De har bodd her i ti år og deltatt og fulgt opp i det norske barn deltar i i disse årene.
Les også: Anker Mustafas sak til Høyesterett
Les også: Hvorfor 18-årsgrense?
Men nå er de altså utvist av Høyesterett.
Det er i sånne tilfeller vi lurer på hva slags rettsvesen vi har her i Norge.
Vi har hatt fem års okkupasjon av landet vårt (1940–45) med tilhørende flyktningruter over grensen.
Skal tro det foregikk en del lyving i den forbindelse. Hva gjør man ikke når man føler at sikkerheten er truet.
Det trenger vi å minnes.
Vårt lovverk er da vel, i hvert fall i fredstid – og grunnleggende – bygd på våre gode, gamle 2000-årige kristne verdier: «Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg».
Vi har også budskapet om «å la nåde gå for rett».
Det hadde vært å ønske at Høyesterett hadde hatt disse ordene i minne.
Men så har vi fått inn moralister som Sylvi Listhaug som vil ha ut innvandrere for enhver pris.
Vel, verden er urolig for tiden. Men å sende ut barn som har bodd her lenge og som har vokst opp i vår kultur – det går ikke an.
De bør få fullføre sin oppvekst og sin utdannelse her, så de har et yrke de kan forsørge seg ved hjelp av og være til nytte med, enten her eller andre steder i verden.
Grunnleggende bygger vel Listhaugs innvandrerredsel på, ja, nettopp på redsel – frykt som tar overhånd, tar all plass: «Frykt ikke», står det et sted.
Det er mye som endres for tiden. Grenser spiller for eksempel ikke så stor rolle som før i noen sammenhenger, i andre er de blitt mer rigide.
Les flere artikler på Budstikka.no/debatt
«Den som lever får se», heter det også, men Mustafa og hans lillesøster bør få bli.