Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Om å booke israelske toppnavn

PROTEST: – Vi bygger broer. Det gjør kunstnere som Naharin også, skriver innsenderen. Her fra en demonstrasjon mot Batsheva foran Bærum Kulturhus i 2016. I helgen opptrer de i Sandvika igjen.

Ohad Naharin begeistrer igjen kritikere og publikum med sin nyeste forestilling, «Venezuela».

Det er fjerde gang vi på Bærum Kulturhus henter et av hans verk til norsk jord.

Les også: 2,1 dansemillioner i støtte til Bærum Kulturhus

The New York Times kaller ham «en av verdens mest fascinerende dansekunstnere».

Ohad Naharin, som kan oppleves i Sandvika og Norge denne uken, har vært stjernen i Batsheva Dance Company siden 1990.

Ikke bare har danserne der en internasjonalt sett helt egen standard for presisjon og kreativitet satt ut i livet – Naharins koreografi berører på en måte som ingen matcher.

Vi henter med dette for fjerde gang Naharins arbeid og Batshevas dansere til turné i Norge. Vi ser det som en viktig oppgave å kontinuerlig bygge et norsk publikum for en ledende kunstner som Naharin.

Det er kanskje viktigere enn noen gang.

Det er ikke gitt at et scenehus som kunne valgt å «bare» være kommunalt, velger seg slike oppgaver. Men vi gjør det med overbevisning og glede.

Denne mannen har noe å lære oss alle. Mye av Naharins posisjon stammer fra hans søken etter hva som skjer utenfor kontrollen.

Hvilke muskler brukes når vi slipper taket? Hva oppstår i det rommet vi ikke er oppmerksomme på – når vi lar oppmerksomheten vandre dit?

Slik har han funnet (opp) dansespråket gaga. Når dansekompaniet underviser i gaga, hjemme i Tel Aviv, eller, som denne uken, i Norge i forbindelse med turnébesøk her, møtes de av dansere og yoga-fantaster i kø for å få plass.

Naharin, og kompaniet, møtes også ofte av propalestinske demonstrasjoner på sine verdensturneer. Blir Naharin trøtt av det? Hvis så, stopper det ham ikke fra å besvare boikottkrav og spørsmål om Israel.

Og anti-Israel-demonstrasjonene? De stiller verden over, blant annet fordi Batsheva mottar statsstøtte i hjemlandet Israel.

Å være kunstner fra Israel er aldri upolitisk, heller ikke for dem som ønsker seg fri fra sort-hvite forestillinger. Noen grupper tar til orde for boikott av kompanier som hans eget:

Boikottrusler, det er litt som mygg på soverommet, det er ikke behagelig. Men en avlysning er ikke det dramatiske her.

Det virkelig dramatiske, det er de okkuperte områdene. Det er at mennesker fra ett og samme land ikke har de samme rettighetene, og å kjenne at det ikke finnes noen vilje til å fikse det. Sier Naharin til Liberation.fr, og understreker med det at han ikke fremmer staten Israels politikk.

«Venezuela» tar ikke stilling i noen konflikt, men det brukes flagg på scenen. Og stykket handler ikke om det virkelige landet Venezuela.

Jeg opplever at Naharin åpner for fortolkninger av sitt eget land Israel, i motsetning til hans tidligere mer abstrakte scenespråk.

Men aller mest er dette moderne dans i verdensklasse, med flere lag av historier og en feiring av skjønnhet.

Jeg er stolt av å ha en programstab som har gitt norsk publikum mulighet til å bli kjent med Naharins viktige og vakre verk.

Jeg ser det som vår oppgave, og det mest konkrete svaret et scenehus kan gi i debatten om kulturens rolle i en polarisert verden.

Vi bygger broer. Det gjør kunstnere som Naharin også.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

Men han vil nok helst at du skal oppleve den selv, og gå skrittene over broen, fremfor at det males på et banner eller en rask, politisk løpeseddel.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler