Vi foreldre må på banen

ARTIKKELFORFATTER: Jeg tror vi står på sidelinjen til en ungdomsgenerasjon der normoppløsningen er vesensforskjellig fra tidligere ungdomsopprør, skriver Trine Olsen.

ARTIKKELFORFATTER: Jeg tror vi står på sidelinjen til en ungdomsgenerasjon der normoppløsningen er vesensforskjellig fra tidligere ungdomsopprør, skriver Trine Olsen. Foto:

Av

Etter foreldremøtet vi hadde på skolen har jeg snakket med eget barn og andre barn som går i 8. og 9. klasse, jenter og gutter.

DEL

MeningerJeg har også snakket med venninner om deres barns hverdag på andre skoler. I tillegg har jeg reflektert over hva som er fellesnevnere ved våre barns oppvekst og hva som skiller seg vesentlig fra oppveksten til de som kom før dem gjennom skoleløpet.

Dette er det som trer frem for meg: Hverdagen til jenter og gutter på ungdomsskolen er tøff.

Jeg har hørt jenter i 8. fortelle om daglig trakassering fra guttene, stygg seksuell og krenkende ordbruk, og fysiske maktdemonstrasjoner fra jevngamle gutter. Daglig. Hverdagslig.

Eksempler er gutter som blokkerer en jentes skap, slik at hun vanskelig får hentet ut tingene sine før hun skal hjem.

Det fortelles om en praksis der gutta tar av seg beltet og slår etter jentene på vei hjem fra skolen. Samtidig forteller en jente meg at gutta i 8. nok har det verre enn jentene. For guttene mobber hverandre.

«Dere jenter er ikke noe verdt. Dere hører hjemme på kjøkkenet» osv. Sånn «kitchen-snakk», blir jeg fortalt, tar jentene imot, uten å «bitche» tilbake.

Det fortelles om en praksis der gutta tar av seg beltet og slår etter jentene på vei hjem fra skolen. Samtidig forteller en jente meg at gutta i 8. nok har det verre enn jentene. For guttene mobber hverandre.

Jeg er redd virkeligheten for våre barn på 9. trinn ikke skiller seg merkbart fra 8 trinn: Fysisk nedleggelse, hard «klemming», ekskludering og annen maktdemonstrasjon er gjengs adferd mellom guttene. Det er tydelig i samsvar med det lærerne fortalte oss på foreldremøtet. Rektor og foreldre vil ha slutt på stygg språkbruk.

Kan vi da tro at dette ikke gjelder eget barn? At mitt barn vet å oppføre seg, vise respekt og være en venn? Ganske sikkert ikke.

Jeg tror vi står på sidelinjen til en ungdomsgenerasjon der normoppløsningen er vesensforskjellig fra tidligere ungdomsopprør. Stygg språkbruk er blitt sosiolekten våre barn bruker seg imellom. Og jeg tror digitaliseringen er hoveddriveren for denne endringen. Porno, YouTube og sosiale medier er formende bestanddeler i våre barns liv, der vi som foreldre er ikke til stede på noen av disse arenaene.

Mobbeombudet: – Barn stenges ofte ute

Så hvorfor skriver jeg dette til dere?

Fordi jeg tror at våre barn trenger at vi kommer på banen. De trenger at vi aktivt tar stilling til og kjenner til de verdiene, forventningene og adferden som de tror hører med. De trenger voksne på de digitale plattformene, eller de trenger at vi nekter dem adgang.

Jeg er ikke kreativ nok til å tenke meg hvordan vi kan integrere deres digitale verden med vår egen. Det vi helt sikkert kan og sannsynligvis bør gjøre er å snakke med tydelig stemme om deres digitale verden, og fortelle dem hvordan vi leser og oppfatter den. Og at vi ser at dette ikke er greit. Personlig tenker jeg at mobilfri skolehverdag, og blokkering av pornosider er tiltak som bør vurderes.

Etter tiår med generasjon-prestasjon der opprør og sinne har vært rettet mot eget selv, i form av spiseforstyrrelser, angst og selvskading, ser det for meg ut som at ungdom endelig retter sinnet utover. Men der punkens opprør rettet seg mot makta, retter de seg i dag mot kamerater og jevnaldrende. Det er «fluenes herre», og det er ikke greit.

Skal vi komme på banen? Og om noen har forslag til hvordan og hva, så vil det være supert om du deler det med oss andre.

Flere innlegg om mobbing

Les flere innlegg på Budstikka.no/debatt

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags