Kjære kvinner - jeg har selv blitt trakassert ... av dere

MED SKJEGG: – Kvinnelige ansatte har foran barn sagt at menn med skjegg er skummelt. Eller påpekt at barn blir redde når menn med skjegg er i nærheten, skriver Ruben Magnus Runde, som er ansatt i en barnehage i Bærum.

MED SKJEGG: – Kvinnelige ansatte har foran barn sagt at menn med skjegg er skummelt. Eller påpekt at barn blir redde når menn med skjegg er i nærheten, skriver Ruben Magnus Runde, som er ansatt i en barnehage i Bærum. Foto:

Av

Jeg vil først beklage. Beklage på vegne av alle menn som på dyrisk vis har trakassert, og stadig trakasserer dere kvinner på forskjellige måter både i og utenfor arbeid.

DEL

Les alt innhold på Budstikka.no – 99 kr for to måneder.

Ingen burde gå rundt og kjenne seg utrygg på når man får uønsket oppmerksomhet neste gang.

Les også: Kampanjen #metoo – sett av budsjettpenger

Men nå er nok snart nok. Jeg er som sagt imot trakassering av kvinner, men jeg er like mye mot trakassering av menn. Og det, kjære kvinner, er det dessverre altfor ofte tilfeller av i kvinnedominerte yrker.

Jeg jobber i barnehage. Og for å komme med en liten disclaimer først: Jeg forguder alle kvinnene på min jobb, slik jeg også forguder alle menn. Vi er valgt ut til å være en del av et arbeidssted og har alle kvaliteter som tilfører arbeidsplassen mye, og som bidrar til at vi blir den arbeidsplassen vi er.

Men kjære kvinner. Jeg har selv blitt trakassert ... av dere. Jeg vil komme med noen eksempler.

De fem siste årene har jeg jobbet i samme barnehage. Jeg er svært fornøyd, men noen kommentarer går igjen.

1) Da jeg som nyutdannet dramalærer med hull i ørene, ring i nesa, langt hår og skjegg skulle ut å søke jobb, fikk jeg noen rare antydninger. Jeg skulle for det første ta ut neseringen når jeg skulle på intervju, ettersom jeg da ikke så så farlig ut. Jeg burde også ta håret i hestehale, og gjerne gjemme «det overflødige» i T-skjorten eller genseren. Jeg fikk også tilbakemeldinger om at skjegg ikke akkurat ga det beste førsteinntrykket. Nuvel. Jeg fikk jobb. Med hår og skjegg, men det ene intervjuet jeg droppet neseringen, var tilfeldig nok der jeg fikk jobb.

2) Etter at jeg hadde startet, fikk jeg beskjed fra alle som fikk tanken for seg at menn ikke skulle ha langt hår. Som den motstrøms gladlaksen jeg er, sparte jeg ut og trosset kommentarer, noe barna ikke så ut til å bry seg om. Det rare var at da jeg klippet det på grunn av en noe tydelig månelanding fikk jeg applaus, og fikk beskjed om at jeg endelig hadde forstått tidsriktig mote. Dette kom fra kvinner med langt, kort, intetsigende og iøynefallende hår. Som om dere har noen rett til å ha hår på hodet.

3) Mitt skjegg. Faen heller som jeg er lei av å forsvare at jeg har skjegg. De fire siste årene har jeg så ofte som mulig hatt skjegg fordi jeg selv synes jeg er finest med det, og føler meg mest vel med skjegg. Det må da være lov ettersom jeg fra naturens side har en god og fyldig skjeggvekst og menn har fått privilegiet til å gro kjønnshår i trynet. Men de siste årene har jeg opplevd noe av det mest forferdelige en mannlig ansatt i barnehage kan høre. Kvinnelige ansatte har foran barn sagt at menn med skjegg er skummelt. Eller påpekt at barn blir redde når menn med skjegg er i nærheten. Barn jeg før en ferie kunne leke med, som etter ferien hadde nye voksne på avdeling, ble fratatt meg fordi voksne kvinner selv var redd for mitt skjegg. Og enda merkeligere, når jeg henter gitaren for å spille, er det plutselig ikke snakk om å være skummel eller farlig lenger. Da er det å sette seg så nærme som mulig for å høre på lystige toner, til jeg legger fra meg gitaren og de samme damene som med egne øyne så uredde barn danse og synge med en skjeggete mann, igjen påpeker at jeg er skummel for barnet fordi jeg har skjegg. Et lite spørsmål: Hvordan hadde du som kvinne hatt det om jeg ødela forholdet til et barn du har passet på, ved fysisk å fjerne barnet og si høyt at kvinner med kort hår er farlige og skumle. Du hadde gått til leder, fagforbund, politi og rettsvesen og fått meg fjernet. Og sørget for at jeg i all ettertid fikk høre at jeg hadde trakassert deg. Jeg på min side må «godta» at du har rett, for om jeg begynner å diskutere med deg, blir jeg sinna mann, og ingen sinna menn kan jobbe i nærheten av mennesker. Jeg har forresten også opplevd, selv om jeg ved gjentatte anledninger har forklart på en rolig måte at det ikke er ønskelig, å bli dratt/klødd/tafset i skjegget, og dette har økt i intensitet når jeg har sagt stopp. Om jeg på noen måte hadde tatt på en kvinne uten samtykke i eller utenfor arbeidstid hadde jeg blitt anmeldt. Men her får jeg beskjed om at det er greit fordi det bare er snakk om kos, og at det er ment positivt.

4) Jeg har opplevd at kvinnelige kolleger etter ferier har kommet bort, klappet meg på magen og sagt at jeg har lagt på meg i ferien. Snu den situasjonen på hodet og du har en sak i landets største aviser og medier. Som mann blir man fortalt at det bare er kjærlig ment, og blir pent bedt om å fokusere på arbeidsoppgavene sine. Og i de tilfellene det kommer videre, holder det for utøveren av den trakasserende handlingen å sette opp dådyrøyne og gi en beklagelse foran styrer, og vente pent til fadesen er glemt en uke senere og gjenta handlingen. Men sorry damer, en beklagelse hjelper like lite på selvfølelsen for menn og kvinner, der er vi like.

Jeg ønsker ikke å bli en del av #Metoo-kampanjen. Det er positivt at kvinner som historisk sett i lang tid har blitt undertrykket, har en egen kampanje. Og jeg er på ingen måte på heksejakt. Men jeg ønsker å vekke bevisstheten deres til det punktet at dere ser deres eget øyes skog (fritt brukt etter å ikke se bjelken i eget øye, men splinten i andres). Dere er ikke feilfrie. Dere er like aktivt trakasserende som oss. Og det er de færreste som faktisk trakasserer. Både av menn og kvinner.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

Jeg vil avslutte med å rette en takk til alle som nå har stått frem med sine historier om hvordan de har blitt trakassert. For det har fått meg til å forstå at det nytter å si ifra. Og jeg håper alle og enhver tar en titt på seg selv under lupen og finner ut hvordan man kan gjøre hverdagen god for andre, og hvor grensen går for humor og trakassering. Diskriminering kjenner ikke kjønn. Og om det på død og liv må bli en hashtag-kampanje ut av dette ønsker jeg at den skal hete #sammenmottrakkasering.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags