Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Nærskoler – jeg undres

– Jeg gleder meg til å ønske 2005-kullet velkommen. Uansett hvilket postnummer og karakterer de har, skriver Mona B. Standahl, som er avdelingsleder på Eikeli videregående skole.

– Jeg gleder meg til å ønske 2005-kullet velkommen. Uansett hvilket postnummer og karakterer de har, skriver Mona B. Standahl, som er avdelingsleder på Eikeli videregående skole.

FOTO: PRIVAT

Jo mer jeg leser av debatten om karakter- eller nærskolebasert inntak til videregående skole, undres jeg. Når det er sagt, har jeg ikke noe imot hverken det ene eller andre prinsippet.

Og det kjempes på barrikadene. Det verste som kan skje er at elever som sogner til Eikeli videregående, må gå der. Det vil ødelegge mulighetene for godt læringsmiljø, gode karakterer, videre studier og muligens nesten resten av livet. 

Og jeg skjønner at hvis man tror på dette, er det katastrofalt å være elev på denne skolen.

Hvor kommer denne troen fra? Hva er det med elevene på Eikeli som skaper en slik oppfatning? 

Jeg har vært ansatt på skolen i 14 år. Jeg undres over hva som var så galt med Marius, Vetle og Vilde? Som ble leger, jurister, ingeniører, sykepleiere, dataingeniører, økonomer, kommunikasjonsrådgivere og andre gode samfunnsborgere.

Eller er det lærerne det er noe galt med? Jeg tenker på hver og en av dem. Veteranene og de yngre. De som gleder seg over elevenes læring og mestring. Som stolt meddeler at Henrik virkelig har fått troen på seg selv og jakter på 6-eren. Han vil inn på ønskestudiet. 

Eller læreren som er bekymret for Sindre og Hanne som ikke har det så greit. Hvordan kan skolen tilrettelegge og sørge for at det blir bedre?

Jeg tenker mer på lærerne, høyt faglig utdannet med pedagogiske evner og omsorgsevne. Som legger til rette for mest mulig læring etter evner og forutsetninger, på en lærer i et klasserom med Sofie som vil lære alt og gjerne litt mer og Mads med et skolefaglig labert selvbilde. 

Læreren tilrettelegger for at begge skal lykkes og oppleve mestring. Og det er krevende, og de får det som oftest til.

Så er det foreldrene. Bryr de seg ikke? Kommer de ikke på foreldremøter eller når det skal samtales om faglig og sosial utvikling? Har de ikke ambisjoner på vegne av barna sine? Vil de ikke ungdommens beste? 

Nei da, det er ikke slik. Elevundersøkelsen bekrefter at foreldrene bryr seg, hjelper til med lekser og stiller opp.

Jeg tenker på fagtilbudet. Er det ikke er godt nok? Elever fra Eikeli kan studere hvor de vil. Hvis de kommer inn da og har realfagene som eventuelt kreves. 

Jeg tenker på realfagslærerne. På fysikk- og kjemi lærerne. Er det noe galt med dem? Har de ikke faglig kompetanse? Er de late og har dårlig elevsyn? Jeg vet selvfølgelig svaret på det.

Jeg tenker på skolen. På bygningen som var Bærums stolthet i 1960. En funkisperle. På de kjente bæringene som gikk der. På Kristin Skogen Lund, på Erik og Kriss, på tidligere sentralbanksjef og mange flere. 

Men mest av alt tenker jeg på elevene som jeg har sett komme og gå. På Hassan og Maria som vandrer stolt ut med vitnemålet og tar fatt på videre studier og karriere.

Jeg gleder meg til høsten med nytt og flott tilbygg. Splitter nye klasserom og gymsaler og snart ny kantine. Jeg gleder meg til å ønske 2005-kullet velkommen. Uansett hvilket postnummer og karakterer de har.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.