Naturmangfoldet har tapt

Statsforvalteren har talt – og biologisk mangfold lever på nåde – i alle fall på Fornebulandet. Forleden mottok vi den endelige behandling fra Statsforvalteren om vår klage om skjøtsel.

Som diskutert tidligere i Budstikka hevder vi at sauehold er en langt svakere forvaltning enn slåtteng. Sauer driter og gjødsler marka – og samtidig spiser de til magemål og gjerne engblomster og urter før disse frøer seg.

Begrunnelsen gitt er det verdt å heve øyebrynene for. Statsforvalteren har kjøpt argumentet fra kommunen om at området ikke er slått eng – men kulturmark – grunnet alderen – eller helst mangel på alder. Det er mulig at kommunen lider av svak hukommelse – men denne utmerkede kunnskapsskilting er i alle fall montert på enga for 15 år tilbake.

I kulturlandskap trives varmekjære og lave planter. Det skal ikke mange år uten skjøtsel før blomster og insekter i en blomstereng ikke trives lenger og blir borte. Når dette skjer på alle områdene der arten lever, blir arten utryddet. I vårt tilfelle blir den vakre blomsterenga borte – og med den småkryp – og derved matfatet til en rik fuglebestand.

De mest truede kulturlandskapstypene i Norge er slåttemark, slåttemyr og kystlynghei.

Vi vil savne den vakre blomsterenga vår – men mye verre – miljøet forringes, og vi sager av den gren vi sitter på.

Statsforvalteren har opptrådt som kommunens forlengede arm og kjøpt vikarierende argumenter. Trist!

Slått eng er ikke betinget av at enga er slått gjennom generasjoner – men betinget av god skjøtsel. Det burde være selvforklarende – mulig at et kurs i logikk kan være egnet på jusstudiet.