Offentlighet og pandemi

Alt vår første lov om offentlighet i forvaltningen (fra 1970) slo fast at forvaltningens dokumenter i utgangspunktet er offentlige. Med den i hånden kunne en ung journalistspire utfordre motvillige rektorer ved videregående skoler til å gi fra seg informasjon om karakterresultatene ved sine skoler.

Offentlighetsprinsippet har vært på fremmarsj de siste femti årene, både før og etter vedtagelsen av någjeldende lov fra 2006. Det har skjedd i erkjennelse av at muligheten for menigmann til å sette seg inn i hva forvaltningen – på alle nivåer – driver med på hans/hennes vegne er helt avgjørende for et velfungerende folkestyre. Unntak fra innsyn skal være klart hjemlet i offentlighetsloven.

Denne utviklingen er ytterligere forsterket av koronakrisen. Aldri har nålevende generasjoner opplevd å bli bedt om/beordret til så mye fra myndighetenes side. Da er det en selvfølge at vi får innsyn i hva som ligger til grunn for vedtagelse av stadig mer inngripende tiltak.

Budstikkas lørdag 13. mars gjorde meg både glad og trist. 

Glad, fordi redaktør Kjersti Sortland slår et slikt drabelig slag for offentlighet i forvaltningen, konkret om den geografiske fordelingen av covid-19 i Asker. 

Trist, fordi det var nødvendig. Men jeg trodde jo ansvarlige kommunalpolitikere straks ville gripe ballen og beordre økt offentlighet. For hvilken hjemmel kan brukes til å unnta disse opplysningene?

Desto mer overrasket blir jeg når først Arbeiderpartiets ledende politikere i Asker og deretter en talsmann for Rødt faktisk fraber seg innsyn i denne informasjonen. 

Allmennhetens krav på innsyn er nå én ting. At ansvarlige politikere skal ha seg frabedt et best mulig informasjonsgrunnlag for håndteringen av pandemien i kommunen, er noe annet. Da står ikke verden til påske.