Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Russetiden som kanskje aldri kommer

– Å sitte alene på soverommet og regne mattestykker på egen hånd, uten læreren sin, kjentes tidvis nesten helt greit, så lenge vi kunne tenke på at om noen måneder kommer i hvert fall russetiden vår, skriver Nesbru-russ Kristine Heier (innfelt).

– Å sitte alene på soverommet og regne mattestykker på egen hånd, uten læreren sin, kjentes tidvis nesten helt greit, så lenge vi kunne tenke på at om noen måneder kommer i hvert fall russetiden vår, skriver Nesbru-russ Kristine Heier (innfelt).

Foto: TORE GURIBY OG PRIVAT

Det ser altså veldig lite lyst ut for den så høyt elskede russetiden vår. Det ser egentlig nærmere kullsvart ut.

Så satt vi her igjen. Tårene triller nedover kinnene. Datoen er 22. april 2021, og i dag skulle den beryktede russetiden vår begynt. 

Den har for lengst blitt flyttet til 17. mai, og det har vi alle slått oss til ro med. Vi trodde alle, eller våget i hvert fall å håpe på, at prognosene skulle være bedre innen nå. Men i dag holdt regjeringen enda en koronapressekonferanse. Beskjeden fra kulturministeren var klar og nedslående: 17. mai blir ikke som normalt i år heller. 

Dette kom kanskje ikke som noe sjokk; men styrken på tiltakene sjokkerer likevel, og de dreper det håpet som har holdt oss i gang. «Utenfor private hjem kan man på private sammenkomster samles maksimalt ti personer innendørs og tjue personer utendørs. (Dersom det går an å holde avstand).» 

Det ser altså veldig lite lyst ut for den så høyt elskede russetiden vår. Det ser egentlig nærmere kullsvart ut.

Russetid er ikke russetid bare fordi man sitter i en rød eller blå dress og føler seg mer voksen enn i forrige uke. 

Det oppleves faktisk rimelig sårende å høre Erna Solberg, statsministeren som jeg alltid har respektert og likt som trofast medlem av Unge Høyre, si på hennes konferanse til russen at «Joda! Det blir jo russetid. Men rulling, nei! Når gjør man det egentlig? Det tror jeg ikke blir noe av. Dere klarer vel å finne en digital løsning på det?». 

Livet har det siste året vært heldigitalt, og nei, vi vet alle at det ikke er det samme.

Som 2. klassinger i fjor blødde hjertene våre for 3. klassingene. Vi trodde de skulle miste russetiden sin, og beskjedene fra regjeringen lignet de vi får høre nå. Vi visste hvor mye de hadde gledet seg til denne tiden hele livet sitt. Vi visste om alle de tusener av kronene som ville ha gått tapt hvis de ikke fikk russetiden sin. 

Men smittetallene og det såkalte R-tallet stupte i takt med det fine været og strenge tiltak som var godt gjennomførte. De fikk russetiden sin likevel. Vi kjente deres glede som om den var vår egen, for vi kunne ikke kunne forestille oss hvor smertefullt det ville ha måttet være hvis de mistet den.

Vi mistet russeturen til Hellas som vi hadde planlagt siden starten av ungdomsskolen. Det gikk fint, for vi visste at alle måtte gjøre ofre – både sosiale og økonomiske. Vi kunne alltids ta den igjen neste sommer. 

Så vi fortsatte å planlegge og å betale inn penger i store summer, mens vi gledet oss vilt til bedre tider og den planlagte russetiden vår, som vi har gledet oss til siden vi gikk i 17. mai-tog i 1. klasse på barneskolen og samlet inn russekort. Gleden i øynene på russen var noe for seg selv; det visste vi allerede da.

3. klasse fløt forbi i en tåke av ensomhet, stress og forventning. Vi holdt motet oppe og jobbet hardt med skolen og russeforberedelser, til tross for den underliggende angsten. Russetiden har alltid vært lyspunktet i enden av den uendelig lange mørke tunellen, gjennom alle de ensomme helgene og feriene. 

Skolen har ikke på veldig lenge vært noe vi har følt tillit til. Om vi er på rødt eller gult nivå føles aldri som logiske avgjørelser i forhold til hvordan det preger psyken vår. Særlig vi ungdom i Oslo-området har vært hardt preget av hjemmeskole og en svært usikker hverdag. 

Selv tilbrakte jeg 18-årsdagen min isolert i karantene. Men å sitte alene på soverommet og regne mattestykker på egen hånd, uten læreren sin, kjentes tidvis nesten helt greit, så lenge vi kunne tenke på at om noen måneder kommer i hvert fall russetiden vår.

Russetiden er av mange ansett som noe veldig overfladisk. Det er forståelig at mange tenker slik, når man ser på det som en tankeløs fyllefest. Det kan ses ned på at vi privilegerte Asker-ungdommer som én buss bruker godt over en million kroner på en måneds tid med festing. 

Men bak de pengene ligger hundrevis av timer med både egen- og dugnadsarbeid. Det sier en god del om hvor viktig denne tiden er for oss at vi sier oss villige til å jobbe så hardt for den i tre lange år. Den markerer den viktigste overgangen av dem alle: overgangen fra å det å være ungdom, som har vært holdt nede av skolens rammer i 13 lange år, til å være selvstendige individ, klare for å ta fatt på den verdenen som ligger for våre føtter.

Russetiden har i alle tider gitt ungdom en anledning til å kjenne på den lykkerusen det er å klemme sine beste venner, og å kysse en du er litt småforelsket i. Det skal ikke underdrives hvor viktig det er for en ungdom å føle seg som en del av fellesskapet. Alt for mange har det siste året blitt sittende alene hjemme i helgene og følt på ensomheten. Vi trenger denne samlingstiden fylt med vennskap, kjærlighet og ren glede over å kunne samles og le sammen igjen.

Mediene elsker å fremstille oss som bortskjemte drittunger som ikke bryr oss om de eldre som kan bli syke av korona. Men de eldre og syke er vaksinerte nå, og vi har i lang tid ofret vår psykiske helse for deres fysiske. For det er virkelig slik som Bent Høie sa det i fjor; «neste sommer finnes ikke når du er ung». Året som russ eller året som førsteklassing på videregående kommer ikke igjen.

Jeg sliter med å begripe hva som hindrer regjeringen i å kunne tillate seg å vaksinere oss som kull når vi bare er noen tusen av de litt over 5 millioner innbyggerne i Norge. Vi ønsker oss bare en trygg russetid som ikke setter andre mennesker i fare for at vi skal få feste. Vi vil bare kunne klemme og kysse hverandre én siste gang uten å måtte tenke på at det skal bety at andre kan bli syke av det. 

Etter å ha mistet så godt som alt sosialt dette året som avgangskull, vil jeg nesten påstå at vi fortjener å få noe tilbake, og i hvert fall ikke å bli rakket ned på og bli kalt drittunger. Ja, vi har alle måttet gjøre store ofre, men det å miste ett år på kontoret som 45-åring er virkelig ikke sammenlignbart med det å miste det ene fantastiske året hvor du skal føle deg som av kongen av hele verden.

Innlegget ble først publisert på norskdebatt.no.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.