I forrige uke satt en familie i Asker og ventet på svar. De ventet med lengsel etter å få et positivt svar fra Norge. De hadde fortsatt et håp om å få bli i landet. De gledet seg til å kunne fortsette livene sine her.
Drømmen brast. Norge svarte NEI. Gleden, håpet og lengselen ble knust og snudd til fortvilelse og redsel. Hva nå?
I desperasjon og frykt for å bli returnert til Jordan, reiser mor ut av Norge med datteren. Hun ønsker ikke at datteren skal vokse opp i et kvinneundertrykkende land uten en sjanse til å bestemme over sitt eget liv. Hun vil at datteren som er født i Norge, skal få muligheten til å velge selv. Velge om hun vil gå med hijab, velge utdanning og en gang velge hvem hun ønsker å dele livet med.
Dette er helt urealistisk i det patriarkalske Jordan. Moren vil bare gi barna sine det vi alle ønsker for våre barn; frihet, trygghet og muligheten til å ta egne valg.
LES OGSÅ: Mustafa håper dikt gir forståelse
Mor etterlater to mindreårige sønner i Norge. Den eldste har midlertidig opphold til han fyller 18 år, mens den yngste går en usikker tid i møte. Han har mange spørsmål. Hvem har ansvaret for han? Får han bli eller blir han sendt ut? Han sover ikke. Han spiser ikke. Han pakker bagen sin og stikker. Han er 15 år. Et barn.
Heldigvis lar han seg finne.
«Tenn lys! Tre lys skal flamme for alle som må slåss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.»
Strofene ljomer mot oss i hele adventstiden. Vi bare nynner med uten å tenke på at ordene har en dypere mening. Kanskje er det ikke DE som skal slåss, men VI.
Norge, verdens beste land, kan ikke stå å se på at urettferdighet og frihetsberøvelse råder innenfor våre egne grenser.
Det er nemlig ikke rettferdig at lengeværende barn skal returneres til et land de ikke kjenner.
Det er ikke rettferdig at barn som er født i Norge ikke kan regne seg som norske.
Det er ikke rettferdig at barn i Norge må kjempe for rettigheter som er ratifisert gjennom FNs barnekonvensjon.
LES OGSÅ: Lokalmiljøet har kjempet
Overalt blir vi minnet om hvor mange dager det er igjen til jul – vi kan vinne ditt og datt i sosiale medier, barna teller ned med både sjokolade og pakkekalendere. Butikkene bugner av gode tilbud og tips til julegaver. Egne barn maser om flere materielle goder under treet.
Et sted i Asker, sitter en ung gutt alene. Han ønsker seg ikke en ny mobil, en PS4, ski, eller opplevelser. Hans høyeste ønske er å få bli i Norge, helst sammen med familien sin.
Asker er mulighetenes kommune, vi får det til! Men jeg har begynt å tvile på om Norge er mulighetenes land. God jul!