Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Når friluftsinteressene møter grunneierne

– Den som har kjørt veien opp til Høymyr, vil imidlertid ha erfart at tilstanden på veien ikke nødvendigvis gjenspeiler inntektene som må være hentet inn gjennom bomavgiften, skriver innsenderen.

– Den som har kjørt veien opp til Høymyr, vil imidlertid ha erfart at tilstanden på veien ikke nødvendigvis gjenspeiler inntektene som må være hentet inn gjennom bomavgiften, skriver innsenderen.

FOTO: PRIVAT

I Norge står allemannsretten sterkt. Retten til å ferdes fritt i naturen er en del av vår kulturarv, og i utgangspunktet er den et gratis fellesgode. 

Gratisprinsippet er da også helt grunnleggende for vår rett til å utøve friluftslivet vårt.

Men hva skjer når vi møter en parkeringsavgift der vi skal starte turen eller drive friluftsaktiviteten vår? Vi betaler. Det store flertallet av oss aksepterer at vi må betale for å parkere bilen i forbindelse med et naturområde.

I vårt område er Høymyr på Sollihøgda en av de mest besøkte parkeringsplassene, og da spesielt om vinteren. 

Der har grunneier etablert en bompengeordning på Toresplassveien som leder opp til Høymyr. Det innebærer at alle som ønsker å parkere der (og det må være mange tusen gjennom et år), må betale en bomavgift på 50 kroner. 

Skal man tolke tilstrømningen dit på en utfartshelg, synes det å være aksept for at grunneier må ta en halv hundrelapp for å tilrettelegge for parkering. 

Den som har kjørt veien opp til Høymyr, vil imidlertid ha erfart at tilstanden på veien ikke nødvendigvis gjenspeiler inntektene som må være hentet inn gjennom bomavgiften.

Ifølge friluftsloven vil en grunneier ha rett til å kreve en rimelig avgift for tilretteleggingen av parkeringen. 

Men hva er en rimelig avgift? Friluftsloven gir ingen annen anvisning enn at det ikke skal være misforhold mellom avgiften og grunneiers kostnad, altså et form for selvkostprinsipp.

Marianne Reusch skriver i sin kommentarutgave til friluftsloven at avgiften uansett ikke skal etableres som en næringsvirksomhet med sikte på å gi grunneier overskudd av driften.

Men på Høymyr har grunneier altså etablert en ordning med bomavgift, i det minste slik det fremgår av skiltingen på vei opp til parkeringsplassen. Bomavgift reguleres av veiloven. Den har noe av det samme prinsippet for størrelsen på avgiften, men i veiloven er det godtatt at eier av veien/parkeringen kan hente ut et rimelig overskudd.

Både en parkeringsavgift og en bompengeavgift vil uansett kreve godkjennelse fra kommunen. Ifølge Hole kommune har grunneier ikke søkt om å etablere hverken en bompengeordning eller en annen betalingsordning.

Et annet forhold ved bomavgiften på Høymyr (eller parkeringsavgiften som de fleste nok opplever at det er), er at den bare gjelder for ett døgn. Ifølge friluftsloven kan man telte i to døgn uten å be om tillatelse fra grunneier. Denne rettigheten oppstykkes altså av ettdøgnsgrensen, fordi man må opp å løse ny billett om man ønsker å overnatte mer enn ett døgn.

De langt fleste av oss har råd til å betale 50 kroner i parkerings- eller bomavgift. Men er gratisprinsippet i allemannsretten fortsatt gyldig? Og hva med mindretallet som synes det blir for mye, og som derfor opplever avgiften som et hinder for å utøve de rettighetene allemannsretten gir oss? 

Eller hva med dem som returnerer til en tilleggsavgift fordi de i sin naturglede overskred ettdøgnsgrensen for parkeringens varighet?

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.