslivet, med bopel i de lengste hjemme-periodene først på Jar, så Stabekk og sist på Nesbru. Han var ambassadesekretær i Stockholm og deretter ved Europarådsdelegasjonen i Strasbourg fra -75 til -82, og ministerråd ved OECD-delegasjonen i Paris fra -95 til -99. Ellers valgte han å bruke det meste av sin betydelige arbeidskapasitet i multilateralt økonomisk samarbeid, med base i Utenriksdepartementet, men med mange og lange reiser til krevende internasjonale møter, konferanser og forhandlingsprosesser. Han nedla en stor innsats i det tålmodighetskrevende arbeidet for en Ny økonomisk verdensorden (NØV), som gikk ut på å forbedre rammene for u-landenes likeverdige deltagelse i verdensøkonomien. Erik fikk oppleve at det på hans vakt på over 44 år skjedde en enorm velstandsutvikling i nesten hele verden, og ikke minst i utviklingslandene, delvis takket være dette arbeidet.

De siste 15 årene var det klima- og miljøspørsmål som fikk nyte godt av hans engasjement og arbeidskraft. Her kom de tidligere erfaringene til god nytte. Det gjorde også hans rake karakter, dedikasjon og gode samarbeidsevner, både i forhold til andre delegasjoner og til andre departementer.

For 12 år siden fikk han kreft, som etter hvert spredte seg. Dette møtte han med urokkelig sinnsro og optimisme, og sitt sedvanlige milde vesen. Han tålte behandlingen så bra at han fortsatte i jobben til han var 70. Og han vant uvisnelig heder for å ha holdt UDs bridgeklubb i live, som leder, sekretær, kasserer, turneringsleder og ryddegutt, til koronaen ga den nådestøtet. Til siste slutt var han også primus motor for å samle gode venner og tidligere kollegaer til fredagstreff over et godt glass og mye god prat.

Vi er mange som minnes Erik med takknemlighet og glede.

Guttorm Vik, Harald Dovland og Bjørn Brede Hansen