Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Vil våre eldre bo hjemme lengst mulig?

Til slutt havnet pappa til alt hell på Stabekk Hospice. Der fikk han den behandlingen han ønsket og følte seg trygg, skriver innsenderen.

Foto: Knut Helbak

Hvis en sykdom i siste fase av livet er så alvorlig at man er redd for å være alene, stelle seg selv, ikke klare å lage mat, redd for å sove og ikke klare å komme seg ut alene - ønsker de da å være alene, og er det et verdig liv?

Det siste året av pappas sitt liv var det virkeligheten. Han ønsket å føle seg trygg og at noen så ham. Han hadde besøk fra hjemmebaserte tjenester morgen og kveld. Min søster og jeg var på besøk nesten daglig. Men det var mange timer alene. Far var alvorlig syk. Det ble mange innleggelser på sykehuset, videre på korttidsopphold og rehabilitering. For hvert opphold ble han svakere fysisk, mer engstelig og redd for å komme hjem.

Min pappa ønsket en sykehjemsplass der han kunne føle seg trygg og få hjelp til helt elementære pleiebehov, som stell og mat. Hans sykdom var såpass alvorlig, slik at han aldri ville kunne bli bedre, men ønsket stell og omsorg i den siste fasen av livet.

Tildelingskontoret økte antall besøk i døgnet, og mente med det at han ville klare seg bra nok hjemme. Det var ingen som spurte hva han ønsket og hvilke utfordringer han strevde med og hva slags behov han hadde. I perioder måtte jeg bo hos ham for at han skulle føle seg trygg. Da ble han roligere og sov mye bedre. Matlysten var liten, men ved å spise sammen, ble appetitten gjerne bedre.

Pappa trengte en trygg tilværelse i sin siste fase av livet

Samarbeidet med fastlege og tildelingskontoret var krevende, de hadde prosedyrer på hva den pleietrengende hadde behov for. Løsningsforslag og beslutninger ble tatt over hodet på den berørte og oss som pårørende. Vi kunne ofte føle oss masete og klagende. I etterkant så vi ingen evaluering av de tjenester som ble iverksatt.

Pappa trengte en trygg tilværelse i sin siste fase av livet. Han var avhengig av oksygenmaske og rullator det siste året, og behovet for helt elementær hjelp i det daglige var stort. Toalettbesøk kunne være en stor anstrengelse og utfallet kunne være å måtte vente til en hjemmesykepleier dukket opp.

Til all hell havnet han til slutt på Stabekk Hospice, der han fikk den behandlingen han ønsket. Der opplevde vi god omsorg og trygghet som vi hadde savnet. Pappa sa den siste tiden at han følte seg trygg. Jeg fikk mange fine og gode samtaler den siste tiden med pappa, men det var synd at det skulle ta så lang tid før han fikk den riktige omsorgen.

Pappa var en engasjert og sosial person, vokst opp i Bærum. Han var yrkesaktiv frem til sitt 70-årige liv, men grunnet en hjerteoperasjon måtte han trekke seg tilbake. Hele livet var han en positiv bidragsyter som engasjerte seg i mange sosiale sammenhenger. Han fortjente bedre.

Det handler om å tilrettelegge på best mulig måte for den enkelte. Planlegge i forhold til den helsemessige tilstanden og gjerne være i forkant av utvikling av sykdommen, slik at når situasjonen tilspisser seg så er man bedre forberedt. Det er viktig å lytte til den enkeltes behov, være i dialog med pårørende og ta hensyn til dem det gjelder.

Er Bærum da en kommune hvor vi har en verdig eldreomsorg?

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.