Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Når retten utfordrer rettsstaten

Redaktørforeningens generalsekretær Arne Jensen påpeker at offentlighetsprinsippet er stadfestet i Grunnlovens paragraf 1.

Avviklingen av straffesaken mot Philip Manshaus utfordrer sentrale prinsipper for den åpne rettsstaten.

Det viktigste i saken er strengt tatt ikke å få dokumentert hva som faktisk skjedde den 10. august i fjor, da Manshaus først skjøt og drepte sin stesøster i deres felles hjem, og deretter skjøt seg inn i Al-Noor Islamic Centre i Bærum, før han ble overmannet. Det mest interessante er å få en mulig forklaring på hvordan en vanlig Bærums-gutt, med gode venner og normale interesser, kunne utvikle seg til en tilsynelatende kaldblodig drapsmann.

I Norge skal det grunnlovsfestede offentlighetsprinsippet i rettspleien sørge for at publikum, så langt det er mulig, får denne informasjonen. I Grunnlovens paragraf 100 heter det blant annet at «Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer.» Allerede her svikter det. På grunn av koronaviruset er det kun de sentrale aktørene som er fysisk til stede i salen. På en lukket live-video kan forhandlingene følges av pressefolk, pårørende, representanter for Al-Noor Islamic Centre og en gruppe forskere. Dermed er prinsippet brutt. Smittevernhensyn og de særlige korona-fullmaktene overstyrer altså Grunnloven.

Resultatet er at vi ikke får innsyn i noe av det som kan være viktig for å skulle forstå tiltaltes utvikling

Verre blir det når forsvarerne ber om «lukkede dører» for deler av vitnemålene til flere av tiltaltes nærmeste, samt for opplesing av deler av den skriftlige dokumentasjonen. Disse begjæringene burde vært behandlet før forhandlingene startet. Ved å tillate begjæringen fremmet underveis i forhandlingene, forhindret man enhver mulighet for reell kontradiksjon og også for ankeprøving for lagmannsretten. Det er ikke bra. Resultatet er at vi ikke får innsyn i noe av det som kan være viktig for å skulle forstå tiltaltes utvikling.

På toppen av dette ble selve det tekniske opplegget et argument for at man ikke kunne følge det som ellers er vanlig prosedyre når dørene lukkes, nemlig at pressen får være til stede, med eventuelle begrensninger i referatadgangen. Nå løste dette seg for deler av bevisførselen, etter påtrykk fra mediene selv. I ettertid sett er det imidlertid åpenbart at her har retten i sum gått på akkord med viktige prinsipper for åpenhet. Det er alvorlig. Prinsippet om åpenhet i rettspleien handler om mer enn at publikum skal være sikre på at skyldige blir dømt og uskyldige går fri. Det handler i gitte tilfeller også om å forstå hvorfor straffbare forhold begås og hva som eventuelt kan gjøres for å forhindre dem. Til syvende og sist handler det også om tilliten til rettsapparatet.

Jeg har forståelse for at dette er en krevende sak å gjennomføre for tingretten. Underveis er det gjort mange grep for å gi pressen akseptable arbeidsvilkår. Men viktige prinsipper er utfordret. Nå bør vi diskutere hvordan de erfaringer som er gjort og de tekniske løsninger som er utprøvd, både i Asker og Bærum og andre steder, kan gi allmennheten bedre tilgang til norske rettssaker enn hva vi tradisjonelt har hatt. Det finnes nemlig også muligheter.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.