Lærer om Bærumsskolen: – Varsler stoppes internt

ADVARER: – Dessverre er det slik at kommunens aktive omdømmebygging virker direkte ødeleggende på muligheten til å få presis og representativ informasjon fra grasrota om hvordan møtet mellom tjenesteyter og tjenestemottagere arter seg i praksis, skriver lærer Sigrun Strømsheim.

ADVARER: – Dessverre er det slik at kommunens aktive omdømmebygging virker direkte ødeleggende på muligheten til å få presis og representativ informasjon fra grasrota om hvordan møtet mellom tjenesteyter og tjenestemottagere arter seg i praksis, skriver lærer Sigrun Strømsheim. Foto:

Av

Det er fint og viktig at rådmannen sier klart og tydelig ifra om at det er ønskelig og nødvendig med innspill fra alle nivåer i kommunen for å gjøre riktige prioriteringer og retningsvalg (Budstikka 5. november).

DEL

Det er ikke vanskelig å være enig i dette. Imidlertid er det ikke nok at kommunen «ikke frykter» og «er åpne for» innspill.

Les rådmannens innlegg her: Bærum kommune frykter ikke åpenhet

Vi skulle gjerne sett at kommunen aktivt inviterer ansatte til å komme med innspill og behandler det som kommer, med respekt og åpent sinn.

Dersom rådmannen virkelig ønsker at dette skal bli en realitet og ikke bare fine formuleringer med svært begrenset reelt innhold, kan han få noen velmente råd fra grunnplanet her:

En oppfatning av at lojalitet og positiv ja-innstilling er det som ønskes, har spredt seg i kommunen.

Dessverre er det slik at kommunens aktive omdømmebygging virker direkte ødeleggende på muligheten til å få presis og representativ informasjon fra grasrota om hvordan møtet mellom tjenesteyter og tjenestemottagere arter seg i praksis.

Det er synd, for i bunn og grunn er det jo nettopp disse møtene som er hele hensikten og målet med enhver stilling i kommunen, fra rådmannen på toppen, via administrasjon og ledelse ned til den enkelte ansatte skoleassistent eller omsorgsarbeider.

Harald Sævareid skrev klokt om omdømmekravet i Budstikka 2. november. Jeg slutter meg til hans synspunkter der.

Skryt er hyggelig når det kommer utenfra. Selvskryt, derimot, er ikke bare pinlig å bevitne, det er destruktivt ved at det skaper en kultur hvor man har overdrevent positivt fokus og mange flotte formuleringer, mens faglige motforestillinger gjemmes bort.

Når rådmannen skriver at man har satset «målrettet på (…) robusthet», er det fine ord, men kan noen vennligst forklare hva som konkret ligger i det?

Når han trekker frem «tidlig innsats», skaper dette også positive assosiasjoner. Tidlig innsats i seg selv er en god ting så lenge det gjøres i trygge rammer som ivaretar eleven.

Men rekker det opp til toppen dersom en lærer påpeker tvilsom ressursbruk og store faglige svakheter i at lite vitenskapelige metoder med lav validitet brukes på å kartlegge femåringer de første skoleukene?

Hvordan skal det skapes «robuste» barn når femåringen møter testing og inndeling basert på resultater av disse etter kun et par uker på skolen, til og med før de har rukket å bli kjent med selve skolesituasjonen?

I hvor stor grad er det rimelig å forvente stadig bedre resultater med stadig reduserte ressurser? Kan resultatet av mindre ressurser faktisk på et punkt bli at man må tilpasse forventningene?

Les også: Utdanningsforbundet mener ytringsfriheten trues i Bærumsskolen

Dette er eksempler på debatter som burde vært tatt offentlig. I stedet opplever kritiske lærere at diskusjonen stoppes i første ledd internt, gjerne med begrunnelsen at dette er vedtatt av kommunen og at man skal være lojal mot dette.

De rent faglige argumentene kommer ikke fra toppen og ned, og dessverre virker det som de heller ikke slipper gjennom nedenfra og opp.

La oss ta eksempelet Kari. Hun er lærer og opptatt av at det oppdraget samfunnet har gitt henne i å undervise skal utøves i tråd med den fagligheten hun har tilegnet seg gjennom utdannelse og erfaring.

I tillegg er hun opptatt av at midlene samfunnet bruker på skolen skal utnyttes mest mulig i tråd med skolens samfunnsoppdrag.

Hvilke muligheter har hun så dersom hun opplever å bli dirigert til å iverksette retningslinjer som hun opplever er i strid med hennes faglighet eller samvittighet?

Når hun diskuterer med kollegene, kan hun oppleve at det er ulike meninger om temaet. Noen er likegyldige. Andre er resignerte, etter at de opplevde at alarmerende røde tall på en medarbeiderundersøkelse for noen år siden ikke fikk andre konsekvenser enn at personalgruppen fikk besøk av «eksperter» fra kommunen som kurset dem at de må være mer positive og endringsvillige. Noen kolleger er enige med Kari, og andre er uenige med henne.

I noen saker vil diskusjonen bidra til at Kari mener dette er en viktig skoledebatt som resten av samfunnet bør ta del i, og at det er viktig at kommuneledelsen får vite om praktiske konsekvenser av retningslinjer de har gitt.

Les også: Ansattes ytringsfrihet i Bærum

Les også: Vil Venstre ta debatten?

Enten kan hun da ta opp temaet internt, som normalt vil være førstevalget, eller hun kan gå til media.

Dersom hun formidler sin bekymring internt til sin avdelingsleder, vil hun være avhengig av at avdelingsleder er enig i at det er viktig å ta saken videre til neste instans.

Ofte vil hun oppleve at det allerede her stilles spørsmål ved hennes lojalitet til føringene ovenfra. Kari føler seg sårbar når hun melder saker oppover. Det krever et visst mot. Ikke alle orker det.

For at meningen til Kari skal formidles videre, er hun også avhengig av at avdelingsleder orker å stå i det ubehaget og ekstraarbeidet som ligger i å melde saker videre til rektor.

Det er jo ikke hans sak, selv om han nå må videreformidle den. For avdelingsleder kan det være enklere å overbevise Kari om at «dette er vedtatt av kommunen» og at man skal være lojal og gjennomføre det som er bestemt.

Videre må rektor melde til sin seksjonsleder, som igjen må melde til skolesjef. Hvis rådmann skal få vite om saken, må skolesjef melde til ham.

I hvert av disse fem leddene er man avhengig av at en enkeltperson vurderer saken som viktig og verdt den ekstra innsatsen og det ubehaget som ligger i å melde fra oppover.

I tillegg vil man for hvert ledd man kommer oppover, være litt fjernere fra klassesituasjonen hvor problemet først ble registrert, og litt nærmere eierskap og ansvar for den situasjonen som kritiseres.

Man blir altså, for å si det enkelt, mindre habil. Dersom bare én av de involverte vurderer at saken ikke skal videre, munner Karis forespørsel ut i ingenting, på tross av at hun har ofret tid, krefter og i noen tilfeller anseelse hos sin ledelse på å si fra.

Kari vet også at dersom hun skal skifte stilling, må hun ha referanser fra sine ledere, og hun vil helst ikke fremstå som krevende eller vanskelig.

Det burde være åpenbart at dette er en svært sårbar struktur som ikke inviterer ansatte til å gi tilbakemeldinger oppover i systemet.

Dersom Kari opplever direkte regelbrudd eller farlige situasjoner, skal hun melde avvik via kommunens elektroniske system.

Dette krever tid. I en hektisk hverdag er det ikke satt av tid til dette. Dersom Kari likevel finner tid til å melde inn slik prosedyren pålegger henne, er det fortsatt opp til lederne over å vurdere om avviket er av en slik alvorlighetsgrad at det skal meldes videre.

Når Kari opplever at hun har meldt fra internt uten at det fører frem, kan det i noen tilfeller hende hun vurderer å gå til media med saken.

Da må hun vurdere den personlige belastningen det innebærer. I tillegg må hun vurdere om hun handler lojalt mot sin arbeidsgiver og hvordan hennes ledere vil se på at hun går ut i media.

Skal hun ta hensyn til «skolens omdømme»? Også eventuelle fremtidige arbeidsgiveres reaksjon kan være relevant her.

I tillegg må hun finne en måte å si fra på som ikke krenker personvernet til elevene, og selv om hun uttaler seg i generelle vendinger, kan hun risikere at folk som vet hvor hun jobber, kan gjenkjenne både elever, kolleger og nære ledere dersom hun ikke finner den riktige balansen mellom personvern og informasjonsbehov.

Med såpass mange begrensninger og svakheter ved både intern og ekstern varsling, er det ikke så rart at bare en svært liten andel av for eksempel eventuelt uheldige konsekvenser av kommunens føringer kommer ledelsen for øre.

Les også: Ytringsfrihet i Bærum?

Lærerne kan gi tilbakemeldinger om enkeltindividers opplevelser, enten det er egne eller elevers, men fordi det store flertallet av saker aldri når frem, vil de som faktisk blir meldt inn, fort bli ansett som enkelttilfeller eller unntak.

Dermed blir betydningen redusert og bagatellisert. Hvorvidt hver sak bare er toppen av et isfjell eller et enkelttilfelle uten stor systemisk betydning, vil være vanskelig å si for både ledere og varsler.

Dersom de reelle mulighetene til å nå frem med tilbakemeldinger hadde vært bedre, ville man fått et bedre grunnlag for å evaluere og eventuelt forsvare eller justere kommunens skolefilosofi.

Nå kan ledelsen holde frem som de stevner og si til seg selv at i og med at det er ytringsfrihet i kommunen og de nesten ikke hører noen klager, så er nok alt som det skal.

Det er bekymringsfullt at de store avgjørelsene om hvordan skolen skal drives, tas av personer uten reell kontakt med hverdagen i klasserommet.

For å bøte på dette må man i mye større grad aktivt søke informasjon om hva som fungerer og ikke fungerer i den praktiske undervisningen. Mer informasjon må komme oppover, og færre pålegg nedover.

Sett i gang evalueringsprosjekter som innebærer intervjuer med lærere og elever, lytt når Utdanningsforbundet informerer om at noe er galt og prøv å finne frem gjensidigheten i den ydmykheten dere forventer av oss når dere dikterer hvordan vi skal gjøre jobben vår.

Rådmannen nevner til slutt medarbeiderundersøkelsens vedlegg, hvor målet er «å minne om ytringsfriheten» og «se om budskapet vårt har kommet frem».

Dessverre prøver man å gjøre begge deler i samme setning i første spørsmål: «Vet du at medarbeiderne i Bærum kommune har ytringsfrihet? Ja, nei eller usikker?».

Spørsmålsstillingen inviterer åpenbart til en forhøyet andel positive svar, i og med at spørsmålet inneholder svaret.

Man burde selvfølgelig heller spurt mer åpent, for eksempel om hvordan de ansatte opplever ytringsfriheten i kommunen og om hvorvidt man opplever at det er ønsket at man kommer med innspill.

Det spørres også: «Er du kjent med kommunens etiske standard og din rett og plikt til å si fra om kritikkverdige forhold i kommunen?».

Ved å bruke «Vet du?» og «er du kjent med din plikt?» blir det nærmest flaut å svare noe annet enn ja.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

Om dette er symptomatisk eller bare et uheldig sammentreff vites ikke, men igjen får man inntrykk av at ledelsen er mest opptatt av å få de riktige og behagelige svarene, fremfor å få ut informasjon som sier noe om hvordan tingenes tilstand faktisk er …

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags