Konkurs for spisesteder

FÅR ROS: – Maten på Strand er fantastisk; så fantastisk at det er mangelen på kundenes kvalitetsbevissthet at det ikke er fullbooket syv dager i uken, skriver innsenderen.

FÅR ROS: – Maten på Strand er fantastisk; så fantastisk at det er mangelen på kundenes kvalitetsbevissthet at det ikke er fullbooket syv dager i uken, skriver innsenderen. Foto:

Av

Konkursene i restauranter skjer på kontoret – ikke på kjøkkenet – svar på kommentar fra Jørgen M.B. Grønneberg 6. juni.

DEL

Med 30 års erfaring fra serveringsbransjen kan jeg slå fast at den dystre konkursstatistikken oftest skyldes «konkurs på kontoret», og ikke «på kjøkkenet» slik Grønneberg påstår.

Les også: Konkurs på kjøkkenet

Jeg vil også hevde at askerbøringer og bæringer til tross for sin kjøpekraft ikke er spesielt kvalitetsbevisste når det gjelder mat. Forklaringen på dette er enkel hvis man kjenner bransjen fra innsiden:

Det er enkelt å starte et serveringssted. Du trenger ingen spesiell utdannelse, og den første investeringen er overkommelig.

Man starter opp med overlegen optimisme og entusiasme, men etter kort tid oppdager nyetablerte restauratører at bransjen er den mest myndighetskontrollerte av alle.

Snart kommer henvendelser og krav fra myndighetene: El-Tilsynet, Arbeidstilsynet, Branntilsynet, regionale hovedverneombud, Mattilsynet, Skjenkekontrollen, Var-etaten, Plan og bygg, internkontrollsystemer, HMS, Tono, Gramo etc. etc.

Du må nå plutselig tilrettelegge, utbedre, installere, kjøpe, gjøre og betale for ting du ikke ante eksisterte.

Arbeidskrevende dokumentasjon og myndighetenes innkreving av et vell av avgifter begynner å ta kvelertak på bedriftens økonomi.

Mattilsynet og skjenkekontroll sendes inn på det som kan oppleves som rene razzia-raid flere ganger i året.

Sunn fornuft er aldri bra nok! Staten pålegger økte kostnader som ny minimumslønn (2018), nye krav til kassasystemer (2019) og mva. og arbeidsgiveravgift på tips. Det stopper aldri.

Det blir fort mindre fokus på kjøkkenet og mer fokus på kontorarbeidet. Personalets arbeidskapasitet må i større grad brukes til å tilfredsstille myndighetskrav enn til å lage god mat.

Dette fører til at man må begynne å ta snarveier som går utover kvaliteten på tallerkenen. Det er vanskelig å øke prisene. Da er det lettere å ty til servering av halvfabrikata.

De som kan vise til økonomiske resultater i denne bransjen, er stort sett kjeder som bygger på fabrikkprodusert mat som bare tines/varmes opp på bestilling.

Disse kjedene har ingen gastronomiske ambisjoner – kun økonomiske.

Det finnes kjederestauranter i Asker og Bærum som driver med overskudd, men jeg kjenner ingen kokker som spiser der, fordi de vet hvordan maten blir laget og hvordan den smaker.

På Naust derimot smakte maten utmerket, og det er mangelen på askerbøringers kvalitetsbevissthet som gjør at mange valgte bygdas kjederestauranter i stedet for å spise hjemmelaget kvalitetsmat som kokkene på Naust laget fra bunnen.

Naust gikk konkurs fordi lokalsamfunnet ikke er kvalitetsbevisst!

Strand Restaurant har ikke gått konkurs; men Grønneberg er kanskje ikke klar over at Tom Victor Gausdal & Co. fikk en svært gunstig leieavtale med kommunen og betydelig kontantstøtte for å bygge om restauranten.

Til tross for dette ville de ikke ha klart å drive økonomisk forsvarlig uten bidraget fra selskapslokalene. Bryllup og begravelser står fremdeles for hovedinntektene til bedriften.

Maten på Strand er fantastisk; så fantastisk at det er mangelen på kundenes kvalitetsbevissthet at det ikke er fullbooket syv dager i uken.

Grunnen til at bransjen er så hardt rammet av konkurser er selvsagt sammensatt, men tenk også over at befolkningen i våre naboland (eller Europa for øvrig) ikke har med matpakke på jobb.

Der oppleves det som livskvalitet å gå ut til lunsj eller middag midt i uken (til tross for at de har tre ganger så stort utvalg i matbutikkene til halvparten av norske priser).

Kundegrunnlaget i form av antall restaurantbesøk per innbygger i Asker og Bærum ligger derfor milevis bak tilsvarende bygder i for eksempel Sverige og Danmark.

Befolkningstettheten gjør at det er plass til flere restauranter i Oslo; men det er drøyt å påstå at maten generelt sett har et høyere nivå der enn i Asker og Bærum.

Norske myndigheter inspirerer ikke til gastronomisk mangfold; derfor er det fremdeles pizza, pølse, burger og kebab som er klare vinnere.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

Dette stusslige utgangspunktet danner dessverre grunnlaget for markedets forventninger her i Norge.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags