Vikarierende argumentering?

I et innlegg i Budstikka 11. april skriver psykologspesialist ved Blakstad sykehus Wenche Ryberg at språkliggjøringen til oss som ønsker å bevare og utvikle Blakstad sykehus, tyder på vikarierende argumentering.

Den vikarierende argumentasjonen består ifølge psykologspesialisten i blant annet at vi som pasienter i vårt innlegg «Lytt til oss som har skoene på» (Budstikka 29. mars), tar til orde for at vi om vi igjen skulle være i behov av innleggelse, heller vil at det skal skje i grønne omgivelser på Blakstad enn i en betongblokk i Drammen sentrum.

Dette er fra vår side på ingen måte vikarierende argumentasjon. Når du er i psykisk krise, så er i tillegg til god behandling (som vi også skrev noe om hva bør inneholde), omgivelsene viktige. Følelsen av å ikke være innesperret, men å ha muligheten til å komme ut i grønne omgivelser (med eller uten følge) er helt avgjørende.

Tegningene av psykiatribyggene ved nye Drammen sykehus viser betongblokker med luftegårder i atrium i midten og på taket og minner om et fengsel. 

Det er heller ikke mulig å sammenligne omgivelsene på Blakstad med omgivelsene i Drammen sentrum slik psykologspesialisten gjør i sitt innlegg.

Behov for oppgradering og modernisering av byggene på Blakstad kan ikke være et vektig argument for samlokalisering, ei heller gjelder det for integrering og normalisering.

Oppgradering, modernisering og nybygg kan finne sted på Blakstad, uten at den verdifulle tomten selges for å delfinansiere nye Drammen sykehus.

Mange alvorlig psykisk syke får ikke god og nok hjelp gjennom korte innleggelser på distriktspsykiatriske sentre og poliklinisk oppfølging. Kommunene er heller ikke i stand til å ivareta alvorlig psykisk syke på en god måte gjennom døgnet.

Konsekvensen av nedbyggingen av langtidsavdelinger er ikke at vi som strever mest, får ta del i fellesskapet og være en del av alles normalitet, slik psykologspesialisten skriver.

Konsekvensene er derimot ofte utenforskap, isolasjon og gjentatte akuttinnleggelser med kortvarig krisehåndtering, før vi igjen sendes ut til den uholdbare situasjonen som gjorde at vi ble innlagt. 

Det sier seg selv at når mer enn halvparten av de som innlegges, skrives ut innen syv dager (mange kommer ikke lenger enn mottaksposten), så får man ikke tid og rom til å komme seg.

Vi ønsker derfor ikke, slik psykologspesialisten skriver, å få være med på lasset (fra Blakstad til Drammen) uansett hvor psykotiske, sinte, triste, redde, rusa, skitne eller skumle vi måtte være.

Å omtale oss på en slik måte må, mer enn bygninger som trenger modernisering og oppgradering, sies å være det virkelige gufset fra fortiden.