Du vet ikke hva du har, før du har mistet det. En frase vi har hørt så mange ganger før. Så mange ganger at den har mistet sin kraft.

Men denne morgenen fikk jeg en påminnelse om hvor skremmende sant det er, og på mange måter oppsummerer den kjernen i den pågående lærerstreiken.

Jeg er lærer, og jeg er tatt ut i streik. Jeg støtter streiken av hele mitt hjerte, men etter denne morgenen brenner jeg for den.

Jeg er ikke bare lærer, jeg er også forelder til tre små. Den eldste startet på skolen denne høsten, og på mine dager med ansvar for følgegruppe, overhører jeg andre foreldre og hva de svarer når deres håpefulle spør: «Hvorfor streiker lærerne?».

De svarene jeg har fått høre, dreier seg om lønn, og det er en del av det, men det er langt fra det viktigste. Det fikk jeg kjenne på kroppen denne morgenen, i en annen rolle, nemlig som mor.

Jeg kom inn porten til barnehagen og leverte fireåringen min til en ufaglært – en gutt på 19 år, som sparer til å reise jorda rundt neste år.

Hun sto og gråt da jeg gikk, han satt på en benk. Hun fulgte etter meg, han satt fortsatt på en benk. Jeg lukket porten, og hun gråt.

Det siste jeg så før jeg satte meg på sykkelen, var et sønderknust barn som sto der helt alene bak porten. Jeg tok på meg streikeskjorta og syklet med tårer i øynene, men med en helt ny giv for å gi alt i denne streiken.

Les også

Vi er ikke sinte, vi må bare forklare

Vi hadde verdens beste barnehage før sommeren, med gode pedagoger som brant for yrket sitt. Likevel fant FAU alltid ting de ønsket å forbedre. Det kunne dreie seg om bedre utefasiliteter, flere sykler til barna og kanskje litt mer spennende turer.

Ikke visste jeg da at vi burde vært takknemlige for at de voksne som var ansatt der, visste hva de gjorde. At de hadde en pedagogisk utdanning og plattform å basere sine planer og valg ut fra.

Dette tok jeg som en selvfølge, og det gjør nok foresatte over det ganske land.

I Norge er det en høy grad av tillit til det tilbudet kommunene gir til sine innbyggere. Foreldre forventer at de som møter barna deres hver dag, har den kompetansen som kreves, både i skole og barnehage.

Dette er dessverre ikke alltid tilfelle, og tendensen er at de med pedagogisk utdanning blir stadig færre i norsk skole og barnehage.

Rekrutteringen til lærerutdanningen er rekordlav, 25 prosent av nyutdannede lærere starter i helt andre yrker, og erfarne lærere rømmer yrket.

Per i dag er 20 prosent av lærerne ansatt i undervisningsstillinger, ufaglærte. Dette tallet vil stige i årene fremover med den politikken KS fører nå.

Jeg visste ikke hva jeg hadde i den forrige barnehagen, før jeg mistet det. Dette tror jeg gjelder veldig mange foreldre i Norge.

De føler seg ikke heldige, kun fordi barnet deres har fått en lærerutdannet lærer, de tar det som en selvfølge – men det er det ikke lenger.

Dette må det bli bevissthet rundt, og derfor streiker jeg av hele mitt hjerte.

Les også

Mange skoleledere støtter streiken