Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Rimelige boliger – en politisk spøk?

Kjære lokalpolitikere, slutt å snakk om rimelige boliger dersom dere ikke er villige til å bruke den makten dere har til å realisere målet, skriver Hans Kristian Lingsom, tidl. direktør i Bærum kommune.

Foto: KARL BRAANAAS

Lokalpolitikerne må bruke makten sin i boligpolitikken.

To ganger de siste ukene har noen prøvd å sette ønsker om rimelige boliger på dagsorden. Dagsnytt 18 hadde et innslag om dette og redaktøren i Budstikka fulgte opp med en leder i lørdagsutgaven 18. januar i år der hun maner til politisk handling.

Hvorfor er det så liten politisk interesse knyttet til å løse problemet med at så mange lavtlønnede arbeidstagere – som vi er avhengige av for å bemanne våre sykehjem, våre barnehager og kassa på Rimi eller Meny – ikke har mulighet til å bo eller skaffe seg bolig i Bærum? Våre politikere ønsker rimelige boliger, men gjør lite for å få det til.

Boligprisene stiger raskere enn lønnsveksten og prisstigningen ellers. Salgspris dekker byggekostnadene og noe går til de som har investert i boligprosjektet og forventer avkastning. Når disse kostnadene er trukket fra sitter en igjen med tomteverdien. Den tilfaller grunneieren. Den er den største enkeltposten i regnskapet og utgjør normalt 20 prosent eller mer av det beløpet du betaler for kjøp av en leilighet.

Hvorfor er det så liten politisk interesse knyttet til å løse problemet?

Hvis det offentlige ikke vil subsidiere rimelige boliger til leie eller eie for lavtlønnede, er det først og fremst tomtegevinsten til grunneieren man bør se nærmere på. En grunneier som ønsker å få realisert et boligprosjekt på sin eiendom legger gjerne frem et forslag til høy utnyttelse av eiendommen. Jo flere boliger han får bygge, jo høyere blir tomtegevinsten.

Det er kommunen som gjennom sin regulering skaper gevinsten for grunneieren. Burde ikke kommunen kunne kreve at grunneier sørger for at det kan bygges en viss andel rimelige boliger på tomten gjennom å avstå fra maksimal gevinst i det frie marked? Det var slik Husbankens virkemidler fungerte frem mot år 2000 da den utøvet en form for kostnadskontroll på deler av boligsektoren og kommunen på sin side satte krav om Husbankfinansiering for en andel av boligene.

Norge var et foregangsland på boligfronten i hele etterkrigstiden. I dag er vi den dårligste i klassen. Fjerning av Husbankens virkemidler koblet med nye lovregler som hindrer fri forhandlingsrett mellom utbygger og kommunen i boligspørsmål, har blitt et hinder for en fornuftig utvikling på boligsektoren med store konsekvenser for enkeltmennesker og for bysamfunn. Kommunen kan riktignok si til grunneier at dersom du ikke hjelper til med å innfri ønsker om rimelige boliger, så blir det ingen regulering av eiendommen din til boliger. Men det skjer ikke – av lett forklarlige grunner.

Men er det urimelig å stille slike krav til en grunneier som gjennom utbygging nyter godt av den infrastrukturen (skoler, barnehager, veier og grønne arealer) som fellesskapet og andre samfunnsutbyggere har skapt? Noen kan sikkert se parallellen til debatten om innføring av den såkalte lakseskatten begrunnet med at oppdrettsnæringen nyter godt av våre felles naturressurser.

Bør det gjeninnføres ordninger som hjelper folk inn på boligmarkedet eller lovendringer som gir kommunen virkemidler til å kreve rimelige boliger i en større utbygging? Dette er politiske spørsmål – i hovedsak for Stortinget. Men noen må få det opp på dagsorden. 

Kjære lokalpolitikere, slutt å snakk om rimelige boliger dersom dere ikke er villige til å bruke den makten dere har til å realisere målet.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.