Foreldredilemma i Stabæk håndball – makt, ildsjeler og økonomistyring

HÅNDBALL: – Jeg vil dele noen refleksjoner og håper det kan bidra til gode verdibaserte diskusjoner, skriver innsenderen om situasjonen i Stabæk håndball. Her eliteserielaget etter en kamp i Nadderud arena i mai.

HÅNDBALL: – Jeg vil dele noen refleksjoner og håper det kan bidra til gode verdibaserte diskusjoner, skriver innsenderen om situasjonen i Stabæk håndball. Her eliteserielaget etter en kamp i Nadderud arena i mai. Foto:

Av

Det er uro i rekkene i Stabæk håndball.

DEL

Jeg ønsker å beskrive mitt dilemma: Skal jeg forlate Stabæk fordi jeg har mistet tilliten til styret og hvordan de driver idrettslaget, eller skal jeg la datteren min spille sammen med vennene sine slik at hun fortsetter med den flotte lagidretten så lenge som mulig ut i ungdomstiden?

Les også: Trener nektet å ta styreleder i hånden etter siste kamp

Les også: Krever større beløp av Stabæk

Les også: Stabæk har fått eliteserielisens

Jeg skriver fordi jeg mener at det er vi foreldre som bør snakke høyt når urett skjer.

Siden oktober 2016 har jeg fulgt styret i Stabæk og vært tett på flere situasjoner som har utspilt seg, først som forelder, deretter som oppmann gjennom en stri periode.

Jeg vil dele noen refleksjoner og håper det kan bidra til gode verdibaserte diskusjoner.

For meg er en ildsjel i idretten en som har et sterkt engasjement, en som strekker seg langt for å bidra til et fellesskap og lagånd, en som setter seg selv til side for å gi noe til andre.

En ildsjel trekker med seg mange, engasjerer og motiverer flere til å bidra og får gjerne et stort nettverk av lojale bidragsytere.

En ildsjel drives ikke av makt eller penger, men en «takk for innsatsen» er mer enn nok bensin til å drive dem videre. De er givere.

Idretten trenger ildsjeler. De bygger relasjoner, og det skaper både mestring, prestasjoner og bredde i idretten.

Ildsjeler tar vare på utøvere slik at de som vil bli gode, får mulighet til det, og de som vil ha det gøy, kan bidra med dommeroppgaver eller som barnetrenere fordi de ønsker å fortsette å være engasjert uten nødvendigvis å bli toppidrettsutøvere.

Det er en et samspill, et helt økologisk system drevet av åpenhet og fellesskap.

Stabæk håndball har hatt mange ildsjeler. Dessverre har vi siden oktober i fjor mistet fire viktige bidragsytere: Markus Rossavik, Daniel Spanic, Anki Lian Spanic og Linda Lynaas Wulff.

Måten de har blitt skjøvet ut av klubben, hver på sin måte, er under enhver kritikk.

Det verste er at disse fire nå i ettertid blir hetset av styrets medlemmer overfor naboklubber – også der de har startet nye engasjement.

Hva tenker styret i Stabæk at de skal oppnå med det? Det er her de bommer på nettverket til ildsjelene. Det er nemlig lojalt.

Ildsjeler bidrar til ren økonomisk vinning, de tiltrekker seg medlemmer og sponsorer og gir det lille ekstra som gjør at et idrettslag sparer penger og får fler til å bidra på samme måte.

I løpet av 2016 bidro Spanic-ene til inntekt på 1,4 millioner kroner til Stabæk gjennom sitt engasjement, lokal kunnskap, sterke relasjoner og en genuin iver etter å få Stabæk på fote.

Da transporten til Akademiet var vanskelig, tok de opp privat lån for å kjøpe buss, slik at Daniel kunne kjøre jentene fra skolen. Dette er bare ett lite eksempel av utallige bidrag – langt utover forventet beskrivelse av vervene de har hatt i klubben.

Les også: Protesten fra Stabæks assistenttrener

Les også: Fikk to priser – fortsatt ikke fornøyd

Noen ganger kan ildsjeler oppfattes krevende og kritiske, da de både har kunnskap og iver som kan virke krevende for et styre å forholde seg til.

Når et styre ikke lytter til råd og samarbeider med driverne i klubben, men velger det motsatte for å demonstrere makt, da skaper det så mye frustrasjon at det utspiller seg en maktkamp.

Denne har styret i Stabæk håndball skapt helt selv.

Ildsjeler som lenge ønsket å bidra til å få Stabæk håndball på fote, de fremstilles nå som bråkmakere.

Markus er visstnok bare skuffet etter å ikke ha fått elitetrenerjobb, og Anki, Linda og Daniel er plutselig illojale?

Er det ikke ledelsens oppgave å forvalte ressursene i alle virksomheter?

I et idrettslag handler det i stor grad om å samarbeide med ildsjelene, lytte og lede med demokratiske og sportslige verdier. I Stabæk håndball er det heller blitt en tendens til knebling av de noe kritiske røstene.

Vi som har tatt kampen, stilt spørsmål, satt oss inn i alle detaljer og varslet om dårlig sportslig ledelse – må vi tie?

Kommer styret til å fortsette å snakke stygt om meg og alle med meg som kritiserer ledelse som ikke hører hjemme i et idrettslag?

Jeg undrer meg hvordan et styre i en idrettsklubb har råd til å motarbeide ildsjelene? Hvilken strategi har de når de gjør dette? Hvilke verdier driver de klubben på?

Jeg ser dessverre store ord uten handling. Det har allerede fått negative konsekvenser, spillere forlater klubben, sponsorer blir kritiske, og det ulmer fortsatt blant mange foreldre i bredden.

Når ildsjelene blir tråkket på, da er det ikke bare enkeltpersoner som blir borte, da mister hele miljøer en glød.

Jeg opplever at mange sitter med samme dilemma som meg. En stor del av grunnen til å drive idrett er samspillet og ønsket om å tilhøre et sosialt miljø.

Når vi som foreldre opplever at styret tar dårlige beslutninger, så bør vi kanskje velge en annen klubb, men det er mer enn idretten som blir satt på spill – det er samholdet mellom jentene i laget som trekker.

At både styreleder og sportslig leder forklarer Rossaviks sinne og reaksjon på siste kvalik for Stabæk elite med at han var skuffet, det har blitt kommentert før i Budstikka.

Det er respektløst å fremstille en ildsjel som en sutrekopp. Det skurrer skikkelig.

Hvis jeg ikke får en jobb jeg har søkt, så går jeg ikke til media og klager. Det ligger så mye mer bak som dessverre ikke kommer frem.

Og grunnen til at ildsjelene ikke stritter imot, er at de er underlagt en leder med styringsmakt. De har ikke noe de skulle sagt når de blir bedt om å forlate klubben.

Når leder av et idrettslag bruker sin makt på denne måten, da må noe være galt. Et idrettslag! Jeg håper bare folk tenker seg om to ganger før de kjøper slike forklaringer.

Når styret i Stabæk håndball sier at de skal kutte kostnader ved at spillere fra elite skal bidra på Akademiet, da lugger det igjen.

Stabæk Akademiet har aldri tidligere hatt kostnader til trenere. Det er altså ikke noe å spare der, men foreldre som ikke vet – de tar jo utsagn som dette for god fisk, for i Norge så stoler vi på folk, vi har generelt tillit til at det som sies er sant.

Det blir også kommentert at breddeidretten nå betaler mindre for elite enn før, og at økonomien til Stabæk håndball er bedre.

Vi foreldre ønsker å tro på det, men jeg har ikke klart å finne tegn til dette, selv om Budstikka skriver at regnskapet er i pluss.

Dersom økonomien faktisk var bedre, burde det være lett å vise tall og sammenligne regnskapene fra de to siste årene, uten at jeg som forelder savnet poster i regnskapet.

Dersom det stemte at økonomien så bedre ut, da skulle styret ønsket å vise dette frem og kalt inn medlemmene til årsmøte i henhold til forskrifter fra Norges idrettsforbund, og evnet å legge frem regnskapet for medlemmene. Men det skjedde ikke.

Og når det ikke er åpenhet, da bør vi som medlemmer bli skeptiske.

Jeg har derimot sett tall som indikerer at Stabæk håndball fremdeles har over 1 million kroner i negativ inntekt. Tallene som er lagt frem, viser bare at Stabæk har betalt gammel gjeld, men viser ikke at den er erstattet med ny gjeld.

Underskuddet ser like stort ut. Det kan se ut som at styret i Stabæk pynter på sannheten, og sanker lovord for at de har gjort en stor økonomisk jobb, men har de egentlig det?

For mange foreldre som har barn i Stabæk håndball, er det et vanskelig dilemma om dagen. Barn ønsker å fortsette idrett med vennene sine, men foreldre skal fortsette å betale og bidra til en klubb som arbeider mot demokratiet og tar avgjørelser uten å lytte til fellesskapet.

Jeg har mistet tilliten til styret, men hva i all verden skal min datter forstå av det?

Jeg strides derfor mellom å forklare henne hva som egentlig skjer og bytte klubb, eller å svelge urettferdighet og la henne fortsette.

«Du skal ikke tåle så inderlig vel – den urett som ikke rammer deg selv» er et ordtak som gjør at vi mennesker fortsetter å kjempe for rettferdighet, demokrati og likhet. Selv når det ikke rammer oss direkte.

Men i idretten blir det komplisert når det ikke er meg det går ut over. Fordi det er barna det gjelder, så lar vi det fortsette. Det er bare lettere å se fremover, legge lokk på de feil som har blitt begått. Late som om alt er greit.

Dessverre blir det de som varsler om urett, som utad blir syndebukker. Dette er varslingsproblematikk, og det ser man en økende tendens til mange steder i samfunnet; så mye at IT-selskaper utvikler software som skal ivareta en anonym varsler.

Når frustrasjon hos en ildsjel i tillegg skinner gjennom, da stemples de som klagete, negative og illojale. Når ildsjelen, som er selve skaperen av grunnmur til lojalitet – selv blir angrepet som illojal, da oppleves det som grov urettferdighet.

Foreløpig velger jeg å trekke meg som bidragsyter og deltar i stillhet, men jeg har vond smak i munnen.

For meg ser det ut som at makt vinner over lagånd. Enkeltprestasjon vinner over fellesskap. Mindretallskupp fortsetter, og ildsjeler tråkkes på og svertes som illojale og sutrete.

Det gjør vondt å se på. Vondt når medlemmer blir servert informasjon og de tror på det. Vondt å se ildsjeler miste fotfestet og et idrettsmiljø fortviler uten å nå frem.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

Jeg sier som Astrid Lindgren: «När människor med makt slutar att lysna på folk. Då är det dags at byta ut dom.»

(En forkortet versjon av dette innlegget er trykket i papiravisen. Stabæk håndballs styreleder Jon Wilmann har fått tilbud fra Budstikka om å svare på kritikken, men ønsker ikke å besvare innlegget. Red.)

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags