Torsdag 7. september spilte Volbeat i Telenor Arena. Det er under et år siden danskene sist besøkte hovedstaden. I oktober i fjor spilte Volbeat i Oslo Spektrum, men nå hadde de altså forvillet seg ut til den forhatte arenaen i Bærum.
Les også: Stabæk vil vurdere Telenor Arena i vanskelig byggeperiode
Les også: Trump til Bærum?
Og med seg i dragsuget tok de både Amorphis og Breaking Benjamin.
Først ut var finske Amorphis. Men det var åpenbart ikke noen stor fordel å åpne ballet, de fikk dessverre kveldens dårligste lyd.
Dårlig lyd på Telenor Arena sier du? Sjokk! Lydbildet var grøtete, og vokalen druknet helt, så man ble liksom aldri dratt helt inn i konserten. De fikk dessuten bare vise seg frem i en halvtime, så før folk rakk å få med seg hva som skjedde på scenen, var det over.
De neste som skulle ha lydsjekk for Volbeat var Breaking Benjamin. De hadde 40 minutter på seg til å overbevise meg, uten særlig hell. Det hjalp heller ikke at lyden var så crappy selv da Benjamin Burnley snakket mellom låtene, at man ikke fikk med seg hva han sa.
Etter en 40-minutters changeover kom Motörheads «Born To Raise Hell» på anlegget, og varslet at noe var i ferd med å skje på scenen. Sceneteppet falt med et brak da Volbeat entret scenen og satte i gang med «The Devil’s Bleeding Crown» fra fjorårets skive «Seal The Deal & Let’s Boogie», og det var umulig å ikke komme i godt humør.
Lyden var vesentlig bedre, og høyere, enn ved de to foregående konsertene.
Og akkurat idet jeg tenkte at dette muligens var noe av det bedre jeg hadde vært vitne til lydmessig i Telenor Arena, så forsvant jaggu lyden!
Det gjorde bandet også. Etter «Fallen» gikk de av scenen mens de lot «noen» se på saken. Og det skulle ta ti minutter, og en aldri så liten pipekonsert, før de kom tilbake.
Michael Poulsen prøvde charmig å forklare det hele med «I guess somebody in the building thought the show was over». De prøvde å få opp stemningen igjen med «Slaytan», «Dead But Rising» og pyro.
Personlig fant jeg ikke helt rockefoten igjen før de noen låter senere oppfordret publikum til å skru på mobiltelefonene mens de skulle synge om meningen med livet; «For Evigt» skapte allsang og et massivt lyshav i salen, og konserten ble avsluttet med store mengder hvit konfetti.
Telenor Arena har vel aldri hatt rykte på seg for å være gode på logistikk. Det viser seg gang på gang i eviglange dokøer og barkøer.
I tillegg tar det en evighet å tømme arenaen, med like eviglang labyrintgåing. Og for ikke å glemme de lange busskøene.
Så denne gangen tenkte jeg at jeg skulle teste å kjøre bil for en gangs skyld. Epic fail!
De få parkeringsvaktene som var der da vi parkerte, hadde tydeligvis null kontroll på hvordan de skulle tømme en stor parkeringsplass. Her var det fullt anarki og en ikke-eksisterende køordning.
Det var bare å smøre seg med tålmodighet, og forberede seg på å bli stående i, ja du gjettet riktig, en evighet. Eller «For Evigt» som Volbeat ville sagt det.
Da vi omsider nærmet oss utgangen, ble det tydelig at én eneste Pro Sec-vakt sto for dirigering av alle bilene på hele parkeringsplassen, kledd i svart så han knapt var synlig i mørket.
Gleden ved endelig å komme seg ut på veien var også kortvarig, da det viste seg at vi ble omdirigert rundt halve Fornebu før vi kunne vende snuta i den retningen vi egentlig skulle.
Les flere artikler på Budstikka.no/debatt
Fra Volbeat gikk av scenen til jeg hadde bilen på Ring 3 tok det 1,5 time! Man skjønner at arenaen suger når man har begynt å elske Oslo Spektrum …
---
Teksten er utdrag fra en lengre konsertanmeldelse på norwayrock.net. Red.