Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Mitt minne fra 9. april 1940

– Store tyske bombefly seilet over hodene på oss, eller nærmest brummet lavt på vei til Fornebu. Hver gang det kom et nytt, dyttet onkel der vi sto og ventet på de andre, søsteren min og meg under lasteplanet for at bombeflyene ikke skulle skyte på oss, forteller Inger Bøckman (89) fra Vollen om hvordan hun opplevde 9. april 1940.

– Store tyske bombefly seilet over hodene på oss, eller nærmest brummet lavt på vei til Fornebu. Hver gang det kom et nytt, dyttet onkel der vi sto og ventet på de andre, søsteren min og meg under lasteplanet for at bombeflyene ikke skulle skyte på oss, forteller Inger Bøckman (89) fra Vollen om hvordan hun opplevde 9. april 1940.

Foto: KNUT BJERKE

De mye omtalte dårlige tredveårene fløt stille og rolig på landet. Jeg kan ikke huske noen større begivenheter før krigsutbruddet i 1940.

Denne dagen opprant hos oss ved at moren min sto og så på to fly som boltret seg over Nesoddlandet. De leker, sa moren min. Hun hadde ikke opplevd krig før. 

Det føk grå dotter ut av flyene. Det var langt fra å leke de gjorde. Vi slo på radioen. Vi var i krig.

Faren min trodde at han skulle mobiliseres. Han snakket med naboene, sto på, ringte og spurte, men han skulle ikke møte noe sted. Det var ikke en sånn krig.

Jeg hadde en onkel og tante som eide et hus i Maridalsveien i Oslo. Bestemor bodde der også og mors yngste bror. Denne onkelen hadde stor omsorg for familien. Han hadde hørt at Blücher var senket ute ved Drøbak denne natten til 9. april. Den tyske angrepsstyrken hadde seilt inn Oslofjorden ledet av tyskernes flaggskip Blücher.

Skudd fra Oscarsborg hadde truffet skipet kl. 06.21, og tre timer etter hadde det sunket. I ettertid har vi fått vite at 1.000 soldater omkom og 1.400 overlevde.

Da Blücher sank, trakk de andre skipene seg tilbake og invasjonen ble forsinket, noe som gjorde at kong Haakon og regjeringen rakk å flykte nordover.

Inger Bøckmann var barn under krigen i Norge. Her som 11-åring.

Inger Bøckmann var barn under krigen i Norge. Her som 11-åring.

FOTO: PRIVAT

Men, tilbake til onkel. Han mente av familien var i fare og stablet det han kunne opp på bilen og kjørte til Vollen. Det var den gangen en kunne sitte på lasteplanet av bilen uten sikring.

Da han nådde oss, hadde han bestemt seg for at i Vollen kunne vi ikke bli, for det kunne bli store kamper i Oslofjorden. Han tenkte nok på Blücher, noe så oppvakt hadde ikke vi tenkt. Vi skulle til en annen onkel som vi hadde i Heggedal. Akkurat som om det var et tryggere sted.

Min mor pakket sammen det vi kunne få bruk for og ba oss ungene ta med én ting hver. Jeg tok med meg en sofapute. I alle år siden har jeg lurt på hvorfor i all verden jeg tok med en sofapute.

Lastebilen sto borte ved Vennely. Store tyske bombefly seilet over hodene på oss, eller nærmest brummet lavt på vei til Fornebu. Hver gang det kom et nytt, dyttet onkel der vi sto og ventet på de andre, søsteren min og meg under lasteplanet for at bombeflyene ikke skulle skyte på oss.

Han tenkte ikke på at hadde de skutt på bilen, så hadde den nok gått i lufta med oss under. Men skitt au, alt gikk bra. Vi krøp frem og tilbake under lasteplanet etter ordre. Men flyene var bare opptatt med å få landet på Fornebu. Med sofaputa og det hele kom vi til Heggedal.

Det ble temmelig trangt der, men hvem tenkte vel på det den dagen? Alle tenkte på krigen, men bestemor tenkte på blomsterpottene sine i Maridalsveien. Så etter et par dager begynte hun å snakke om blomstene sine som tørket ut. 

De andre forsøkte å mane henne til fornuft. Det var ingen i byen, fikk hun beskjed om. Bare tyskere. Hun lot seg ikke stoppe og gikk ned på stasjonen for å ta toget innover. 

Det gikk tog. Stasjonsmesteren prøvde å få til det de andre ikke hadde klart. Ingen reiste fra Heggedal til Oslo i de dager. Togene var tomme. Toget som bestemor reiste med, var også tomt, hun reiste og kom igjen.

Alle spurte hvordan det sto til i byen. Det var stille og rolig, svarte hun. Jeg gikk fra Vestbanen og til Maridalsveien, vannet blomstene og reiste tilbake igjen med toget, fortalte hun.

Noen dagen etter dro vi hjem igjen til Vollen. Den snøen som hadde ligget da vi dro, var tint. Sofaputa var også med tilbake, og vi begynte på fem år med krig.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.