– Spesielt finmotorikk og fingerferdigheter er jeg ikke så god på, så jeg baserer meg på rå styrke.
Harald Dannevig Riise (31) har cerebral parese.
Bena fungerer ikke, den venstre armen er heller ikke helt god, men den høyre er slettes ikke verst.
Flere hundre treningstimer, en vilje av stål og nitid planlegging ligger bak når Harald neste lørdag skal sykle 6 mil fra Eidsvoll til Oslo med hånddrevet sykkel.
– Det gir en veldig følelse av frihet ... å sykle selv og føle at det går unna.
LES OGSÅ: Dette er den nye sykkeltrenden
Knallhardt treningsregime
Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene. Øvelser, treningsresultater, kosthold og restitusjon, alt blir sirlig loggført og analysert.
Treningen er for lengst blitt mer enn en hobby, erkjenner Harald, det har blitt en livsstil, en drivkraft, noe som gir hverdagen mening.
Harald sitter foran dataskjermen i et hjørne av stua på Høvik og skroller nedover ukas treningsprogram: pull ups med og uten vekstvest, liggende roing, langkjøring på sykkel, intervalltrening.
Lukten av dusjsåpe henger tung mellom de lysegrå veggene i tomannsboligen.
Det er enda en god stund til lunsj, men første økt er allerede unnagjort, intervalltrening opp Bærumsveien og den lange, seige oppoverbakken ved Løkeberg barneskole.
Han har en egen webside, vikingwheels.no, hvor han har lagt ut både bilder og treningsprogram.
Håpet er at han slik kan inspirere mennesker i ulike livssituasjoner til fysisk aktivitet og idrettsglede.
Over treningsøvelsene er det lagt inn en advarsel: «Det anbefales ikke å gjennomføre noen av Haralds programmer uten et omfattende treningsgrunnlag.»
SE OGSÅ VIDEO:
Drømmer om Brasil
En assisten har dyttet rullestolen helt inntil databordet.
31-åringen må ha hjelp til «det aller, aller meste».
10 personlige assistenter går i turnus for å få livet til å gå rundt. En spiller eliteseriehåndball i Stabæk, en annen jobber som personlig trener på Sats på Bekkestua. Alle er håndplukket av Harald. Et kriterium er at de må være over middels interessert i trening.
– Hvor mange timer i uken jeg trener?
Han drar på det. Det blir fort et tosifret antall timer hard overkroppstrening hver uke, i tillegg til flere mil på sykkelsetet.
– Noe av det mest utfordrende er å sørge for nok restitusjon.
LES OGSÅ: Her er det aller farligst å være syklist
LES OGSÅ: Krasjet på sykkel og fikk livet endret dramatisk
LES OGSÅ: Vi kan ikke sitte rolig og vente på at det smeller igjen
På soverommet henger et treningsapparat fra taket, i et hjørne ligger to manualer. I hylla ved siden av den håndrevet ergometersykkel står lærebøkene fra studiet i statsvitenskap og flere flasker med egenprodusert øl.
Over senga henger et diger verdenskart «så han kan ligge og pønske ut reisemål». I februar var han i Tanzania. Nå drømmer han om Brasil.
– Jeg er veldig glad i å gjøre ting som i utgangspunktet ikke skal gå på grunn av handikapet mitt.
Intervalltrening på Bislett
Det er første mandag etter påskeferien og fortsatt måneder til startskuddet går på Eidsvoll.
Harald er på det innendørs treningsanlegget under Bislett stadion i Oslo.
Det lukter rødt gummidekke og svette.
En runde er 550 meter lang. Harald skal sykle ti. Målet er jevne rundetider på to minutter og ti sekunder.
Åpner han for hardt blir det fort full sprekk mot slutten av økta, sykler han for sakte blir sluttiden dårlig. Instinktet sier at han skal gå ut med det han er god for. Utfordringen blir å holde igjen.
– Harald vil gjerne sette rekord hver gang.
Ørjan Andby er med som personlig assistent og trener. Han ler.
– Det blir veldig stille i bilen på vei hjem hvis han ikke er fornøyd.
- Hvis sykkelkjedet ryker er det bare håpe det beste
Sykkelen er blå, med tre hjul.
Harald har hatt den siden han var 13. Han husker godt den første turen på egenhånd i nærmiljøet. Etterpå var han litt skuffet. Han syntes ikke det gikk fort nok. Det gjør det nå.
Pedalene drives med hendene. Kjedet er festet på styret og er koblet sammen med både brems og styremekanisme.
En litt skummel patent, konstaterer Harald.
– Hvis kjedet ryker er et bare å håpe på det beste.
Det har røket en gang, rett utenfor tomannsboligen på Høvik.
– Jeg tok et skikkelig drag for å komme i gang. Og krasjet i porten.
Må tape fast hånden til sykkelen
Ørjan tar tak under armene til Harald og setter han bedre til rette på sykkelsetet, strammer beltet rundt magen, justerer øretelefonen («Dropkick Murphys, punk, det er noe skikkelig bråk»), taper venstre hånd fast til styre.
Høyre arm tar 80 prosent av belastningen, forklarer Harald. Den venstre har lett for å glippe og er bundet fast til styret.
Ørjan løfter sykkelen i rett posisjon og stiller inn på det tyngste giret.
– Det er nå du finner ut hvor stort påskeegget egentlig har vært, Harald.
Han taster frem stoppeklokkefunksjonen på mobilen. Løfter armen.
– Kjør!
LES OGSÅ: Gleder seg til første BMX-bane i Oslo og Akershus
Harald drar sykkelen i gang med en grimase. Kjevene går i tak med armene, lange seige bevegelser. Kroppen er lent mot venstre. Ryggsøylen er stivet opp med metall.
Etter noen titalls meter har han fått opp farten. Ørjan kaster et blikk på stoppeklokka.
Snitthastigheten bør være på rundt 15 kilometer i timen.
– Utfordringen er å styre, Det er en liten kneik i på den andre langsiden som er ganske hvass.
Siden oktober har Harald tilbakelagt 600 kilometer på treningsbanen på Bislett.
– Det er imponerende hva han får til. Helt utrolig egentlig, hvor mange muligheter han gir seg selv ved å være så sprek. Jeg må noen ganger tenkte på det sedate samfunnet som er i dag, 40-årige damer som knapt kommer opp av gulvet fordi de har spist på seg litt for mye.
Ett minutt og 54 sekunder senere er Harald tilbake. Han hiver etter pusten.
– Ai, ai, ai. Det gikk litt for fort.
– Litt for fort, ja! Nå må du bruke pausen godt, hvis ikke blir det stjernesprekk.
Ørjan tar tak i armen til Harald og tøyer. Det gjelder å holde skadene unna.
– Ett minutt igjen nå, så er vi i gang igjen.
Lyden av løpende joggesko kommer nærmere.
– Vi venter til de der har løpt forbi. Så har vi noen harer.
– Pleier du å ta igjen de andre som trener her?
– Det kommer an på hvem det er. Det er mange veldig raske folk her. Er det Ezinne Okparaebo har jeg ikke tjangs.
Tar pullups med rullestolen hengende under
Harald biter tennene sammen.
Det er slutten av april, sur vind og småregn. 31-åringen henger etter armene fra et treningsstativ utenfor de store grå byggene på Rud idrettspark.
Tre assistenter står under og holder rullestolen, stropper fast Haralds venstre arm til treningsapparatet.
– Skal du ha på briller eller ikke?
– Ta de av.
De tre assistentene trekker seg tilbake.
Harald og rullestolen blir hengende en halvmeter over bakken.
Han drar seg opp etter armene, til hakespissen er godt over jernstangen. En gang, to ganger. Tre ganger.
De andre teller høyt. Kommer med oppmuntrende tilrop.
– Fem ... fortsatt veldig bra.
– Seks. BRA!
– Syv ... en igjen.
Assistentene løfter Harald og rullestolen trygt ned på gresset igjen. Han får en beige dunjakke over skuldrene. Lua trekkes ned over ørene, litt for langt ned.
-Henter du vektvesten.
Jøran skynder seg bort til bilen. Henter en svart vest, som blir drapert utenpå både Harald og rullestolen. 10 kilo ekstra.
Harald flirer.
– Jeg løfter og de organiserer.
Styret løsnet
Harald sykler helst på egen sykkel, men under konkurransen skal han bruke en spesialtilpasset tandemsykkel. Harald skal sitte foran, mens håndballspiller Mie Sando fra Stabæk håndballs elitelag skal sitte bak og holde orden på styringen.
I begynnelsen av mai, er Mie og Harald ute på selve jomfruturen.
De stiller i matchende antrekk: svarte og hvite trikoter med sponsornavn oppover ermene. Det gir nok penger inn til å dekke kostnadene.
– Jeg har ikke noe realistisk forhåpning om å kunne leve av dette.
Han sper på inntektene som frilans journalist med eget firma.
Turen gikk ganske greit, synes de to. Litt småjusteringer, bare, sånn som at sykkelstyret løsnet.
– Og så må vi tenke litt mer taktisk rundt gir og bakker. Jeg styrer jo giret for Harald også … jeg styrer i grunnen alt.
De har stoppet i bunnen av Løkebergbakken. Rett ved står russebussene parkert på rad og rekke.
Mie vrir umbraco-nøkkelen noen runder mot høyre. Rusker i styret for å sjekke at det sitter fast.
– Vi må ha maks pinne hele veien. Tungt gir er best med tanke på å dele belastningen.
De er i rute, mener Harald. Noen langturer til, så er de klare til start.
- Jeg føler at jeg har lagt et bra teningsgrunnlag gjennom vinteren.
6 mil på fire timer
Lørdag 28. juni klokken 14.40 går startskuddet på Eidsvoll, den korteste av de seks traseene i sykkelrittet «Den store styrkeprøven» hvor strekningen Trondheim- Oslo er den mest kjente.
Ca 500 deltagere har så langt meldt seg på den seks mil lange distansen fra Eidsvoll til Oslo.
De raskeste bruker under to timer, mens hovedfeltet klokkes inn på mellom to og tre timer.
Harald starter i puljen som heter "3 timer pluss". Han håper å komme i mål på rundt fire.
Harald er ikke den eneste som stiller med håndsykkel, I fjor brukte en tysk deltager 30 timer fra Trondheim til Oslo. I år skal en kvinnelig deltager fra Sveits prøve seg på samme distanse.
– Jeg har bedt Mie tråkke så lite som mulig. Vil helst gjøre jobben selv. Det er viktig for meg å ikke fremstå som en passasjer.