Billedhogger, maler og keramiker Dora Bendixen døde så altfor tidlig den 15. november i Italia. Hun ble 68 år gammel. Vi traff hverandre som første års-studenter på keramikklinja på Statens håndverk- og kunstindustriskole i 1972. Vi var de yngste, kanskje på hele skolen, 17 og 18 år gamle.

Dora og jeg ble venner og sommeren etter reiste vi på Interrail sammen til Kreta gjennom Europa via Budapest, det gamle Jugoslavia og så til Aten. Vi kastet ikke bort tiden, men oppsøkte museer og kulturminner, mye takket være Dora som var en seriøs og moden student. På Kreta reiste vi rundt, sov på strender og møtte andre som var loffen. Vi ble kjent med tre japanske gutter som spiste rå kråkeboller til lunsj da vi ble med dem for å bade. Dora skrev med en av dem, Hideo, i ettertid og traff ham igjen i Tokyo da hun reiste til Japan i 1975.

Japansk keramikk sto høyt i kurs hos mange av oss studentene på SHKS på den tiden og Dora kom i praksis på et tradisjonelt keramikkverksted sør i Japan. Hun forteller i brev om hvor vanskelig det var å forstå japanere og deres kultur og var på nippet til å reise hjem, men hun ville vite mer om hva hun reiste fra og bestemte seg for å gi det tid. Dora skrev: Intet skal forseres. Alt skal vokse seg modent, alt skal og må gro i en, det er den eneste riktige og naturlige måten, mener japanerne – og det er jo tett opptil kunst – er det ikke?

Dora var dedikert og ville fordype seg i kunsten. Brevene hun skrev forteller om en vilje og et mot til å lære. Hun kom fra et kunstnerhjem i Bondilia i Asker og hun visste hva det ville si å være kunstner. Å besøke Herman, Signe og Bend var et eventyr for meg. Vi bodde i kollektiv på Ruseløkka, men mesteparten av tiden var vi på verkstedet på SHKS, til vaktmestrenes store fortvilelse. Vasken ble ofte tett av leire. Vi ville aldri gå hjem.

Dora gikk senere på Kunstakademiet og hospiterte på Arkitekthøgskolen. Utsmykningsoppdraget «Havet og vinden» til Karmøy rådhus i 1986 førte til at hun reiste til Pietrasanta for å få hugget skulpturen i marmor. Etter dette bosatte Dora seg fast i Italia, og her vokste datteren Thea opp, men de var også hjemme for lengre opphold og besøk hos familie i Asker.

Dora var innkjøpt av Nasjonalmuseet og utførte flere utsmykningsoppdrag både nasjonalt og internasjonalt. I de seneste årene arbeidet hun med en serie med malerier kalt «Hombres». Serien er en hyllest til de universelle forholdene vi mennesker lever under; mottagere av lys og skyggen vi kaster.

Dora fikk utgitt et praktverk til hennes far, Hermans 100-års jubileum i 2019. Boken ble lansert samtidig som Trafo kunsthall viste en utstilling med hans arbeider. Dora var evig engasjert i politikk, dyrevelferd og naturvern.

Vi så hverandre jevnlig gjennom årene. I september tok vi toget til Skien og til Telemark kunstsenter for å se minneutstillingen til Knut Odden, som vi en gang gikk i klasse med på SHKS. Vi snakket om alt mellom himmel og jord på turen og den vakre og kontemplative utstillingen var med på å gi samtalen vår et eksistensielt preg. Det ble vår siste togtur – Jeg gikk av på Asker stasjon og vinket til Dora som reiste videre inn til Oslo. Denne turen er et verdifullt minne om min venn Dora.

Mine tanker går til Thea, bror Bend og resten av familien.

Kristin Elisabeth Ingerslev