Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

«Uten å blunke» er en underdrivelse

– Jeg har observert hvordan Bærum kommunes tildelingskontor bedriver sin praksis overfor brukere og pårørende i Bærum uten å blunke, skriver innsenderen, som forteller sin historie i kjølvannet av debatten som har oppstått etter at Budstikka fortalt om MS-syke Lisbeth Hjortland (51).

– Jeg har observert hvordan Bærum kommunes tildelingskontor bedriver sin praksis overfor brukere og pårørende i Bærum uten å blunke, skriver innsenderen, som forteller sin historie i kjølvannet av debatten som har oppstått etter at Budstikka fortalt om MS-syke Lisbeth Hjortland (51).

Foto: KIM VAN DER LINDEN

Kåre Willoch uttalte at et samfunn kan måles ut fra evnen til å behandle de svakeste. Jeg skulle ønske han fremdeles var i live og kunne røske tak i sine egne partifeller. 

En mentor av hans kaliber er hva makthaverne i Bærum trenger nå. For en ting er evne, noe ganske annet er vilje. 

Jeg har som Øyvind Gedde beskriver (Budstikka 22. april), observert hvordan Bærum kommunes tildelingskontor bedriver sin praksis overfor brukere og pårørende i Bærum uten å blunke.

Tildelingskontoret i Bærum er underlagt et lovverk der de har ansvaret for å gi brukere og deres pårørende den støtten og avlastningen de er i behov av. Dette er hjemlet i norsk lov, men tildelingskontoret i Bærum synes å leve i sin egen boble.

En kjent hersketeknikk er «taushetsstraffen». Vår saksbehandler lovet i mai 2021 å ringe meg tilbake uten at dette enda har skjedd, altså nesten et år senere. 

I mellomtiden har jeg kontaktet ledere, som er skremmende lite opptatt av forvaltningsloven. Norsk lov pålegger kommunen å svare på henvendelser, søknader og klager innen rimelig tid. Jeg kan dokumentere at søknader og ulike klager i årene 2020 og 2021 ikke er blitt besvart av tildelingskontoret, noe som resulterer i uforsvarlige tjenester og manglende avlastning som pårørende. 

Til og med Statsforvalters føringer, og en fire ukers frist på å rette feilene, er totalt neglisjert av kommunen. Etter 18 måneders søknads- og klageprosess, som inkluderer medhold hos Statsforvalter, står jeg som pårørende fremdeles uten rettssikkerhet eller kontakt med saksbehandler ved tildelingskontoret i Bærum.

Det eneste jeg vet at tildelingskontoret er virkelig gode på, er å finne grunner til ikke å tildele brukerstyrte tjenester. De har en omfattende historikk med å forsøke å overtale andre instanser til å gi pårørende som meg forståelsen av at det er nytteløst å søke omfattende helse- og omsorgstjenester i kommunen. 

Som pårørende erfarer jeg å være en persona non grata hos tildelingskontoret i Bærum, etter å klaget på måten de opptrer på. Jeg har fått medhold hos Statsforvalter, men det bryr ikke kommunen seg om. 

Det nærmeste jeg kommer informasjon om saksbehandling er en minimalt bemannet servicetelefon. De som sitter der, kan de ikke engang opplyse om hvilke tjenester man har krav på. Pårørendes beskjeder – som bes videreformidles til saksbehandler – når ikke frem, eller de ignoreres.

Tildelingskontoret er som en lukket hermetisk boks, og det eneste jeg lærer meg, er at oksygenet man trenger for å leve, er en begrenset ressurs for pårørende, og at boksen deres gjør det veldig mørkt å søke tjenester man som pårørende har krav på.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.