Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Når asiatiske tenåringer føler seg mobbet i Norge

– Det er vel ingen som mobber hverandre så systematisk og inderlig som politikere fra forskjellige partier, skriver Einar Solvoll.

– Det er vel ingen som mobber hverandre så systematisk og inderlig som politikere fra forskjellige partier, skriver Einar Solvoll.

FOTO: PRIVAT

Jeg er stolt av å være norsk-asiatisk pensjonist, bosatt i Bærum – men født i Beijing i Kina og oppvokst i Kobe i Japan fra jeg var 5 til 12 år.

De senere år har jeg som pensjonist fått være flyktningguide for et par håndfull familier og enkeltpersoner som Bærum har åpnet sine armer for og tatt vennlig imot.

Det gjør vondt langt inn i mitt hjerte hver gang jeg hører om barn og ungdom med røtter fra Det fjerne østen som føler de blir mobbet i Norge, på grunn av smale øyne, hudfarge etc. 

Særlig Kina har mange tusen års mer kulturhistorie enn noe annet land. Østens folk ligger langt foran i teknikk og industri. 

Det er ikke mange fra India og østover på kartet som kommer til Norge og ber om at Nav skal ta deres løpende utgifter. Østens barn skal være stolte, og fornøyd med seg selv. Og bare gripe de mulighetene Norge kan gi dem – så får dere et langt og godt liv her.

Ble ikke vi med kritthvitt hår i barndommen mobbet i Japan? Jo, det skal jeg si deg. «Lang, lang nese …» ropte barna etter oss. 

Innsenderen (til høyre) som 12-åring i Japan. Søsknene er kledd i enkle nasjonaldrakter fra Østen.

Innsenderen (til høyre) som 12-åring i Japan. Søsknene er kledd i enkle nasjonaldrakter fra Østen.

FOTO: PRIVAT

Og av foreldrene fikk vi høre at vi var i slekt med amerikanerne, som hadde utslettet hele Hiroshima og Nagasaki med atombomber. 

Hver dag jeg kom hjem fra skolen med lokaltoget i Kobe, samlet en ungeflokk på 50–100 barn seg langs hjemturen på cirka 20 minutter, og ropte taktfast: Gaijin, gaijing … (utlending, utlending, med en undertone = «utenlandsk djevel»).

Jeg gikk alltid først i toget og lekte sirkusklovn, så til slutt var det bare smilende barn etter meg. Faktisk har jeg ingen vonde minner fra å bli mobbet som barn – fra Japan. Snarere tvert imot. 

Men etter mange år i Norge, og nå i voksen alder, fikk jeg høre om en norsk jente på samme alder som opplevde disse barneflokkene etter oss som fryktelige, med mareritt om hvilke hensikter barna kunne hatt. Det var for henne en stor lykke å komme hjem til Norge hvor man fikk gå i fred hjem fra skolen hver dag. 

I alle kulturer mobber folk hverandre – dessverre. Det er ikke alltid vondt ment.

Politikerne i Norge strever hardt for å få barn og unge i skolene til å slutte å mobbe hverandre. Men ærlig talt, det er vel ingen som mobber hverandre så systematisk og inderlig som politikere fra forskjellige partier? 

Verst kanskje nå under koronadepresjonen. Det er en kunst å bare å greie å heve seg over det.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.