Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

På låven sitter nissen

Rektor ved kulturskolen, Kim Stian Gjerdingen Bakke, viste fredag politikere fra fem partier tilstanden i Kulturlåven i Asker.

Foto: KARL BRAANAAS

… med skjegget langt nede i instrumentkassa og gråter.

Det er selvsagt Kulturlåven på Østre Asker gård jeg mener. Og det er ikke bare nissen som gråter. Vi gråter nok enda mer vi kulturskolelærere som sliter «helsa av oss», for å gi barn og unge den gode undervisningen og kunstopplevelsene de fortjener. Dette gjør vi, fordi vi elsker jobben vår, fordi vi er idealistiske og supermotiverte. For finnes det noe bedre enn å undervise i kunst og kulturfag, lage konserter og forestillinger, få elever til å blomstre på en scene?

Det ligger til vår profesjon å være grenseløst tålmodige, men det er en grense for alt, og nå er det nok. Nå røyner det virkelig på.

Utsettelse er ikke alltid et hyggelig ord, men godt oppdratt som vi er tenker vi kanskje at «den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves».

Kanskje venter vi likevel forgjeves. Kan det virkelig være slik? Venter vi forgjeves, vi kulturarbeidere i Asker kommune, «kulturkommunen», «mulighetenes kommune»?

Skal det likevel ikke bli utbygging av Kulturlåven? Eller blir den utsatt, på ubestemt tid?

Det er ikke til å tro.

Jeg er den som pr. i dag har lengst fartstid i kulturskolen. Da jeg ble ansatt i 1982 hadde Asker kommunale musikkskole, som den het den gang, hovedsete i et av de gamle skolebyggene ved Drengsrud skole. Siden den gang og frem til 2002 har vi ofte vært på flyttefot. Det har i alle år vært en kamp for å få gode lokaler egnet til våre formål.

I 2002 fikk vi Østre Asker gård som hovedbase, og pustet lettet ut i håp om at vi kanskje skulle slippe å kjempe mer for et sted å være. Da hadde vi ennå ikke oppdaget det dårlige inneklimaet, lydgjennomgangen mellom etasjer og rom, og heller ikke muggsoppen i kjelleren i hovedhuset. Vi tok i bruk snekkersalen på låven til møtelokale og konsertsal, så fort sagflisen var kostet fra gulv og vegger.

Skal jeg være helt ærlig, så har jeg faktisk gitt opp

Østre Asker gård er idyllisk og flott, men trenger store oppgraderinger for å møte kulturskolens behov for lokaler, både hva gjelder størrelse og akustikk.

Skolen har nå mange flere elever enn i 1982, mange flere lærere, og mange flere tilbud. Heldigvis. En av Norges største kulturskoler, men med en teateravdeling som mangler egnet systue, som mangler kostymelager under eget tak, og som har undervisningsrom «på nåde» andre steder.

Siden 1982 har jeg hatt et hjerte for kulturskolen. Nå blør hjerte mitt for alle mine fantastiske kollegaer som kanskje i uoverskuelig fremtid skal måtte slite med lokaler som ikke egner seg, som må bygda rundt for å kunne gjennomføre det de er ansatt for å gjøre. Selv er jeg snart pensjonist, så for meg er toget uansett gått, og skal jeg være helt ærlig, så har jeg faktisk gitt opp. Jeg må bare nøye meg med å være glad for at vi, om ikke annet, etter lang tids påtrykk fikk nytt ventilasjonsanlegg i hovedhuset, slik at vi kunne gjennomføre arbeidsdagen uten å bli mer slitne enn det som normalt er.

Så må jeg helt på tampen få takke alle som tross alt har brukt tid og gode krefter på å jobbe for en utbygging av låven, både politisk og på annen måte. Da er det jo dobbelt trist at det ser ut til å være nettopp politiske beslutninger som kanskje stopper det hele.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.