Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Som deltager i verdens største elbiltest, var oppdraget klart: Kjør elbilen til den ikke rikker seg en centimeter til. Skriv ned hva som skjer.
Her er mitt reisebrev fra timene som strømløs bilist.
Det viktigste først: Å ha opplevd rekkeviddeangst av første klasse har ikke rokket ved min beslutning om at når familiens dieselbil skal byttes ut, blir det med en elbil.
Deretter: Det anbefales ikke å tømme batteriet på elbilen helt. Ikke gjør det, for din egen og andres sikkerhet.
Dyre elbiler skal bli dyrere: – Kan treffe vanlige folk hardt
Jeg var med i en av 30 elbilekvipasjer som kjørte «Sør-Norge rundt» i NAF og Motors store elbiltest. Her måler vi hvor langt elbilene går når de kjøres av vanlige sjåfører på vanlige norske veier. For den rekkevidden elbilene oppgis å ha, er målt i laboratorier, ikke på veier.
Testbilen jeg var med i, en Audi Q4 Quattro, var en av bilene som traff sin oppgitte rekkevidde godt. Noen få av bilene i testen kom lenger enn forventet, en del fikk kortere rekkevidde. Alle ble kjørt til full stans.
Og mens du venter på hjelp, kan vondt gå til verre.
Veien dit var en opplevelse for en uerfaren elbilist. Etter 100 kilometer hadde vi 288 kilometer igjen på «tanken». Ved 150 kilometer viste måleren 344 kilometer. Forklaringen? Regenerering i nedoverbakkene fra Lygnasæter til Gjøvik. Dette var jo gøy, vi hadde fått «gratis drivstoff» underveis!
Deretter bar det opp Gudbrandsdalen, en kaffe på Dombås og deretter mot Folldal. Over Dovrefjell mistet vi prosenter av batteriet i et stadig hurtigere tempo. Da bilen beregnet 50 kilometer igjen, begynte varsellampene å blinke: Nå må du lade!
Ting begynte å skje da batteriprosenten tippet under 10. En skilpadde dukket opp i displayet. Klimaanlegget slo seg av.
Til sist hadde vi tynt batteriet helt, og noe forunderlig skjedde. Bilen foretok det som virket som en kontrollert nedstengning. Displayet viste 0 km igjen, men vi rullet fortsatt. Så sakket bilen selv farten gradvis.
Etter 459 kilometer ble det stopp i en slak oppoverbakke. Litt forsiktig trilling bakover, og vi fikk plassert oss trygt i veikanten. Så var det bare å vente på en av testens bergingsbiler.
Dette var en godt forberedt test, med et stort hjelpeapparat, og vi visste at vi kom til å gå tom.
Når jeg skriver «aldri kjør elbilen tom», så er det på grunn av faren for at bilen ikke stopper kontrollert som vi gjorde. Testen viser at mange av bilene får sin stopp i en bakke – noen plutselig, andre etter flere kilometer i krabbemodus. Når du mister kjøreegenskaper, kan du utgjøre en fare for andre. Og mens du venter på hjelp, kan vondt gå til verre. Dersom all strøm også går på startbatteriet, slår nødblinken seg av og du risikerer å stå uten lys.
Heldigvis holdt lysene våre seg på i tiden det tok før redningen kom. På fjellet en regntung onsdag i juni var det lite trafikk, og vi sto på et oversiktlig sted. Vel nede fikk vi også ladingen raskt i gang. Det er heller ikke selvsagt. Noen av bilene i testen tømte batteriene så totalt at det tok tid før de tok til seg strøm.
Mange elbilerfaringer rikere så er jeg nå godt forberedt på å bli elbilist. Å gå tom for strøm vil jeg ikke oppleve igjen, det er helt sikkert.
God ladeplanlegging og smart kjøring blir mitt mantra. Gratis drivstoff i nedoverbakkene ga mersmak. Og får jeg under 5 prosent på batteriet, tar jeg ingen sjanser. Erfaringen fra fjellet viser at du må grave deg ned i tide – også kjent som å stoppe og lade.